Tag Archives: det gode møtet

Så; hva blir det til, skole? Tåler du ikke sollys?

4-setv

Ja, jeg er aktiv på nettet. Jo, jeg legger ofte ut bilder, – av hva jeg driver med, og av meg selv, på Facebook.

Jeg har en grunn til det. Jeg vil markere noe…..

For, i de senere halvårene har det strømmet på med medierte innspill om «Den nødvendige varsomhet». At en ikke skal risikere ID tyveri. At en taper sosial anseelse ved å eksponere seg for mye. At en er «narsissistisk» av legning, dersom en «publiserer seg selv»…og alle mulige varianter av «nødvendige forbehold».

Det er «mainstreaming-prosessen» til det «akterutseilte» som forsøker å beholde seg selv som etisk referanse. Ikke noe annet, og…ikke mindre alvorlig enn nettopp det!

Det er «transparensfobi» av ypperste klasse og mangfold. Det er det «gamle» som tviholder på sin for lengst tapte gyldighet….

Ignorans.

Ignorans i kamp mot transparens!

Og hvorfor er jeg opptatt av det? Jo, fordi jeg er lærer. Jeg er pedagog. Jeg underviser barn og unge, i et perspektiv på å dyktiggjøre dem til den fremtiden som venter dem.

Når jeg da opplever:

  • At foresattes kontakt med skolen går gjennom lukkede LMS systemer, hvor bare elevene har passord
  • At lærere blir «pålagt» å ikke ha kontakt med elever på sosiale media
  • At klasserom og undervisning er minst like «lukket» og utilgjengelig som før

…da tror jeg ikke lenger bare at skolen ikke «evner å møte Det Nye» – men da tror jeg at skolen er i «krig» med både de unges nåværende kultur, og særlig: den framtid som venter dem!

Da er i så fall det en meget stygg skole. En farlig skole!

Jeg vil ikke – og kan ikke, være en del en slik skolekultur.

Det er DET jeg vil markere.

Så da gjør jeg det, i mitt private liv. Både for å bedre min egen samvittighet, – og for å provosere.

Provosere de som vil si: «En kan ikke gjøre slik» – «Du taper sosial anseelse da» – til å si nettopp det. Til å avdekke seg.

For da vet jeg at de ikke teller. Da er ikke de med framover. De er, som Bjørnsrud så treffende sa: «Deler av en akterutseilt (skole) kultur.»

Den nye digitale virkeligheten rommer egentlig ikke så mye mer enn at så mye kan bli sett så mye raskere av så mange fler.

DET er den optimale demokratiske kvalitet, det!

Eller, for å si det motsatt: dersom du og det du driver med, ikke tåler å bli sett av andre….? Hvem har problemet da?

Framtidens formidling, både personlig og epistemologisk, ligger i transparensens imperativ!

Det er DA det lugubre, det infiserte…..det «fascistiske», kan sees av mange nok. Mange nok til å sette en stopper for det. Som trollet, når sola skinte inn i hulen…..

I hver framvisning av «sitt eget» ligger en formulert refleksjon. Den behøver ikke være så veldig vellykket bestandig, men den ER der! Den kan sees, og den kan kommuniseres med!

I tillegg til dette mer overordnede «prinsippet» om transparens som det neo-modernes nødvendige form, ligger selvsagt også en stillingstagning til Jantelov og Bygdedyr, til grunn.

Men, er ikke det nettopp to sider av samme sak?

Så; hva blir det til, skole? Tåler du ikke sollys?

sign1

Narrow-sighted zeitgeist nonsense – eller «Lærerløftet»

teacherlift

Nærmest som pauseinnslag i monoton strøm av «OL i Oslo» gnål, legger regjeringen fram sitt «lærerløft», når høsten allerede har fått oss til å glemme sommeren som var.

En skal «løse problemene i skolen», selvsagt. Hvilke problem? Jo, mengden spesialundervisning, svake karakterer og frafallet i videregående skole.
Med andre ord; en vil omforme den norske skolen slik vi kjenner den, for slik har den vært siden 1950 årene.

