Tag Archives: tilpasset opplæring

Det handler om forståelsen av «tilpasset opplæring». Hva det er, og framfor alt: hva det ikke er!

bloggillu1

Igjen er det nedsatt en komite som skal reformulere skolen. (den ledes av John C.F. Nordrum, en jurist, – og har 9 øvrige medlemmer) En ny skole for en ny tid? Neppe…

Jeg sier «neppe», fordi det mangler et viktig «oppgjør». Det mangler en viktig avklaring…klargjøring, om du vil, før en kan lykkes i et slikt arbeid.

La meg skrive litt om akkurat det.

Det handler om forståelsen av «tilpasset opplæring». Hva det er, og framfor alt: hva det ikke er!

La oss begynne med «opplæring». Det er en selvfølge at opplæring – altså anvendelse av pedagogisk kunnskap, baseres på tilpassing til mottakerens evner og forutsetninger. DET er det ikke noe hverken nytt eller problematisk med; en forsøker ikke å lære en fisk å klatre i trær, eller en elefant å fly….eller en døv til å artsbestemme ved å lytte til fuglesang. Slikt er pinlig selvsagt…..

Så; det er opplæringen som er tilpasset evner og forutsetninger. Det er det som gjør opplæring til en pedagogisk handling.

Hva er da «tilpasset opplæring»? Hva er det DEN skal tilpasse til? Jo, den skal tilpasses «det motivasjonelle optimum» hos eleven! Det skal tilpasses «det» som gjør at eleven lærer best, deltar mest! Det er DA vi «fanger» eleven! Holder eleven, ikke bare på skolen, men som en «vil lære mer»-elev på skolen!

Er slikt «motivasjonelt optimum» noe svært mystisk og vanskelig? Noe som bare finnes i en underlig pedagogisk kode? Neida! Et «motivasjonelt optimum» er en en ordinær selvfølgelighet! Det handler om interesser! Det er en persons interesser som er personens motivasjonelle optimum! Selvsagt! Det er det vi er interessert i å lære noe om, vi lærer best på grunn av! På skolen, I arbeidslivet, I parforhold og familie. I kultur….overalt!

Når noen stimulerer, utfordrer og supplerer dine interesser, DA lærer du! DA deltar du!

PUB-to-poster

Så; på den annen side: når en skole – et undervisnings og opplæringstilbud gir blaffen i dine interesser, og heller ønsker å presse deg gjennom de samme læreboksidene som alle de andre 26 i klassen din, da holder du deg hjemme. (med mindre du er for lydig, – og/eller for redd, til å få fraværsnotatet….)

I dag er skolen- opplæringen, først og fremst tilpasset forlagene. Ikke bare dominerer lærebøkene livet i klasserommene, men lærere bruker dem også som planleggingsverktøy for sin undervisning! Med den beste samvittighet og med romslig aksept, nesten anbefaling?, fra sine ledere!

DEN skolen må den nye komiteen avlive! Den må fjernes! Røskes opp med roten, før den støter fra seg enda flere av de elevene framtiden vår så sårt trenger!

sign1

Reklamer

Plakat-metodikken begynner å finne sin form, og sin begrunnelse

plakatmetodens-basis-1

For å utdype den, og for å forankre den, har jeg laget en egen webside som fanger opp den utviklingen som kommer, – og som kan anvendes i mitt veiledningsarbeid nå:

http://gvammen.net/plakatmetode/plakatmetode.htm

sign1

 

 

Et notat knyttet til elever som ikke møter til den ordinære undervisningen.

 

ilo

En kan anta at elever kan ha utfordringer av ulik type, i forhold til ulike måter å uttrykke seg på, og i forhold til ulike måter å tilegne seg kunnskapsstoff på. Eksempler vil selvsagt kunne være elever som har sine utfordringer knyttet til sanseapparatet, f. eks. døve og blinde elever. I de tilfellene er slike utfordringer en selvfølge og lette å forstå. Omfattende tilpassing av undervisningen blir i slike situasjoner sjelden problematisert.

Men, en må nå kunne anta at slike utfordringer også kan være begrunnet med kjente og gyldige psykososiale og/eller emosjonelle forhold. I slike situasjoner blir «årsaks bilder» mer diffuse og «vanskelige» å bruke i begrunnelse for mer omfattende tilpassing av opplæringen.

Nettopp i dette siste eksempelområdet vil en eventuell mangel på tydelig og kommunisert tilrettelegging av undervisningen, kanskje kunne ha en årsaksforsterkende effekt, noe som bør unngås.

