Tag Archives: læringshandling

Eller ble det bare som det ble?

got

Har noen snakket med DEM….?

De som er ferdige. De som går ut. De som har mange, mange år bak seg i skoleverket. Lærere som trer inn i pensjonistenes rekker.

Har noen «forsket på» hva de tenker?

Nå?

Nå – når det «hele er over», på en måte. Når de ikke lenger behøver å frykte konsekvenser av uttrykte holdninger og synspunkter…

Har noen snakket med dem, og – for eksempel, stilt dem 5 spørsmål av denne typen:

Opplevde de at de fikk brukt kompetansen sin? Opplevde de at de faktisk fungerte som fagkompetente personer, – eller ble alt slikt borte i «den Hellige Timeplan» og ledelse som aldri var forutsigbar og/eller til å påvirke? Ledere som aldri spurte om fagpersonens råd….

Opplevde de det som sant at skole handler om å «ville det beste for barna»? Opplevde de at arbeidsdagen handlet om et fokus på barna – elevenes behov og muligheter, – eller handlet det om å styre, kontrollere, ensrette og «tilpasse» dem?

Opplevde de at det med «skole-hjem» samarbeid var det helt sentrale i skolens gjerning? Samarbeidet de levende og inspirert med sine elevers foreldre, – eller ble det med få møtene som inspektørens timeplan påla dem?

Opplevde de det levende faglige fellesskapet? Profesjonsmiljøet. Inspirasjon og debatt, utforsking og felles undring og evaluering av metode og innhold, presentasjon og formidling,  – eller visste en egentlig aldri hva kollegaer drev med? Klasserommene hadde lukkede dører, og møtene handlet alltid om andre ting….uten at det var tid nok til det heller….?

Rettighetene. Er det sant at en selvsagt ikke drøftet og/eller besluttet noe om eller for en elev, uten at de foresatte og ev. eleven selv fikk være med? Er det en trygg selvfølge at en selvsagt aldri satt på lærerværelset og «tømte ut av seg» umiddelbar og langt i fra profesjonell frustrasjon over de «håpløse elevene»? Er det sant at elever i norsk skole selvsagt alltid får den hjelpen de trenger til å vite hva som er målene? At de guides fra måloppnåelse til måloppnåelse, i en god lærende dialog, – eller styres de egentlig av forlagenes stadig mer dominerende «leveranse» av «hva som skal læres, og hvilken rekkefølge det skal ha.

Du lærer, som nå er ferdig med din gjerning i skoleverket: produserte du selv? Sto du til ansvar for dine metodiske og didaktiske valg?

Eller ble det bare som det ble?

sign1

Reklamer

Så; hva blir det til, skole? Tåler du ikke sollys?

4-setv

Ja, jeg er aktiv på nettet. Jo, jeg legger ofte ut bilder, – av hva jeg driver med, og av meg selv, på Facebook.

Jeg har en grunn til det. Jeg vil markere noe…..

For, i de senere halvårene har det strømmet på med medierte innspill om «Den nødvendige varsomhet». At en ikke skal risikere ID tyveri. At en taper sosial anseelse ved å eksponere seg for mye. At en er «narsissistisk» av legning, dersom en «publiserer seg selv»…og alle mulige varianter av «nødvendige forbehold».

Det er «mainstreaming-prosessen» til det «akterutseilte» som forsøker å beholde seg selv som etisk referanse. Ikke noe annet, og…ikke mindre alvorlig enn nettopp det!

Det er «transparensfobi» av ypperste klasse og mangfold. Det er det «gamle» som tviholder på sin for lengst tapte gyldighet….

Ignorans.

Ignorans i kamp mot transparens!

Og hvorfor er jeg opptatt av det? Jo, fordi jeg er lærer. Jeg er pedagog. Jeg underviser barn og unge, i et perspektiv på å dyktiggjøre dem til den fremtiden som venter dem.

Når jeg da opplever:

  • At foresattes kontakt med skolen går gjennom lukkede LMS systemer, hvor bare elevene har passord
  • At lærere blir «pålagt» å ikke ha kontakt med elever på sosiale media
  • At klasserom og undervisning er minst like «lukket» og utilgjengelig som før

…da tror jeg ikke lenger bare at skolen ikke «evner å møte Det Nye» – men da tror jeg at skolen er i «krig» med både de unges nåværende kultur, og særlig: den framtid som venter dem!

Da er i så fall det en meget stygg skole. En farlig skole!

Jeg vil ikke – og kan ikke, være en del en slik skolekultur.

Det er DET jeg vil markere.

Så da gjør jeg det, i mitt private liv. Både for å bedre min egen samvittighet, – og for å provosere.

