Tag Archives: skoleforskning

Diskursens problem (eller: det er langt fra lærerværelset til forlagsredaktøren.)

 

illu

 

En kunne kanskje tenke seg muligheten for å granske «den offentlige debatt» de siste tiår, for å forsøke å utlede hvordan de ulike deltagere, aktørene i en slik antatt diskurs, formulerer, mer eller mindre eksplisitt, hva som ligger i, bør ligge i, – begrepet en «god skoleledelse», men jeg tror ikke en skal det.

Fordi det vil kunne gi en usann legitimering av både debatt og metode.

La meg få forsøke å forklare hvorfor jeg tenker slik:

Diskursen omkring «det gode» er kanhende en av de eldste i vårt åndsliv, og kan hende den mest nødvendige – selve det felles grunnlaget både for etikk og estetikk. Så en slik diskurs både finnes og må finnes, antagelig i en hver eneste samhandling, hver eneste målsetting og i hver eneste argumentasjon. En nesten arketypisk diskurs omkring «det primære ideal».

Omkring «ledelse» er det også en varig og fundamental diskurs, kanskje mer i et konsekvensiellt perspektiv enn i det ideelle.

Begreper som kan forståes i en verbalstruktur, ord som utrykker avgrensbar handling, kan studeres i en diskurs, – fordi de som begreper nettopp er relative og selv avgrenser sin relevans i den språklige kontekst de inngår i, i hvert enkelt argument. De er omnipotente, men blir endimensjonale når de anvendes i diskursens kontekst.

Slik er det ikke med begrepet «skole». Ordet skole har ingen omnipotent gyldighet, og om det skal brukes endimensjonalt, så oppløser det seg selv. Rett og slett fordi ordet «skole» er formativt avgrenset, både juridisk og tilhørighetsmessig; den mest snevre forståelsen det er legitimt å ha av ordet «skole» er en treenighet mellom «skolen – eleven og hjemmet»

Ordet skole har ingen verbal implikasjon og uttrykker ingen avgrensbar handling. Derfor blir ikke dette ordet endimensjonalt og kontekstrelevant i en diskurs, kanskje blir det heller forvirrende? Det er heller ikke relativt; hvilken del av skolebegrepet er det en setter i forhold til andre begreper når en drøfter? Kan det egentlig velges ut en sekvens av et slikt begrep, eller vil det nettopp «oppløse» begrepet selv?

Selv vil jeg kalle begreper som «skole» et uekte begrep, et slags makrobegrep, som ikke har sann eksistent utenom de ekte begrepene et slikt makrobegrep nettopp er sammensatt av, i et diskursanalytisk perspektiv. Slik makrobegrep dannes når «verbaliteten» – evnen til å fungere som et verbal, er svak eller fraværende.

Så altså: det finnes en diskurs omkring «det gode» – i antagelig alle kontekster. Det finnes en diskurs omkring «ledelse». Denne ledelsesdiskursen kan da på en utmerket måte fungere som kontekstramme for den presisering som det å drøfte «god ledelse» ville være.

Men, og det er det vesentlige for meg her: dersom en kobler inn begrepet «skole», innfører en forvirring i diskursens midte. Da blir ikke bare diskursen som sådan «ikke analyserbar» – men de to begrepene «det gode» og «ledelse» vil miste sin egen egnethet, når konteksten blir så forvirret at de to begrepene heller ikke selv evner å bli endimensjonale og entydige.

Det er i det minste to forutsetninger for et diskursbegrep, eller rette; for at et slikt begrep skal ha interesse og betydning, som et materiale for analyse:

– at vi formulerer virkeligheten vår med våre begreper, slik vi anvender dem i våre «tekster»

Michael Fjeldsøe formulerer dette slik:

En diskursanalyse interesserer sig principielt kun for, hvordan diskursen er skruet sammen, dvs. hvordan man taler og tænker om verden på, og ikke for hvordan denne diskurs forholder sig til ’hvordan det egentlig er’. – Det er en følge af, at man ikke mener at have adgang til viden om, hvordan det egentlig er, dvs. man har ikke adgang til virkeligheden uden om de diskurser, man taler om den i.