Det vil være min påstand at i tilrettelegging i forhold til kjente og gyldige psykososiale/emosjonelle årsakssammenhenger, bør undervisningsopplegget være preget av disse forhold:

1: Den daglige læringshandlingen bør tydeliggjøres, slik at elevene møtes av et «daglig program», på samme måte som om hun hadde vært på skolen. Et slikt program bør baseres på en trygg avtale med eleven, om når og hvordan skolen gir sine innspill og når og hvordan eleven gir sine responser, innenfor den daglige rammen. I dette ligger også nærhet til, og kontakt med, sine lærere.

2: En slik samhandling bør være fri for «konsekvensielle bindinger» – dersom noe ikke fungerer den ene dagen, så skal det det ikke ha innvirkning på den neste dagen. Hver dag bør, på en trygg måte, representere en «ny sjanse» for eleven i hennes arbeid med å finne trygghet i arbeidet. Skolens oppgave blir, i slike situasjoner, langt på vei det å peke på hva som fungerer, og ikke hva som ikke fungerer.

3: Undervisningen bør gis på en slik måte at eleven kan «styre selv» når hun vil nyttiggjøre seg av den. En bør unngå et opplegg hvor eleven opplever å måtte «tilpasse seg til betingelse andre har stilt». Elevens mulige opplevelse av å skulle være «lydig», vil sjelden tjene elevens utvikling. Tilsvarende vil en opplevelse av «å mestre selv» kunne være viktig.

4: «Det å uttrykke seg» – ekspresjonen, vil alltid være en sentral funksjon i samhandling, og dermed også et område for tydeliggjøring av underforliggende forutsetninger og ev. problematikk og utfordringer eleven preges av, eller opplever. Læringshandlingen bør derfor ta utgangspunkt i det som er den tryggeste ekspresjonen, responsformen, for eleven. Det å kjenne en slik ev. preferanse, vil være en selvsagt del av skolens kartlegging av elevens læringsforutsetninger.

5: I situasjoner hvor kjente og gyldige psykososiale/ emosjonelle problemstillinger ligger til grunn, vil det ofte kunne skje at eleven ikke møter på skolen, til den ordinært organiserte undervisningen. Slike fraværsdager kan gi eleven en opplevelse av «å tape», noe som vil kunne forsterke problemstillingen i utgangspunktet, – noe som bør søkes minimalisert. Når en klasse har elev med slike problemstillinger, bør en tilrettelegge i forhold til dette, på samme måte som en ville tilrettelagt i forhold til andre og mer «eksplisitte» årsaksforhold. Slik tilrettelegging bør være å holde i hevd elevens rett til opplæring; at når eleven «ikke kommer til skolen, så må skolen komme til eleven». Dermed muliggjør en også den plikt eleven har, til å forholde seg til undervisningen. Elevens «rett og plikt» kan ikke uten videre ses som en plikt til å møte opp i en sosio-emosjonell setting og samhandling eleven ikke evner. Skolens plikt til tilrettelegging kan heller ikke legge til grunn et krav om tilstedeværelse i situasjoner en har kunnskap om at eleven ikke evner å mestre eller har utbytte av.

 

Dersom en skole har elev, som på grunn av kjente og gyldige sosio-emosjonelle/psykososiale årsaker, ikke møter til skolens ordinære undervisning, bør en drøfte igjennom de 5 punktene over, slik at de kan besvares og begrunne tiltak, på en måte som sikrer eleven en sunn måte å kunne nyttiggjøre seg opplæringstilbudet på, ut ifra sine forutsetninger.

 

sign1

Eller ble det bare som det ble?

got

Har noen snakket med DEM….?

De som er ferdige. De som går ut. De som har mange, mange år bak seg i skoleverket. Lærere som trer inn i pensjonistenes rekker.

Har noen «forsket på» hva de tenker?

Nå?

Nå – når det «hele er over», på en måte. Når de ikke lenger behøver å frykte konsekvenser av uttrykte holdninger og synspunkter…

Har noen snakket med dem, og – for eksempel, stilt dem 5 spørsmål av denne typen:

Opplevde de at de fikk brukt kompetansen sin? Opplevde de at de faktisk fungerte som fagkompetente personer, – eller ble alt slikt borte i «den Hellige Timeplan» og ledelse som aldri var forutsigbar og/eller til å påvirke? Ledere som aldri spurte om fagpersonens råd….

Opplevde de det som sant at skole handler om å «ville det beste for barna»? Opplevde de at arbeidsdagen handlet om et fokus på barna – elevenes behov og muligheter, – eller handlet det om å styre, kontrollere, ensrette og «tilpasse» dem?

Opplevde de at det med «skole-hjem» samarbeid var det helt sentrale i skolens gjerning? Samarbeidet de levende og inspirert med sine elevers foreldre, – eller ble det med få møtene som inspektørens timeplan påla dem?