Og løsningen er? Jo, en lenger lærerutdanning og mer videreutdanning, men framfor alt: satsing på «kjernefag»: Norsk, Engelsk og matematikk.

«PP!» sier jeg da. Det betyr: «Pussig» og «Pisa»….og for den slags skyld: en slags dobbelt «Pø!».

For plutselig er samfunnsfagene blitt en slags definerte «sekundærfag», og er på vei mot det samme rommet som de estetiske fagene: «arkivet for unyttige tema».

At norsk er et «kjernefag» er vel neppe noen imponerende satsing? Vi lever nå en gang i Norge, og der er, ikke helt uventet, norsk det språket som anvendes.

At engelsk er et kjernefag kan sees på samme måte, i det globale perspektivet, og det fagets betydning er neppe noe den norske regjering «bestemmer over», er det vel?

Så da handler egentlig dette «lærerløftet» om å prioritere matematikk, da?

Fordi?

Kan det ha noe med behovet for ingeniører og markedsanalytikkere å gjøre?
Kan det ha noe med å «supporte» norsk næringslivs innovative evne å gjøre? I så fall er jo det flott, det!

Men, er det det vi først og fremst skal bruke skolen til? Er det det som er det primære med «samfunnsoppdraget skole»?

Hva med evnen til å forstå samfunnet? Hva evnen til å forstå ens egen identitetsforming? Hva med refleksjonens betydning for verdivalg og politisk handling?

Hva med ansvaret, kompleksiteten i det å være «menneske blant mennesker»?

Økologien. Fordelingsproblematikken. Humanitet. Kunnskapen om hva det var i tiden før oss som gjorde at vi ble som vi ble.

Samspillet mellom estetikken, undringen og filosofien.

Er ikke alt dette «kjernefag»?

Har vi forskningsbasert kunnskap som tilsier at problemene i norsk skole løses ved å satse på en «divisjonsinndeling» av de ulike fags betydning?

Nei, vi har ikke det.

Det vi har er forskningsbasert kunnskap om hvor urimelig vanskelig det later til å være å endre den norske skolen. Vi har mengder av empiri knyttet til det tilsynelatende umulige i å skulle implementere «noe nytt» i norsk skole!

Hva om problemene i norsk skole handler om at den er «skjult»? At vi ikke egentlig vet hva som skjer i klasserommene? Hva om sannheten er at en lærer, fortsatt, kan være så dårlig eller dyktig i kunnskapsformidling han eller hun vil, – han eller hun evalueres allikvel aldri….og en eventuell resultatsoppnåelse blir neppe sett og i alle fall aldri «belønnet».

Hva om problemene i norsk skole handler om «en illusjon om ledelse»? At en skoleleder egentlig aldri vil være i stand til å lede mot produktmål, resultat, ….og samsvarende belønning, eller sanksjon?

Nei, jeg tror ikke det ligger noen forskningsmessig forankring i dette «læreløftet». Jeg tror det kastes inn i høsten av to helt andre beveggrunner: det å tilfredsstille «den europeiske standard» samt det å skaffe arbeid og funksjon til et allerede overdimensjonert hyssingnøste av høgskoler og universitet, i stadig flere småbyer og bukter…

Et nettverk av sedimentert akademia,som forlengst har sluttet å være premissleverandører i samfunnet vårt.

Den rollen har «det merkantile» overtatt i vårt velforsynte og mette samfunn. Det er DET dette lærerløftet handler om.

For det ligger en vesentlig konsekvens i dette. Et avgjørende ledd i den politiske kalkyle: jo mer en kan tone ned refleksjonsfag, idekonstruksjon og formuleringer rundt forankret identitet, jo mer svekkes grunnlaget for kritikk og omforming.

For vi vil jo ikke skape generasjoner som sår tvil om verdien av det forbrukersamfunnet som betjener og muliggjør produksjons og kjede-veksten slik vi har den i dag, vil vi vel?