Provosere de som vil si: «En kan ikke gjøre slik» – «Du taper sosial anseelse da» – til å si nettopp det. Til å avdekke seg.

For da vet jeg at de ikke teller. Da er ikke de med framover. De er, som Bjørnsrud så treffende sa: «Deler av en akterutseilt (skole) kultur.»

Den nye digitale virkeligheten rommer egentlig ikke så mye mer enn at så mye kan bli sett så mye raskere av så mange fler.

DET er den optimale demokratiske kvalitet, det!

Eller, for å si det motsatt: dersom du og det du driver med, ikke tåler å bli sett av andre….? Hvem har problemet da?

Framtidens formidling, både personlig og epistemologisk, ligger i transparensens imperativ!

Det er DA det lugubre, det infiserte…..det «fascistiske», kan sees av mange nok. Mange nok til å sette en stopper for det. Som trollet, når sola skinte inn i hulen…..

I hver framvisning av «sitt eget» ligger en formulert refleksjon. Den behøver ikke være så veldig vellykket bestandig, men den ER der! Den kan sees, og den kan kommuniseres med!

I tillegg til dette mer overordnede «prinsippet» om transparens som det neo-modernes nødvendige form, ligger selvsagt også en stillingstagning til Jantelov og Bygdedyr, til grunn.

Men, er ikke det nettopp to sider av samme sak?

Så; hva blir det til, skole? Tåler du ikke sollys?

sign1

Jeg tror det er så ille.

divie

For en tid tilbake, var jeg opptatt med et spennende skoleforskningsprosjekt: Jeg videofilmet 10 tilfeldig valgte grunnskoleklassers «første time på dagen»-timer.

Det var ulike mål med dette, men jeg har lyst til å trekke frem et interessant «bi-produkt» av mine besøk på ti ulike skoler, i tre «landskap»; Landlig, urbant og midt i mellom. Når jeg bearbeidet materialet, – for å se det i forhold til min aktuelle problemstilling, fant jeg tre «funn», som utmerket godt kan nevnes, uavhengig av min problemstilling:

 

1: Bare unntaksvis kjente noen av kollegaene lærerens måte å drive sin «første time» på. Lærere i samme kollegium, hadde liten eller ingen kunnskap om hverandres måte å gjennomføre timer på.

2: Bare unntaksvis kjente skolens ledelse til hvordan læreren drev sine timer. I 2 av 10 klasser, hadde noen fra ledelsen vært tilstede i en av lærerens timer. (og i de to tilfellene var lederen og læreren venner og naboer på fritiden…)

3: Bare i ett tilfelle var elevene i fokus, og fikk fortelle eller legge fram noe. I de ni andre var lærer «den som ledet, den som fortalte, den som snakket, den som bestemte» og elevene satt på sine pulter og skulle ikke «forstyrre».

(..så skal det også sies, at i dette ene unntaktilfellet så var alt fullstendig annerledes enn i de ni andre klassene. I dette ene unntaktilfellet var læreren «en dirigent – en regissør, som sørget for at alle elevene fikk «eksponere seg» og respondere på hverandre! En HELT forskjellig skoletime enn alle de andre! En time i særklasse!)

Om du så bruker litt kombinatorikk, så ser du at der hvor det var en «enestående» time, – en time i samsvar med de idealer skolen SKAL arbeide etter, der kjente ikke ledelsen til dette, og heller ikke de andre kollegaene.

Jeg tror det er så ille.

Jeg tror at i de fleste skoler, så er det ingen som bryr seg om hvordan timene gjøres. Bare de blir gjort…

Jeg tror det er så ille.

Jeg tror at elever møter et kaos av ulike «lærer-former», fra time til time, må manøvrere i uforutsigbart læringslandskap, hvor bare de passive og lydige har en mulighet til å lykkes,

Jeg tror det er så ille……

sign1

Det standhaftige idealet: Teamet!……Eller:Dersom ikke, så forblir skolen en akterutseilt øvelse i lydighet…….

ving

Det standhaftige idealet: Teamet!

Selv om mang en fagperson i sitt innerste ville velge det individuelle, velge det Kristoffersen kaller «lonely Raider», så står teamidealet, – visjonen om det gode og funksjonelle teamet, fjellstøtt, fra mange tiår tilbake.

Som ideal.

Kanskje ikke fullt så fjellstøtt som faktum og erfaring?

Hva må til, for at en organisasjon kan utvikle gode team? Jeg vil forsøke å besvare det, fordi jeg trenger å tenke litt systematisk over nettopp det. (for jeg synes jeg ser så mange rare realiteter, i kjølevannet av teamidealets sløring nedover de ulike profesjonsledene……

Jeg tror en skal lære av nøtten.