Opplevde de det levende faglige fellesskapet? Profesjonsmiljøet. Inspirasjon og debatt, utforsking og felles undring og evaluering av metode og innhold, presentasjon og formidling,  – eller visste en egentlig aldri hva kollegaer drev med? Klasserommene hadde lukkede dører, og møtene handlet alltid om andre ting….uten at det var tid nok til det heller….?

Rettighetene. Er det sant at en selvsagt ikke drøftet og/eller besluttet noe om eller for en elev, uten at de foresatte og ev. eleven selv fikk være med? Er det en trygg selvfølge at en selvsagt aldri satt på lærerværelset og «tømte ut av seg» umiddelbar og langt i fra profesjonell frustrasjon over de «håpløse elevene»? Er det sant at elever i norsk skole selvsagt alltid får den hjelpen de trenger til å vite hva som er målene? At de guides fra måloppnåelse til måloppnåelse, i en god lærende dialog, – eller styres de egentlig av forlagenes stadig mer dominerende «leveranse» av «hva som skal læres, og hvilken rekkefølge det skal ha.

Du lærer, som nå er ferdig med din gjerning i skoleverket: produserte du selv? Sto du til ansvar for dine metodiske og didaktiske valg?

Eller ble det bare som det ble?

sign1

Pedagogikk i en krisetid – Del 1 av 5.

 

 

mou

Det finnes en «yttersone» i grunnskoleopplæringen. Noen ganger, for noen få, skjer det ting i deres liv, som endrer virkelighet brått og brutalt. De ordinære sammenhenger og de tilvante tilhørigheter, brytes og endres inn i noe fullstendig ukjent, – og ofte uønsket av barnet selv.

Ved sykdom, ved omsorgsovertagelse, ved voldsomme «kast» i livssammenhengene.

Det som benevnes som det å få et forhold til «sosiale og medisinske enheter» på en måte en ikke hadde disponert med.

Det er to hovedformer i dette. Den ene er der slike brå endringer oppleves som velkomne og ivaretagende, den andre der slike endringer skjer mot ens vilje og uten ens egen opplevelse av rettferdighet, hensiktsmessighet og fordeler for en selv. I den første hovedformen finner vi det å ikke «miste skolen sin», selv om sykdom og endring rammer, i den andre finner vi de forhold som inntreffer når «samfunn» og «makt» tar over kontroll, plassering og styring.

Uansett vil det handle om barns rett til grunnskoleopplæring, og barns plikt til å motta slik opplæring.

Denne pedagogiske yttersonen forvaltes ikke som ordinær skole, av den kommune barnet og familien bor i, men av fylkeskommunen. Det ligger to ting i det; for det første at det også på det forvaltningsmessige nivået skjer et brudd i de tidligere og kjente sammenhenger og rettighetsbilder, men også at forvaltingen av grunnskoletilbudet flyttes et nivå opp i samfunnssystemet: det kommer nærmere det å være «statens» anliggende. Jeg velger å se denne dobbeltheten som en garanti for at det ukjente og utrygge besvares med en mer omfattende garanti, med en sterkere kvalitetssikring, enn den lokalt kommunale.

Fylkeskommunal grunnskoleopplæring er det høyeste nivå grunnskoleopplæring kan ha, i vårt land. Dermed bør kvaliteten i den være en selvfølge, – en selvfølge som den optimale kvalitet.

Hvilke kjernepunkter – hvilke absolutte fundament, pilarer, om en vil, sikrer da slik kvalitet?

Jeg tror det er 5 av dem. 5 paradigmer som fylkeskommunal grunnskoleopplæring må bygge på, kvalitetssikre, og la gjennomsyre alle detaljer, nivåer og formuleringer, i sitt arbeid. De er nok de samme som all, også kommunal grunnskoleopplæring, må og skal, bygge på, – men i en fylkeskommunal sammenheng må de være optimalt tydeliggjort – optimalt «stått til ansvar» for! Optimalt uungåelige…..

Det er disse 5 «pilarene» jeg vil forsøke å reflektere rundt, i disse 5 tekstene. Denne første teksten vil handle om «oppdraget»:

I vårt samfunn er grunnskole en egenartet konstruksjon. En triangulert kvalitetssikring rundt barns opplæring og dannelse. Selve lovverket hviler eksplisitt på den forutsetning, ikke forventning, men nettopp forutsetning, at grunnskoleopplæringen er, skal være, må være, en kontraktdannelse, en prosess, et prosjekt, – som eleven – skole – og barnets foresatte har sammen! Inngår i, er gjensidig forpliktet til, i en ubrytelig treenighet!

Jeg tror at den fylkeskommunale grunnskoleopplæringen utfordres her. Jeg er ikke trygg på om den alltid evner å «leve ut» denne forpliktelsen, forutsetningen, på en fullgod måte.