Er «lærerløftet» da egentlig et spørsmål om å løfte lærer inn i de funksjoner der de tjener vårt nærsynte virkelighetsbilde best?

Og vi lærere? Hva sier vi? Hvordan reagerer vi? Sier vi enda en gang: » Javel, bare vi får beholde arbeidstiden vår og fortsatt kan holde våre klasseromsdører lukket…»

Mens våre rektorer er opptatt i møter…..

 

sign1

Tenk om noen så det…!

B-slo

Tenk om det som skjer i klasserommet ble sett, sett av noen andre.

Tenk om elevenes prestasjoner og innsatser kunne bli sett av andre enn den enkelte klasselæreren. Tenk om læreren kunne bli sett av andre enn elevene. Tenk om virkeligheten i skolen kunne bli oppsøkt av alle de andre, som på sine forskjellige måter har skole på sine agendaer.

Hvor ofte kommer skolens ledere inn i klasserommene, setter seg ned, med den største selvfølgelighet, og bivåner sekvenser av den skolehverdag, det «produkt» de altså er ledere for? Hvordan kan en lede noe en aldri ser selv? Er de drypp av filtrert informasjon de får i rapporter og på møter, tilstrekkelig som fundament for god ledelse?

Når hadde du sist deltagende besøk av en skoleleder, en rektor, en skolesjef, i ditt klasserom, i din undervisningsvirkelighet? Om du overhodet noen gang har hatt det, så håper jeg du forteller om det! For det er nok mange, mange av dine kolleger som gjerne skulle høre mer om en slik unik hendelse!

Men, la oss trekke linjen lenger: Hva med de som direkte legger føringer for skolen? De som forvalter og endrer rammebetingelsene. Politikkere, rådmenn, departementsfolk og saksbehandlere i direktorat og sentrale skolekontor, – når er de i hverdagens klasserom og skaffer seg erfaring og kunnskap om skolens faktiske virkelighet, før de mener noe om den?

For hverdagens klasserom er nok mer egnet som dannelse av, og plattform for, evidensbasert kunnskap, enn de lett skjulte nettverkskontaktene en har skaffet seg på konferansenes møteplasser og via statssekretærens private vennekrets….

En kollega av meg fortalte at han en gang hadde gått inn i et klasserom på sin skole. Han skulle, etter timen, delta på et møte sammen med den læreren som skulle ha timen, – og tenkte han skulle «vente på henne» i hennes klasserom, fordi han alltid hadde latt seg imponere av hva hun fortalte på teammøtene, (de var på samme team, hadde den samme elevgruppen og den samme fagplanen), så han ville benytte anledningen til å lære, til å bli inspirert. Samtidig ville han gjerne se elevene i aksjon hos henne. Men hun hadde sett strengt på ham og sagt høyt: «Skal du sitte her når jeg underviser?!»

Slukøret hadde han selvsagt høflig forlatt rommet, – og lukket døren bak seg…

Hele tiden snakkes det om nødvendigheten av å «danne kulturer». Kultur for læring. Kultur for konstruktiv evaluering. Digital kultur…..

Kan det skapes kultur av noe som ikke samspiller i handling? Kan det skapes kultur i et læringsfellesskap når dørene er lukket? Kan det skapes og vedlikeholdes en kultur, når ingen ser, når kulturen ikke formidles?

Skolen er inne i en slags mulig omformingsfase nå. Kommunene skal antagelig bli enda mer enerådende når det gjelder det å legge rammer for skolens arbeid og hverdag. Jeg har et råd til dem: lag en skole hvor arbeidsdagene skal deles i to kategorier: Den ene, og dominerende, skal være elevens skole. Da skal lærere drive undervisning og ledere skal befatte seg med det å lede igjennom deltagelse, ved å være tilstede. Være tilstede i klasserom og elevkantiner. I den tiden som er avsatt til dette skal det ikke finnes møter og andre «jeg kan ikke, for jeg har noe annet jeg må gjøre»- unnskyldninger. I denne tiden skal de lærere som (av en eller annen grunn) ikke har undervisning, befinne seg i et rom, på et sted, hvor undervisning skjer. Hvor kulturen utfoldes og formes. En leder, eller en lærer, som i dette tidsrommet ikke har elever hos seg eller rundt seg, gjør ikke jobben sin…