Starte med kjernen. Starte med det det egentlig handler om. Ikke med skallet. Ikke med nøttens nytteverdi eller ikke. Ikke med smarte (og ofte manualbaserte) metoder for å knekke nøtten…..

Hva MÅ være kjernen i all profesjon? Etikken? Fagvaliditeten? Budsjetter? Rangordninger? Neppe.

Kjernen i all profesjon er PRODUKTET!

Selvsagt, er det ikke? Profesjonenes hensikt er jo å produsere?

Men, så hopper jeg brått til neste ledd, for det vil sette min tese om produktets rolle som kjerne, i et provoserende lys:

Alle produkter i en profesjonsenhet, – en organisasjon må være like! De må være like, sier jeg,  -og du rister selvsagt på hodet umiddelbart?

La meg gå lenger: Profesjonsledelse handler om å sørge for at produktene er like. Vellykket organisering handler om å muliggjøre, og vedlikeholde, at alle produkter organisasjonen produserer er like!

(Hold ut litt til….)

Jo mer ensartet produktene er, jo mer ensartet vil organisasjonskulturen være, ikke sant? (neida! Ikke si «jo mer fattig»…enda….)

For jeg snakker om en likhet i design.

En likhet i design, – i uttrykksstruktur, som gjør at alle i organisasjonen kan forstå at produktet ER et produkt, -og enda mer; at alle kan forstå hva de har ansvar for, – hva de TAR ansvar for! (ble du litt mer nysgjerrig nå?)

Ok. La meg løfte det retoriske teppet tilside. La meg vise deg designen:

Den må først fortelle hva det skal handle om. (altså temaet, suksesskriteriet, hva som skal forstås, forklares eller fokuseres. «Overskrift» kaller vi det.

Så må denne forståelsen, dette fokuset, denne forklaringen, – eller påstanden, visualiseres i en non-verbal anskueliggjøring. En modell. En tegning. En illustrasjon. En film….. what so ever, bare det gjør formuleringen multimodal, – altså: styrker formidlingens kognitive relevans. Rett og slett. Rett og slett fordi profesjoner arbeider med mennesker, og menneskers kognisjon trenger, kan nyttiggjøre seg mer enn bare ord….

Det bare er sånn, det. Og vi glemmer det nesten hele tiden, gjør vi ikke?

Når så «overskriften» og «illustrasjonen» er på plass, så kan vi formulere hva det handler om med ord. Mange ord, eller få ord. Det hele kan bli på en side, eller på en serie bøker. Et foredrag, eller et seminar, men; denne tredelte designen ER og MÅ være det grunnleggende designkravet i profesjonelt arbeid.

Alt annet blir mangelfullt og lettvint.

Det var DET jeg mente med at alt skulle være likt.

Hva en så fyller en slik ramme med, er noe helt annet, og der råder den profesjonelle, og kreative, frihet fullt ut! Men; det blir altså en frihet under ansvar. Formulert ansvar.

Dersom alle produkter i en profesjonsorganisasjon har dette minstekravet til sine formuleringer, så har nøtten fått sin kjerne. Da kan en lage det skall en vil, en kan knekke nøtta på så ulike måter en bare vil. De andre vil forstå det, allikevel!

En har etablert en kultur. En kultur som kan bygges ut som det passer hele tiden, bare en beholder nøtta.

En profesjon er et fagmiljø som vet at det er nødt til å beholde sin nøtt.

Sik at alle snakker i samme kultur, formulerer seg i samme design, presenterer og formidler seg i samme form.

Selvsagt vet jeg at dette er nokså selvsagt! (eller i det minste burde være det…)

Hvorfor legger jeg da slik vekt på dette?

Fordi jeg ser at skolen ikke har skjønt dette! Jeg ser et skoleverk fullstendig druknet i forlagsprofittens polyfoni av ferdige bøker med tekstblokker og virvar! Jeg ser en metodikk hvor lærere forventer at elever skal lære noe, ved å lese fra side 19 til 35 og besvare oppgavene på side 36!

Det ER sludder, og ingenting annet! Det skader våre barn! Det skader framtiden vår!

Nei, jeg vil ha lærere som er profesjonsmennesker: pedagoger som produserer prosesser som får elevene til å lage produkter i «nøttas design»! Produsere og presentere, i en form hvor det tas ansvar for tredelingen: Overskrift, illustrasjon, tekst.