For; i den kommunale grunnskoleopplæringen er dette i hovedsak enkelt og oversiktlig; eleven har sine foreldre. To, eller en, – men som regel er det den eneste variansen.

I den fylkeskommunale grunnskoleopplæringen derimot, særlig på de områder som handler om den hovedformen jeg tidlige omtalte som: «i den andre finner vi de forhold som inntreffer når «samfunn» og «makt» tar over kontroll, plassering og styring.» Da dukker det opp skisma i «foresatterollen» som: «daglige omsorg», «fosterhjem», «institusjon», «saksbehandler», «primærkontakt» og flere andre utøvende roller, som i større eller mindre grad går inn i de betydningsområder som foreldre normalt har.

På et fylkeskommunalt nivå er det i alle fall to sentrale i aspekt i dette; slikt samspill med «de foresatte» må være formelt korrekt – til fingerspissene. Men, det er en selvfølge, selvsagt.

Derimot kan dette samspill-landskapet bli noe mer utfordrende når en kommer til omsorg og endringsarbeid. Det å ivareta de «erstattede foreldre»s perspektiv. Å miste omsorgsrett, er ikke – husk det! – tap av det biologiske og mentale aspektet ved å være mor eller far….eller søsken, for den slags skyld! Snarere tvert i mot…og da begge veier!

Jeg tror at der hvor det, som jeg skrev innledningsvis: «skjer det ting i deres liv, som endrer virkelighet brått og brutalt. De ordinære sammenhenger og de tilvante tilhørigheter, brytes og endres inn i noe fullstendig ukjent, – og ofte uønsket av barnet selv» – der er behovet for et nøye gjennomtenkt fokus på et tjenlig samspill mellom hjem, skole og elev, nettopp nhelt usedvanlig viktig! Viktig for situasjonen i en «her og nå» tilstand, – men kanskje enda viktige for den framtiden som skal komme, for de «sår som skal leges» og for de kompetanser og den livsmestring som skal bygges opp igjen, – ofte helt fra grunnen av…..

Så; min første pilar blir denne: Den fylkeskommunale grunnskoleopplæringen må først og fremst evne en relevant, faglig holdbar, – og legitim, holdning til det faktum at all grunnskoles primære oppdrag er å utøve og delta i, den trekanten elev, skole, hjem, både danner i enhver forskrift, men også slik den kan utledes av all kunnskap omkring helse, selvbildeutvikling, evne til endring…og det etiske imperativ som ligger i det å ha mandat og rolle til å endre noens liv.

Min tanke er at all utvikling, all formulering av hvordan det fylkeskommunale grunnskoletilbudet skal være, må begynne der.

Noe annet startsted vil være å legge et ikke-legitimt grunnlag for maktmisbruk.

sign1

Så; hva blir det til, skole? Tåler du ikke sollys?

4-setv

Ja, jeg er aktiv på nettet. Jo, jeg legger ofte ut bilder, – av hva jeg driver med, og av meg selv, på Facebook.

Jeg har en grunn til det. Jeg vil markere noe…..

For, i de senere halvårene har det strømmet på med medierte innspill om «Den nødvendige varsomhet». At en ikke skal risikere ID tyveri. At en taper sosial anseelse ved å eksponere seg for mye. At en er «narsissistisk» av legning, dersom en «publiserer seg selv»…og alle mulige varianter av «nødvendige forbehold».

Det er «mainstreaming-prosessen» til det «akterutseilte» som forsøker å beholde seg selv som etisk referanse. Ikke noe annet, og…ikke mindre alvorlig enn nettopp det!

Det er «transparensfobi» av ypperste klasse og mangfold. Det er det «gamle» som tviholder på sin for lengst tapte gyldighet….

Ignorans.

Ignorans i kamp mot transparens!

Og hvorfor er jeg opptatt av det? Jo, fordi jeg er lærer. Jeg er pedagog. Jeg underviser barn og unge, i et perspektiv på å dyktiggjøre dem til den fremtiden som venter dem.

Når jeg da opplever:

  • At foresattes kontakt med skolen går gjennom lukkede LMS systemer, hvor bare elevene har passord
  • At lærere blir «pålagt» å ikke ha kontakt med elever på sosiale media
  • At klasserom og undervisning er minst like «lukket» og utilgjengelig som før

…da tror jeg ikke lenger bare at skolen ikke «evner å møte Det Nye» – men da tror jeg at skolen er i «krig» med både de unges nåværende kultur, og særlig: den framtid som venter dem!

Da er i så fall det en meget stygg skole. En farlig skole!

Jeg vil ikke – og kan ikke, være en del en slik skolekultur.