Den andre typen tid, er den tiden ledere kan ha sine møter og lærere kan gjøre sine forberedelser. Denne tiden er først og fremst kjennetegnet av at elevene da i prinsippet ikke er på skolen. Dette er den tiden hvor forslagene til den skoledagen de skal møte i morgen, blir designet…

Det vil, og skal selvsagt bli, debatt og forhandlinger om hvor mye tid – hvor mye ressurser, som skal legges i hver av de to kategoriene. Det ordner seg nok. Det pleier det. Det er ikke der den viktigste utfordringen ligger.

Den viktigste utfordringen ligger i det faktum at disse to kategoriene ikke må blandes!

De må holdes klart og tydelig fra hverandre! En elev i vår skole i dag skal ikke kunne møte et svar fra rektor, fra veileder, fra lærer, hvor de «dessverre ikke har tid», eller de «er opptatt i et møte». Akkurat det er det som skapes mest avstand, skaper frustrasjon, – hindrer nettopp utviklingen av en kultur for læring, i vår skole i dag!

Men, det vet de altså ikke, de som skal beslutte for, og lede, vår skole, – for de har altså ikke sett det, har de vel?

sign1

Møtetid?

obligatoricmeeting

La oss tenke oss et kollegium på 50 fagpersoner. En gang i måneden har de sine møter. (Jeg vet selvsagt at det pleier å være oftere, men la meg nå være litt moderat, så dette ikke blir helt «horror»…)

Så altså: En gang i måneden møtes de. Ikke på samme møte, men i sine respektive avdelinger. Møtene tar 60 minutter. Altså en timelønn pr. person. Det er 600 «persontimer» pr. år.

På mange arbeidsplasser som bruker mye møter er timelønner nokså høye. La oss moderere den også. La oss sette den til 500 kroner pr. time.

Da blir den samlede lønnsutgiften omtrent 300.000. For å kunne gjennomføre dette ene møtet en gang i måneden.

 

Hva lærer vi da? Vi lærer at møter er kostbare, ikke sant?

 

Da er det vel ingen mulighet for at slike møter avholdes ved at «folk møter opp fordi de må»?

Da er det vel ingen mulighet for at folk møter opp uten å ane hva det skal handle om?

Da er det vel ingen mulighet for at folk møter opp – bare fordi det er «obligatorisk» – og sitter stille og taus den timen møtet tar. Fordi da har en «gjort jobben sin»?

Da er det vel ingen mulighet for at møtene bare brukes til å «snakke informasjon»? Ingen betaler vel 300.000 i året, bare for å få gitt informasjon?

Da er det vel ingen mulighet for at møtet avsluttes, uten at det har medført noe formulering av ansvar og rolle, oppfølging og kommende evaluering?

 

Vel, nå skal ikke jeg si at: jo, jeg tror det er det. Jeg skal heller forsøke å danne meg et bilde av hva som må til, for at det ikke skal være noen muligheter for noe av dette.

Et møte må ha en grunn. En grunn, utover det at alle «må møte», en grunn, utover det faktum at møtet ligger fast på «årsplanen».

 

ansvarlig meeting

Den, eller de, som har ansvaret for møtet, må gjøre et stykke innledende arbeid. De sakene som skal tas opp, må «produseres for presentasjon». Problemstillingen må begrunnes og belyses. Denne saksframstillingen må så følge sakslisten, når den går ut til de som skal delta. Er ikke det nokså selvsagt, da? Ingen kan vel gjøre nytte for seg på et møte, uten å vite hva møtet handler om, – og hvorfor….