Ikke elever som skal re-produsere implikasjonene som måtte være intensjonert i en glorete lærebok i markedskonkurransens grelle stress! For slik reproduksjon – som skolen har bedrevet i noen generasjoner nå, skaper elevene om til konsumenter! Forbrukere! Det ER feil! Vi skal sørge for, ta ansvar for, at våre elever blir produsenter.

Ok. Jeg skal dempe meg. Men jeg har holdt på lenge i skoleverket, og jeg ville egentlig bare si dette:

Den gode skolen blir enige om at alle lærere skal la alle elever, i alle læringsøkter, produsere produkter som består av å fortelle hva det skal handle om, anskueliggjøre ved visualisering, og så utdype og forklare/begrunne. Fra den første «A»`en, som aldri har vært en «APE»! – til doktorgradsavhandlingen som 14 videoforedrag på en Massiv Open, Online Course……

Dersom den gode skolen enes om slikt, så vil all annen organisering og rollefordeling følge av seg selv.

Dersom ikke, så forblir skolen en akterutseilt øvelse i grell, vingeklippet lydighet…….

sign1

Illusjonen om den implisitte læring, eller øglenes vedvarende standhaftighet…

ii

«What goes in, must go out». En underlig, kort setning. Den kan på en måte leses inn i flerfoldige kontekster og betydninger, og er en slags «naivisering» av grunnleggende kausalitet.

I denne teksten, vil jeg ta den inn i klasserommet. Inn i alle de tusen undervisningsøkter som gjennomføres i skoledagene. Inn i  det som tilsynelatende er det allmenne synet på hva læring er.

La oss danne et slags prototypbilde av grunnskoleundervisning:

Elevene kommer inn i klasserommet. De faller til ro, og lærer starter opp sin undervisning. Forteller. Viser. Forklarer. Motiverer. I ulike rekkefølger og grader. Noe skal læres, og lærer syneliggjør det og tilgjengeliggjør det. Formulerer det til forståelse.

La oss så forutsette at alle elevene forstår det.

Har de da lært det?

Er det da «operativt internalisert»? Har det blitt anvendbar kunnskap, en tilføyelse – utviding, av elevens kunnskapsomfang?

Eller har eleven bare «hørt det»? I mer eller mindre lydig tilstedeværelse….

Har det skjedd «kunnskapsproduksjon»?

Hva kjennetegner produksjon? Er ikke det nettopp en triangulering av intensjon, «råstoff», produkt?

Kan vi si at lærers intensjon med undervisningen er et faktum og «råstoffet» er levert – slik at alle elevene ser og forstår det, og dets relevans til produktforventningen? Ja, i en vellykket gjennomført «time», vil en kunne si det.

Men; har det da skjedd læring?

Eller mangler fortsatt produktet?

Fram til dette punktet har det, slik jeg ser det, skjedd en «leveranse av forventning om implisitt læring». En forventning om, et slags «postulat» om, at når eleven har forstått noe, så har eleven lært det.

Jeg tror mange undervisningsøkter i skoleverket er slik.

Jeg tror de er avgjørende mangelfulle….

For jeg tror ekte læring må være noe mer. Jeg tror læring (bare) skjer, når eleven kan re-formulere det «leverte råstoffet» til egen produksjon og presentasjon av sin produkt, slik at det kan få funksjon for andre. Da kan vi snakke om komplett læring, slik jeg ser det. Sann produksjon.

Jo, men de fleste er da enige i det?

Som et ideal.

Som konsekvensen av Piagets sirkulære prosesser og Vygotskys sosialiseringstanker. Som Deci og Ryans tanker om responsens betydning. Som Bronfenbrenners fokus på økologiens betydning.

Men, så er det bare det: at når jeg ser på skoler – på deres felles miljø, på deres «ekspresjon» som arena for et mylder av «læringshandlinger» hver eneste klokketimer av hver eneste dag, så ser jeg det ikke!

Jo, jeg ser noe. Jeg ser det henger noen elevarbeider på noen vegger. Men, de har som regel hengt der en stund, og de har ofte ikke opplevd noen annen oppmerksomhet enn det å bli hengt opp…

Jeg ser ikke funksjonelle produkter. Presentert av lærende elever.

Jeg ser dem ikke i det analoge faktiske og lokale «rommet». Jeg ser dem ikke i utøvd elevsamhandling. Jeg ser ikke rektorer og kollegaer bli invitert til framføringer. Jeg ser ikke 6 klasse holde foredrag eller lage «arbeidsseminar» for 3 klasse. Jeg ser ikke 9 klasse arrangere foredragsserie for den lokale pensjonistforeningen…..