Det er DET jeg vil markere.

Så da gjør jeg det, i mitt private liv. Både for å bedre min egen samvittighet, – og for å provosere.

Provosere de som vil si: «En kan ikke gjøre slik» – «Du taper sosial anseelse da» – til å si nettopp det. Til å avdekke seg.

For da vet jeg at de ikke teller. Da er ikke de med framover. De er, som Bjørnsrud så treffende sa: «Deler av en akterutseilt (skole) kultur.»

Den nye digitale virkeligheten rommer egentlig ikke så mye mer enn at så mye kan bli sett så mye raskere av så mange fler.

DET er den optimale demokratiske kvalitet, det!

Eller, for å si det motsatt: dersom du og det du driver med, ikke tåler å bli sett av andre….? Hvem har problemet da?

Framtidens formidling, både personlig og epistemologisk, ligger i transparensens imperativ!

Det er DA det lugubre, det infiserte…..det «fascistiske», kan sees av mange nok. Mange nok til å sette en stopper for det. Som trollet, når sola skinte inn i hulen…..

I hver framvisning av «sitt eget» ligger en formulert refleksjon. Den behøver ikke være så veldig vellykket bestandig, men den ER der! Den kan sees, og den kan kommuniseres med!

I tillegg til dette mer overordnede «prinsippet» om transparens som det neo-modernes nødvendige form, ligger selvsagt også en stillingstagning til Jantelov og Bygdedyr, til grunn.

Men, er ikke det nettopp to sider av samme sak?

Så; hva blir det til, skole? Tåler du ikke sollys?

sign1

Jeg tror det er så ille.

divie

For en tid tilbake, var jeg opptatt med et spennende skoleforskningsprosjekt: Jeg videofilmet 10 tilfeldig valgte grunnskoleklassers «første time på dagen»-timer.

Det var ulike mål med dette, men jeg har lyst til å trekke frem et interessant «bi-produkt» av mine besøk på ti ulike skoler, i tre «landskap»; Landlig, urbant og midt i mellom. Når jeg bearbeidet materialet, – for å se det i forhold til min aktuelle problemstilling, fant jeg tre «funn», som utmerket godt kan nevnes, uavhengig av min problemstilling:

 

1: Bare unntaksvis kjente noen av kollegaene lærerens måte å drive sin «første time» på. Lærere i samme kollegium, hadde liten eller ingen kunnskap om hverandres måte å gjennomføre timer på.

2: Bare unntaksvis kjente skolens ledelse til hvordan læreren drev sine timer. I 2 av 10 klasser, hadde noen fra ledelsen vært tilstede i en av lærerens timer. (og i de to tilfellene var lederen og læreren venner og naboer på fritiden…)

3: Bare i ett tilfelle var elevene i fokus, og fikk fortelle eller legge fram noe. I de ni andre var lærer «den som ledet, den som fortalte, den som snakket, den som bestemte» og elevene satt på sine pulter og skulle ikke «forstyrre».

(..så skal det også sies, at i dette ene unntaktilfellet så var alt fullstendig annerledes enn i de ni andre klassene. I dette ene unntaktilfellet var læreren «en dirigent – en regissør, som sørget for at alle elevene fikk «eksponere seg» og respondere på hverandre! En HELT forskjellig skoletime enn alle de andre! En time i særklasse!)

Om du så bruker litt kombinatorikk, så ser du at der hvor det var en «enestående» time, – en time i samsvar med de idealer skolen SKAL arbeide etter, der kjente ikke ledelsen til dette, og heller ikke de andre kollegaene.

Jeg tror det er så ille.

Jeg tror at i de fleste skoler, så er det ingen som bryr seg om hvordan timene gjøres. Bare de blir gjort…

Jeg tror det er så ille.

Jeg tror at elever møter et kaos av ulike «lærer-former», fra time til time, må manøvrere i uforutsigbart læringslandskap, hvor bare de passive og lydige har en mulighet til å lykkes,

Jeg tror det er så ille……

sign1

Det standhaftige idealet: Teamet!……Eller:Dersom ikke, så forblir skolen en akterutseilt øvelse i lydighet…….

ving

Det standhaftige idealet: Teamet!

Selv om mang en fagperson i sitt innerste ville velge det individuelle, velge det Kristoffersen kaller «lonely Raider», så står teamidealet, – visjonen om det gode og funksjonelle teamet, fjellstøtt, fra mange tiår tilbake.

Som ideal.

Kanskje ikke fullt så fjellstøtt som faktum og erfaring?

Hva må til, for at en organisasjon kan utvikle gode team? Jeg vil forsøke å besvare det, fordi jeg trenger å tenke litt systematisk over nettopp det. (for jeg synes jeg ser så mange rare realiteter, i kjølevannet av teamidealets sløring nedover de ulike profesjonsledene……

Jeg tror en skal lære av nøtten.