Dermed blir en diskurs en tekst – en ekspresjon hvor en formidler hva og hvordan «man taler og tenker om verden».

For meg er det naturlig å aksentuere det subjektive i dette. Det handler om den enkeltes egne og direkte «anskuelse», i en gitt kontekst. Når man betoner det subjektive, så vil også det umiddelbare få en plass; for når er vi mest subjektive? – er ikke det nettopp når vi er på mest umiddelbare?

Dermed velger jeg å forstå diskursbegrepet slik: En diskurs er de subjektivt funksjonelle og umiddelbart aktive ytringer som forsøker å formulere epistemologiske posisjoner i en gitt kontekst. Slike ytringers språk kan studeres analytisk, når kontekst avgrenses/identifiseres på en god måte.

Men, la oss så se litt på «verden», altså den virkelighet, den kontekst som de diskursive tekster ytrer seg om og i. Den må selvsagt, dersom teksten skal være relevant, – være en virkelighet som angår den som ytrer seg! Kun da kan ytringen ses som en kilde, kun da får ytringen legitimitet!

La meg presse dette punktet til det ytterste: Twitterinnlegg fra den Arabiske Våren er antagelig vår samtids rikeste tilfang av materiale for en viktig diskursanalyse. Det er flere årsaker til dette, men viktigst: det at de er så brutalt autentiske, så umiddelbart medierte og at de nettopp formidlet løsrevet fra en hver redigerende kunnskap/påstand om «hvordan (noe) egentlig er».

I den andre enden av en slags autentisitetsskala ville vi, dersom vi forsøker å la presse og tidsskrifter, radio og TV, være kilder for en diskursanalyse knyttet til norsk skole, ikke egentlig finne ytringene, vi finner redaksjonssekretærenes og forlagsstrategenes utvalg av tilpassede tekster. Tekster og publikasjoner som heller ikke har plass eller funksjon i den daglige skolens verden.

For det er ikke slik det snakkes om skolen på lærerrommet. Det er ikke slik det snakkes om skolen hjemme i familiene. Det er ikke slik elevene snakker om skolen seg i mellom. Egentlig er det vel ingen som snakker slik om skolen.

Dersom det var mulig med en diskurs om skolen, og vi ønsket å studere en slik diskurs, så ville det være de umiddelbare kommentarene, de autentiske ytringene som daglig florerer i de ulike delkontekster, de ulike handlingsrelevante begreper, som makrobegrepet «skole» er sammensatt av, vi måtte finne og systematisere. De finner vi ikke i riksmedia og poenggivende publikasjonsmedia. De finner vi i rå hverdager – på lærerrom, ved middagsbord og i skolegård og kantine.

Er det da betegnende at vi ikke gjør nettopp det? Er det i selv en vesentlig diskursiv tekst?

Er det kanskje slik at om vi gjør et tankeeksperiment og lar skjult videostreaming overføre alle lærerværelsesamtale, mikroblogging skje fritt fra elever igjennom skoleåret og alle foreldre få honorar for å blogge om sine erfaringer med barnas skolegang, så ville vi virkelig forstå at vi dag ikke vet «hvordan det i virkeligheten er»?

Da ville diskursanalysen bli viktig, for som Fjeldsøe skriver: «man har ikke adgang til virkeligheden uden om de diskurser, man taler om den i.»

Så hva skal vi gjøre, da? Hva er det egentlig jeg forsøker å få fram?

For det første at forskning på det komplekset – det makrobegrepet som skole er, er uhyre viktig, – på grunn av skolens plass i samfunnsformingen, betydningen for individet og vår avhengighet av å kunne utvikle en adekvat skole for en framtid vi (selvsagt) ikke enda kjenner.

Men for det andre, at slik forskning må kunne avgrense på en god måte, – evne å se de relevante begrepsgrenser som ligger i skolebegrepet og de interaksjoner som er, og ikke er, mellom disse.

Det tredje, og det viktigste for meg, at slik forskning må ha hverdag, virkelighet, – det subjektive og det umiddelbare, som sin primærempiri. Forskningen må inn på rett sted i forhold til «det redigerte» – ikke i en komfortskapende og forklarende etterkant, men i en betryggende og avdekkende forkant.

sign

Reklamer