Og jeg ser ikke det i det digitale rommet, heller. Jeg finner ikke de oppdaterte nettsidene, bloggene, diskusjonsforaene. De finnes mange PC`er, satt bort som stabler i låste rom, som KUNNE har stått som monitorer med produktpresentasjoner i loop, i det felles rommet, slik at 2 klassingen kunne sett hva de i 4 klasse har drevet med, – men de gjør altså ikke det…..

Jeg ser for det meste en fattig pedatop, med enkelte fossiler……

Jeg ser ikke læring.

Jeg ser for det meste et ideal om lydighet.

Et ideal om lydighet og tilstedeværelse som samfunnet vårt ikke har råd til lenger. Vi taper for mange unge produsenter, når vi nekter dem retten til å lære gjennom presentasjon av produkter. Vi støter fra oss morgendagens innovatører, når vi kun vektlegger lærers «intensjon», når vi hårdnakket fastholder at bare elevene forstår hva lærer sier, så har elevene lært det.

For; de har ikke det.

De har bare vært, mer eller mindre, lydige.

Ingenting er farligere for fremtiden, enn mennesker som har lært at lydighet er det viktigste!

sign1

Lille speil, på veggen der….

sparkl

Når «speilet på veggen der», svarte på Dronningens spørsmål om hvem som var vakrest i landet; visste da speilet hvilken konsekvens svaret ville få? Visste det hva Dronningen ville bruke svaret til?

Spørsmål er en underlig språklig gestalt. Det utgir seg for å være en åpen, nesten godmodig undring – i beste hensikt. Det er noe sympatisk over spørsmål. Det gir liksom «makt» til den som skal svare, i alle fall gir det svareren en «rolle» – en betydning, svareren gis anledning til å tjene en hensikt. Det er noe tilsynelatende anerkjennende i nettopp det….

Eller?

Som i Snehvits tilfelle; svaret var farlig. En fare skapt av en svarer som kanskje ikke ville svart slik, dersom det hadde visst hvordan svaret ville «bli brukt».

Spørsmål og fagprofesjon er et dilemma. Når spørsmål bare stilles, bare formuleres som et «hva mener du om det», eller «Hva synes du vil skal gjøre med det?», så er det slik jeg ser det, en absolutt ansvarsfraskrivelse fra den som spør sin side!

I fagprofesjon kan spørsmål bare finnes i en triangulert formulering: Spørsmålet må begrunnes. Spørsmålet må formuleres, i samsvar med begrunnelsen, – og i samsvar med det tredje: spørsmålet må relateres til den hensikt svaret skal tjene.

DA kan spørsmål brukes i faglig diskurs og ekte samhandlinger med innsikt og konsensus som mål.

Brukt alene, er et spørsmål en stygg handling. Det inviterer til en forledelse. Det inviterer den som spørres til å svare noe han eller hun ikke kjenner hverken motivet for å hente fram, eller hensikten, formålet, svaret blir brukt i forhold til.

Den singulære spørsmål forteller om «dumhet». Det er de «dumme» som spør mest. – men, da bruker jeg ordet «dumhet» som en betegnelse, ikke på kognitive evner, men på behovet for å fraskrive seg selv ansvar. Den som lesser av seg spørsmål ved enhver anledning, blir på en måte uskyldig, for når en spør, så er det jo fordi en ikke vet….er det ikke?

«Det er lov å spørre, er det ikke?» – er et vanlig ordtøke.

Nei, i faglig samhandling er det ikke «lov å spørre». Det er, i tillegg til det jeg skrev over, også rent bortkastet tid. Hensiktsløst.

Men; når du kan gi ditt spørsmål en hensikt, og forklare din begrunnelse for å spørre; DA er det lov! Da er det til og med veldig ønsket, i alt faglig samarbeid!

Til slutt: kanskje kommer dette lettest til uttrykk i et perspektiv på god ledelse. Jeg tror rett og slett den gode leder kommer tilsyne, når han eller hun nettopp triangulerer sine spørsmål. På møter. I medarbeidersamtaler. I diskusjoner og drøftinger.

Dersom lederen IKKE gjør det, men bare lirer av seg «det alenestående» spørsmål, – vel, da tror jeg at det er nettopp i det den dårlige lederen avslører seg.

sign1

Eller skal vi innse at det er et brudd på «Den Epistemologiske Grunnlov» – dersom elever må forlate en læringshandling, uten å ha fått anledning til å produsere et produkt

p

Det kan sikkert diskuteres, men for meg er det slik at mennesket er et produktivt vesen. At hele livsformen handler om det å «produsere noe». At DET er vår primære arketyp.

I et spenn fra aktivitet og respons, til kreasjon, innovasjon og….ja, ALL utvikling og endring!