Starte med kjernen. Starte med det det egentlig handler om. Ikke med skallet. Ikke med nøttens nytteverdi eller ikke. Ikke med smarte (og ofte manualbaserte) metoder for å knekke nøtten…..

Hva MÅ være kjernen i all profesjon? Etikken? Fagvaliditeten? Budsjetter? Rangordninger? Neppe.

Kjernen i all profesjon er PRODUKTET!

Selvsagt, er det ikke? Profesjonenes hensikt er jo å produsere?

Men, så hopper jeg brått til neste ledd, for det vil sette min tese om produktets rolle som kjerne, i et provoserende lys:

Alle produkter i en profesjonsenhet, – en organisasjon må være like! De må være like, sier jeg,  -og du rister selvsagt på hodet umiddelbart?

La meg gå lenger: Profesjonsledelse handler om å sørge for at produktene er like. Vellykket organisering handler om å muliggjøre, og vedlikeholde, at alle produkter organisasjonen produserer er like!

(Hold ut litt til….)

Jo mer ensartet produktene er, jo mer ensartet vil organisasjonskulturen være, ikke sant? (neida! Ikke si «jo mer fattig»…enda….)

For jeg snakker om en likhet i design.

En likhet i design, – i uttrykksstruktur, som gjør at alle i organisasjonen kan forstå at produktet ER et produkt, -og enda mer; at alle kan forstå hva de har ansvar for, – hva de TAR ansvar for! (ble du litt mer nysgjerrig nå?)

Ok. La meg løfte det retoriske teppet tilside. La meg vise deg designen:

Den må først fortelle hva det skal handle om. (altså temaet, suksesskriteriet, hva som skal forstås, forklares eller fokuseres. «Overskrift» kaller vi det.

Så må denne forståelsen, dette fokuset, denne forklaringen, – eller påstanden, visualiseres i en non-verbal anskueliggjøring. En modell. En tegning. En illustrasjon. En film….. what so ever, bare det gjør formuleringen multimodal, – altså: styrker formidlingens kognitive relevans. Rett og slett. Rett og slett fordi profesjoner arbeider med mennesker, og menneskers kognisjon trenger, kan nyttiggjøre seg mer enn bare ord….

Det bare er sånn, det. Og vi glemmer det nesten hele tiden, gjør vi ikke?

Når så «overskriften» og «illustrasjonen» er på plass, så kan vi formulere hva det handler om med ord. Mange ord, eller få ord. Det hele kan bli på en side, eller på en serie bøker. Et foredrag, eller et seminar, men; denne tredelte designen ER og MÅ være det grunnleggende designkravet i profesjonelt arbeid.

Alt annet blir mangelfullt og lettvint.

Det var DET jeg mente med at alt skulle være likt.

Hva en så fyller en slik ramme med, er noe helt annet, og der råder den profesjonelle, og kreative, frihet fullt ut! Men; det blir altså en frihet under ansvar. Formulert ansvar.

Dersom alle produkter i en profesjonsorganisasjon har dette minstekravet til sine formuleringer, så har nøtten fått sin kjerne. Da kan en lage det skall en vil, en kan knekke nøtta på så ulike måter en bare vil. De andre vil forstå det, allikevel!

En har etablert en kultur. En kultur som kan bygges ut som det passer hele tiden, bare en beholder nøtta.

En profesjon er et fagmiljø som vet at det er nødt til å beholde sin nøtt.

Sik at alle snakker i samme kultur, formulerer seg i samme design, presenterer og formidler seg i samme form.

Selvsagt vet jeg at dette er nokså selvsagt! (eller i det minste burde være det…)

Hvorfor legger jeg da slik vekt på dette?

Fordi jeg ser at skolen ikke har skjønt dette! Jeg ser et skoleverk fullstendig druknet i forlagsprofittens polyfoni av ferdige bøker med tekstblokker og virvar! Jeg ser en metodikk hvor lærere forventer at elever skal lære noe, ved å lese fra side 19 til 35 og besvare oppgavene på side 36!

Det ER sludder, og ingenting annet! Det skader våre barn! Det skader framtiden vår!

Nei, jeg vil ha lærere som er profesjonsmennesker: pedagoger som produserer prosesser som får elevene til å lage produkter i «nøttas design»! Produsere og presentere, i en form hvor det tas ansvar for tredelingen: Overskrift, illustrasjon, tekst.

Ikke elever som skal re-produsere implikasjonene som måtte være intensjonert i en glorete lærebok i markedskonkurransens grelle stress! For slik reproduksjon – som skolen har bedrevet i noen generasjoner nå, skaper elevene om til konsumenter! Forbrukere! Det ER feil! Vi skal sørge for, ta ansvar for, at våre elever blir produsenter.