Å produsere er en prosess. Men, det er, – må være, en prosess som leder fram til et produkt! Produktet er en artefakt; en utvidelse – videreføring, forlengelse, – av mennesket selv. Så: la oss dvele litt ved produktet… i et perspektiv på «skole».

For, om det er en ting skole «ber om», så er det det at elevene skal produsere, ikke sant? For det å produsere er jo selve betingelsen for læring, – selve epistemologiens rot og stengel…..

Tekster. Svar på oppgaver. Hensiktsmessig atferd. Alt sammen i et mangfold av nyanser og kompleksitet, ikke sant? Rommer ikke denne siste setningen egentlig det meste av hva vi gjør i skolen?

Allikevel er det mange barn, og særlig ungdommer, som ikke trives på skolen. Fra generasjon til generasjon, i stadig større grad, – fram til en lovendring i år, som skal bekjempe frafallet i videregående skole med en snevrere grense for hvor mye fravær som kan aksepteres.

Kan det være noe feil med produksjonsplanen i skolen?

For; når er en produksjonsplan god? Når kan en ha sikkerhet for vellykket produksjon?

Er ikke det når produksjonsprosessen er preget av tre ting:

  • Når produktet har en hensikt for den som produserer.
  • Når produktmålet formuleres slik at den som skal produser, selv kan se og forstå når produktet er ferdig, – fullført.
  • Når produktet får betydning, funksjon og gyldighet, i den kulturelle og sosiale konteksten det skal inngå i.

Er elevers arbeid preget av disse tre forholdene? Eller er flertallet av elevenes timer preget av dette:

  • Gjøre det lærer, -og en timeplan andre har laget, – sier en skal gjøre
  • Lage svar og responser på noe lærebok og lærer spør om, inntil klokken forteller at timen er over, og neste time rommer noe helt annet på samme måte
  • Svarene og responsene er enten riktige eller feil, – og de kommer aldri mer til syne…..De brukes ikke av noen. De ses ikke. Det skjer ingen varig og utvidet dialog rundt dem. Kanskje de ikke engang finnes, – de blir ikke laget, – og da er eleven et problem, – i et skritt på veien mot PP tjenestens inngripen……

I så fall: …. Er ikke det å da mistrives, det å «obstruere» – det å «ikke ville», kanskje nettopp en elevs mest relevante «produkt»? Er det ikke nettopp DA «individkvalitet» kommer til syne, – som en motpol til mainstream «lydighet»?

I et nå globalt samfunn hvor produksjon og produktkvalitet står så sterkt i fokus, – kan vi da ha, fortsette å ha, i generasjon etter generasjon, – en skole som vektlegger bevisstløs lydighet, -«mainstream» som ideal? Har vi råd til å fortsette med tusenvis av uketimer i klasserommene, hvor det ikke skjer annen produksjon enn blaff av undervisningsopplegg som ingen andre enn elever med frammøteplikt ser, og som aldri er tilgjengelig mer, for noen, – når timeplanens friminutt inntreffer?

Eller skal vi innse at det er et brudd på «Den Epistemologiske Grunnlov» – dersom elever må forlate en læringshandling, uten å ha fått anledning til å produsere et produkt som får sann rolle i de felles omgivelsene, – et produkt de kan ta med seg videre, inn i sin kontekst, inn i sin hverdag…..og en gang langt der fremme: vise sine barnebarn…..?

sign1

Et mulig dialogfundament i spesialpedagogisk arbeid

PUB-fokusrammer-i-spesialpedagogisk-arbeid

PUB-keyquestions

sign1

Narrow-sighted zeitgeist nonsense – eller «Lærerløftet»

teacherlift

Nærmest som pauseinnslag i monoton strøm av «OL i Oslo» gnål, legger regjeringen fram sitt «lærerløft», når høsten allerede har fått oss til å glemme sommeren som var.

En skal «løse problemene i skolen», selvsagt. Hvilke problem? Jo, mengden spesialundervisning, svake karakterer og frafallet i videregående skole.
Med andre ord; en vil omforme den norske skolen slik vi kjenner den, for slik har den vært siden 1950 årene.

Og løsningen er? Jo, en lenger lærerutdanning og mer videreutdanning, men framfor alt: satsing på «kjernefag»: Norsk, Engelsk og matematikk.

«PP!» sier jeg da. Det betyr: «Pussig» og «Pisa»….og for den slags skyld: en slags dobbelt «Pø!».

For plutselig er samfunnsfagene blitt en slags definerte «sekundærfag», og er på vei mot det samme rommet som de estetiske fagene: «arkivet for unyttige tema».