Ok. Jeg skal dempe meg. Men jeg har holdt på lenge i skoleverket, og jeg ville egentlig bare si dette:

Den gode skolen blir enige om at alle lærere skal la alle elever, i alle læringsøkter, produsere produkter som består av å fortelle hva det skal handle om, anskueliggjøre ved visualisering, og så utdype og forklare/begrunne. Fra den første «A»`en, som aldri har vært en «APE»! – til doktorgradsavhandlingen som 14 videoforedrag på en Massiv Open, Online Course……

Dersom den gode skolen enes om slikt, så vil all annen organisering og rollefordeling følge av seg selv.

Dersom ikke, så forblir skolen en akterutseilt øvelse i grell, vingeklippet lydighet…….

sign1

Illusjonen om den implisitte læring, eller øglenes vedvarende standhaftighet…

ii

«What goes in, must go out». En underlig, kort setning. Den kan på en måte leses inn i flerfoldige kontekster og betydninger, og er en slags «naivisering» av grunnleggende kausalitet.

I denne teksten, vil jeg ta den inn i klasserommet. Inn i alle de tusen undervisningsøkter som gjennomføres i skoledagene. Inn i  det som tilsynelatende er det allmenne synet på hva læring er.

La oss danne et slags prototypbilde av grunnskoleundervisning:

Elevene kommer inn i klasserommet. De faller til ro, og lærer starter opp sin undervisning. Forteller. Viser. Forklarer. Motiverer. I ulike rekkefølger og grader. Noe skal læres, og lærer syneliggjør det og tilgjengeliggjør det. Formulerer det til forståelse.

La oss så forutsette at alle elevene forstår det.

Har de da lært det?

Er det da «operativt internalisert»? Har det blitt anvendbar kunnskap, en tilføyelse – utviding, av elevens kunnskapsomfang?

Eller har eleven bare «hørt det»? I mer eller mindre lydig tilstedeværelse….

Har det skjedd «kunnskapsproduksjon»?

Hva kjennetegner produksjon? Er ikke det nettopp en triangulering av intensjon, «råstoff», produkt?

Kan vi si at lærers intensjon med undervisningen er et faktum og «råstoffet» er levert – slik at alle elevene ser og forstår det, og dets relevans til produktforventningen? Ja, i en vellykket gjennomført «time», vil en kunne si det.

Men; har det da skjedd læring?

Eller mangler fortsatt produktet?

Fram til dette punktet har det, slik jeg ser det, skjedd en «leveranse av forventning om implisitt læring». En forventning om, et slags «postulat» om, at når eleven har forstått noe, så har eleven lært det.

Jeg tror mange undervisningsøkter i skoleverket er slik.

Jeg tror de er avgjørende mangelfulle….

For jeg tror ekte læring må være noe mer. Jeg tror læring (bare) skjer, når eleven kan re-formulere det «leverte råstoffet» til egen produksjon og presentasjon av sin produkt, slik at det kan få funksjon for andre. Da kan vi snakke om komplett læring, slik jeg ser det. Sann produksjon.

Jo, men de fleste er da enige i det?

Som et ideal.

Som konsekvensen av Piagets sirkulære prosesser og Vygotskys sosialiseringstanker. Som Deci og Ryans tanker om responsens betydning. Som Bronfenbrenners fokus på økologiens betydning.

Men, så er det bare det: at når jeg ser på skoler – på deres felles miljø, på deres «ekspresjon» som arena for et mylder av «læringshandlinger» hver eneste klokketimer av hver eneste dag, så ser jeg det ikke!

Jo, jeg ser noe. Jeg ser det henger noen elevarbeider på noen vegger. Men, de har som regel hengt der en stund, og de har ofte ikke opplevd noen annen oppmerksomhet enn det å bli hengt opp…

Jeg ser ikke funksjonelle produkter. Presentert av lærende elever.

Jeg ser dem ikke i det analoge faktiske og lokale «rommet». Jeg ser dem ikke i utøvd elevsamhandling. Jeg ser ikke rektorer og kollegaer bli invitert til framføringer. Jeg ser ikke 6 klasse holde foredrag eller lage «arbeidsseminar» for 3 klasse. Jeg ser ikke 9 klasse arrangere foredragsserie for den lokale pensjonistforeningen…..

Og jeg ser ikke det i det digitale rommet, heller. Jeg finner ikke de oppdaterte nettsidene, bloggene, diskusjonsforaene. De finnes mange PC`er, satt bort som stabler i låste rom, som KUNNE har stått som monitorer med produktpresentasjoner i loop, i det felles rommet, slik at 2 klassingen kunne sett hva de i 4 klasse har drevet med, – men de gjør altså ikke det…..