At norsk er et «kjernefag» er vel neppe noen imponerende satsing? Vi lever nå en gang i Norge, og der er, ikke helt uventet, norsk det språket som anvendes.

At engelsk er et kjernefag kan sees på samme måte, i det globale perspektivet, og det fagets betydning er neppe noe den norske regjering «bestemmer over», er det vel?

Så da handler egentlig dette «lærerløftet» om å prioritere matematikk, da?

Fordi?

Kan det ha noe med behovet for ingeniører og markedsanalytikkere å gjøre?
Kan det ha noe med å «supporte» norsk næringslivs innovative evne å gjøre? I så fall er jo det flott, det!

Men, er det det vi først og fremst skal bruke skolen til? Er det det som er det primære med «samfunnsoppdraget skole»?

Hva med evnen til å forstå samfunnet? Hva evnen til å forstå ens egen identitetsforming? Hva med refleksjonens betydning for verdivalg og politisk handling?

Hva med ansvaret, kompleksiteten i det å være «menneske blant mennesker»?

Økologien. Fordelingsproblematikken. Humanitet. Kunnskapen om hva det var i tiden før oss som gjorde at vi ble som vi ble.

Samspillet mellom estetikken, undringen og filosofien.

Er ikke alt dette «kjernefag»?

Har vi forskningsbasert kunnskap som tilsier at problemene i norsk skole løses ved å satse på en «divisjonsinndeling» av de ulike fags betydning?

Nei, vi har ikke det.

Det vi har er forskningsbasert kunnskap om hvor urimelig vanskelig det later til å være å endre den norske skolen. Vi har mengder av empiri knyttet til det tilsynelatende umulige i å skulle implementere «noe nytt» i norsk skole!

Hva om problemene i norsk skole handler om at den er «skjult»? At vi ikke egentlig vet hva som skjer i klasserommene? Hva om sannheten er at en lærer, fortsatt, kan være så dårlig eller dyktig i kunnskapsformidling han eller hun vil, – han eller hun evalueres allikvel aldri….og en eventuell resultatsoppnåelse blir neppe sett og i alle fall aldri «belønnet».

Hva om problemene i norsk skole handler om «en illusjon om ledelse»? At en skoleleder egentlig aldri vil være i stand til å lede mot produktmål, resultat, ….og samsvarende belønning, eller sanksjon?

Nei, jeg tror ikke det ligger noen forskningsmessig forankring i dette «læreløftet». Jeg tror det kastes inn i høsten av to helt andre beveggrunner: det å tilfredsstille «den europeiske standard» samt det å skaffe arbeid og funksjon til et allerede overdimensjonert hyssingnøste av høgskoler og universitet, i stadig flere småbyer og bukter…

Et nettverk av sedimentert akademia,som forlengst har sluttet å være premissleverandører i samfunnet vårt.

Den rollen har «det merkantile» overtatt i vårt velforsynte og mette samfunn. Det er DET dette lærerløftet handler om.

For det ligger en vesentlig konsekvens i dette. Et avgjørende ledd i den politiske kalkyle: jo mer en kan tone ned refleksjonsfag, idekonstruksjon og formuleringer rundt forankret identitet, jo mer svekkes grunnlaget for kritikk og omforming.

For vi vil jo ikke skape generasjoner som sår tvil om verdien av det forbrukersamfunnet som betjener og muliggjør produksjons og kjede-veksten slik vi har den i dag, vil vi vel?

Er «lærerløftet» da egentlig et spørsmål om å løfte lærer inn i de funksjoner der de tjener vårt nærsynte virkelighetsbilde best?

Og vi lærere? Hva sier vi? Hvordan reagerer vi? Sier vi enda en gang: » Javel, bare vi får beholde arbeidstiden vår og fortsatt kan holde våre klasseromsdører lukket…»

Mens våre rektorer er opptatt i møter…..

 

sign1

Er det godt nok til å forbruke de andres tid? Er det godt nok til å få gyldighet?

blybit-med-skrift

Et fag-profesjonelt innlegg eller foredrag baserer seg på, og framlegger gyldige faglige begrunnelser og dokumentasjoner (er forskningsbasert, viser til gyldig teori og redegjør for aktuell diskurs)

Det er en vekselvirkning i dette, som er av betydning. En teoris gyldighet bør betraktes ut ifra hvilken plass den har i den aktuelle diskursen. Gjennom årene har det utviklet seg mange ulike teorier, – de var alle gyldige, i sin tids diskurs, under de daværende paradigmer, metodisk og epistemologisk. Paradigmeekspresjonen ligger i den til enhver tid pågående diskurs, enten promoterende eller kritisk.