Jeg ser for det meste en fattig pedatop, med enkelte fossiler……

Jeg ser ikke læring.

Jeg ser for det meste et ideal om lydighet.

Et ideal om lydighet og tilstedeværelse som samfunnet vårt ikke har råd til lenger. Vi taper for mange unge produsenter, når vi nekter dem retten til å lære gjennom presentasjon av produkter. Vi støter fra oss morgendagens innovatører, når vi kun vektlegger lærers «intensjon», når vi hårdnakket fastholder at bare elevene forstår hva lærer sier, så har elevene lært det.

For; de har ikke det.

De har bare vært, mer eller mindre, lydige.

Ingenting er farligere for fremtiden, enn mennesker som har lært at lydighet er det viktigste!

sign1

Eller skal vi innse at det er et brudd på «Den Epistemologiske Grunnlov» – dersom elever må forlate en læringshandling, uten å ha fått anledning til å produsere et produkt

p

Det kan sikkert diskuteres, men for meg er det slik at mennesket er et produktivt vesen. At hele livsformen handler om det å «produsere noe». At DET er vår primære arketyp.

I et spenn fra aktivitet og respons, til kreasjon, innovasjon og….ja, ALL utvikling og endring!

Å produsere er en prosess. Men, det er, – må være, en prosess som leder fram til et produkt! Produktet er en artefakt; en utvidelse – videreføring, forlengelse, – av mennesket selv. Så: la oss dvele litt ved produktet… i et perspektiv på «skole».

For, om det er en ting skole «ber om», så er det det at elevene skal produsere, ikke sant? For det å produsere er jo selve betingelsen for læring, – selve epistemologiens rot og stengel…..

Tekster. Svar på oppgaver. Hensiktsmessig atferd. Alt sammen i et mangfold av nyanser og kompleksitet, ikke sant? Rommer ikke denne siste setningen egentlig det meste av hva vi gjør i skolen?

Allikevel er det mange barn, og særlig ungdommer, som ikke trives på skolen. Fra generasjon til generasjon, i stadig større grad, – fram til en lovendring i år, som skal bekjempe frafallet i videregående skole med en snevrere grense for hvor mye fravær som kan aksepteres.

Kan det være noe feil med produksjonsplanen i skolen?

For; når er en produksjonsplan god? Når kan en ha sikkerhet for vellykket produksjon?

Er ikke det når produksjonsprosessen er preget av tre ting:

  • Når produktet har en hensikt for den som produserer.
  • Når produktmålet formuleres slik at den som skal produser, selv kan se og forstå når produktet er ferdig, – fullført.
  • Når produktet får betydning, funksjon og gyldighet, i den kulturelle og sosiale konteksten det skal inngå i.

Er elevers arbeid preget av disse tre forholdene? Eller er flertallet av elevenes timer preget av dette:

  • Gjøre det lærer, -og en timeplan andre har laget, – sier en skal gjøre
  • Lage svar og responser på noe lærebok og lærer spør om, inntil klokken forteller at timen er over, og neste time rommer noe helt annet på samme måte
  • Svarene og responsene er enten riktige eller feil, – og de kommer aldri mer til syne…..De brukes ikke av noen. De ses ikke. Det skjer ingen varig og utvidet dialog rundt dem. Kanskje de ikke engang finnes, – de blir ikke laget, – og da er eleven et problem, – i et skritt på veien mot PP tjenestens inngripen……

I så fall: …. Er ikke det å da mistrives, det å «obstruere» – det å «ikke ville», kanskje nettopp en elevs mest relevante «produkt»? Er det ikke nettopp DA «individkvalitet» kommer til syne, – som en motpol til mainstream «lydighet»?

I et nå globalt samfunn hvor produksjon og produktkvalitet står så sterkt i fokus, – kan vi da ha, fortsette å ha, i generasjon etter generasjon, – en skole som vektlegger bevisstløs lydighet, -«mainstream» som ideal? Har vi råd til å fortsette med tusenvis av uketimer i klasserommene, hvor det ikke skjer annen produksjon enn blaff av undervisningsopplegg som ingen andre enn elever med frammøteplikt ser, og som aldri er tilgjengelig mer, for noen, – når timeplanens friminutt inntreffer?

Eller skal vi innse at det er et brudd på «Den Epistemologiske Grunnlov» – dersom elever må forlate en læringshandling, uten å ha fått anledning til å produsere et produkt som får sann rolle i de felles omgivelsene, – et produkt de kan ta med seg videre, inn i sin kontekst, inn i sin hverdag…..og en gang langt der fremme: vise sine barnebarn…..?

sign1