Dermed behøver ikke gyldig teori være definert ved aksept. Gyldig teori kan også utmerket godt være i opposisjon eller kritisk posisjon til det «rådende paradigme».

Dersom et innlegg eller foredrag ikke kan referere til posisjoner i denne vekselvirkningen, så er innlegget eller foredraget en privat, personlig «synsing» av moralsk, politisk eller emosjonell umiddelbarhet. En eventuell slik privat umiddelbarhet er faglig irrelevant i et faglig arbeid.

I en kompleks samtid, må enhver faglig gruppe forventes å ha komplekse og ulike forventninger og forutsetninger, både når det gjelder faglig fokus, faglig nivå, moduspreferanser, språk og læringsstiler. «Globalitet» vil være både et uttrykk for multivarians knyttet til deltagere, og multivarians knyttet til hvilken referansediskurs den enkelte deltager er knyttet til i sitt utgangspunkt, i sitt perspektiv.

En diskurs vil da handle om sentreringsforsøk i den vekselvirking som ligger i samspillet mellom teori og gyldighet, og om inkluderingsbredde i det perspektivomfang som ligger i det globale.

Samspillet mellom teknologiens kompetanse, tilgjengelighet og spredning, – mediert transparens og formidlingshastighet, og aktørers økte kunnskapsnivå, gjør at det nå bør stilles helt nye og autoritative krav til innlegg og foredrag, i diskurs, undervisning og faglig polemikk.

Den som fremmer et innlegg eller holder et foredrag – i en faglig formidlingshensikt, som deltager i diskurs, som politisk eller administrativ aktør, bør kvalitetssikre sitt innlegg ved å stille disse spørsmålene om sitt eget innlegg:

 

Lar det seg gjøre å se egen faglig nytte av det jeg skal si? (Motivasjon og faglig betydning)

Lar det seg gjøre å forvente hva jeg skal si? (Tema, kontekst og fokuspunkter)

Lar det seg gjøre å forberede seg på hva jeg skal si? (Faglig relevans og aktualitet)

Lar det seg gjøre å høre det jeg sier? (Teknologi, posisjonering og framføringskvalitet)

Lar det seg gjøre å se hva jeg sier? (Disposisjon, visualisering og eksponeringskvalitet)

Lar det seg gjøre å forstå det jeg sier? (Supplement, relevanskvalitet)

Lar det seg gjøre å holde oppe interessen for det jeg sier? (affeksjon, variasjon, «edutainment»)

Lar det seg gjøre å «holde» det jeg sier? (Disposisjon, strukturkvalitet og post-formidling/publisering)

Lar det seg gjøre å bekrefte gyldigheten av det jeg sier? (Referanser og parallellitet)

Lar det seg gjøre å respondere på det jeg sier? (Invitasjon, form, tilgang og anledning)

 

Som sum vil bekreftende svar på disse spørsmålene, gjøre framlegget faglig gyldig og situasjonsrelevant, men også transparent, varig og kommuniserende.

I et økonomisk perspektiv vil det kunne være grunn til å påpeke at dersom denne kvalitetssikringen ikke kan skje, med bekreftende svar på de ti spørsmålene, så vil framlegget / foredraget være verdiløst og representere bortkastet tid. I et politisk perspektiv bør en da undersøke hvorfor framlegget ble presentert; hva var det vikarierende motivet, – siden det da helt tydelig ikke kan ha vært et fagprofesjonelt motiv.

I denne komprimerte teksten ligger det egentlig et hovedmotiv for meg: en bør kunne gjennomskue møter – i en faglig arbeidssammenheng – som avholdes for «syns skyld». Møter som egentlig kan sies å bare kunne la seg gjennomføre, fordi tilhørere er pålagt frammøte, og møteholder kun etterstreber å markere ledelsesrolle i et perspektiv på makt.

Aktualiteten i denne finner en, eksempelvis ved å multiplisere antall skoler i Norge, med antall «møte-timer» og antall deltagende læreres timelønn. I mine øyne kommer det da fram en «møtekostnad» som ikke kan sies å stå i noe som helst rimelig forhold til hvilket bidrag disse møtene gir til den faglige diskursen, til organisasjonsutvikling eller til forbedring av skolenes læringsresultat!

Mer og mer penger brukes til «falle utenfor elever» – spesialundervisningen og frafallet. Det er ikke fagene skyld. Det skyldes ikke mangel på antall fagfolk. Det skyldes ikke mangel på teori som kan omsettes til funksjonell handling.

Det skyldes antagelig at møtene, framleggene og foredragene alt for ofte ikke er faglig relevante. De er ikke kvalitetssikret. De er ofte «synsinger» i en rådende håpløshetskultur……?

sign1