Nå møter en sjelden på møter i kraft av seg selv som person. En møter vel som regel i kraft av sin kompetanse, sin rolle, seg selv som fagperson? Da må en jo kunne forberede seg faglig på de enkelte sakene. En skal jo som fagperson, finne vinklinger, referanser for sine synspunkter, kunnskapsbaserte forslag og innspill, ikke sant? En kommer vel ikke på et møte, og bare synser noe der og da? Da er en vel ikke en fagperson, er en vel?

Altså må sakslisten, med saksfremstilling, komme møtedeltageren i hende i så god tid, at han eller hun kan forberede seg godt til sine innlegg.

For alle skal vel holde sine innlegg? Det er vel ikke mulig å komme til møtet og bare sitte stille der, – uten å mene noe, uten å møte forventningen, møte kravet om å delta, om å bidra? Møteleder, som jo da representerer arbeidsgiver, krever vel at alle medarbeidere har sine faglige bidrag til sakene? Det er vel derfor de er bedt om å komme? Det er vel da de gjør jobben sin?

Møteleder henter vel ut de verdier som ligger i medarbeideres kompetanse? De betraktes vel som kompetansepersoner? Fagpersoner som nettopp kan bidras til løsninger og fremskritt? De betraktes vel ikke som «lydighetsobjekter», som noen som bare skal møte opp, fordi de skal….

Møtets produkt er jo den synergi som oppstår, når en gruppe relevante fagpersoner sammen belyser et tema. Et tema de har felles referanse for. Et tema møtet genererer begrunnet, kjent og plassert ansvar for.

Det som legges fram, av fagpersonene – altså møtets argumentative innhold, møtets substans, føres selvsagt i referatet, slik at faglighet kan dokumenteres i etterkant. Slik at fagmiljøet også kan revidere seg selv. Slik at alle kan se det faglige nivået i kollegiet……

Så fatter møtet sitt vedtak. I hver enkelt sak. Før en går videre til neste sak. For det er vel ikke slik at en eller annen som motstrebende tar på seg «byrden» med å skrive referat, tar med seg sine notater hjem, og i løpet av uken en gang, skrive litt om sine inntrykk av hva som skjedde på møtet?

Møtet produserer sine vedtak på møtet. Referatet viser, ved å gjengi den faglige drøftingen, hvorfor vedtaket er plausibelt.

Men så da?

Hva med dette referatet? Hva med selve produktet fra møtet? Det legges vel ikke bare i et «arkiv», slik at det overlates til de som måtte finne en eller annen grunn til det, oppsøker det og leser det?

En har vel ikke kostbare møter, for å produsere filer i et arkiv?

Referatet formidles selvsagt direkte til alle de det måtte angå. Direkte. Et møtes fremste siktemål må vel være at det skal generere en formidling som kan, og skal, medføre endring og kvalitet, så direkte, omfattende og umiddelbart som mulig?

Et referat fra et møte i et fagkollegium skal være et bidrag i den faglige diskursen, ikke sant? Alle de berørte skal kunne se de faglige begrunnelsene for vedtakene, forholde seg til dem, med debatt og refleksjon. Det er dette som gir møtene våre en plass og gyldig rolle i utvikling av en «kultur for faglighet», ville jeg tro…?

Det motsatte ville jo gi en kultur for likegyldighet og synsing, ville det ikke?

…og det vil vi jo ikke….?

 

sign1

Slik kan det ikke lenger være!

hidden

Jeg spør, for eksempel – eller for høflighets og varsomhets skyld, meg selv: Hva er det egentlig jeg driver med? Jeg – altså en pedagog, i samfunnets tjeneste – en av de som skal sørge for at barn, ungdom og voksne, får kunnskap og innsikt som skal avgjøre deres liv, – yrkesvalg og karriere, ja vel – men også selvbildeutvikling og sine private nivå av aspirasjon. Hva er det egentlig jeg gjør?

Holder jeg min undervisning, – kun der inne i det lukkede klasserommet, lar mine ord og mine illustrasjoner leve et hastig og kort liv, en eksistens kun i en flyktig illusjon av formidling?

Jeg begrenser min formidling – jeg begrenser selve læringshandlingens essens, til utelukkende noen tilmålte kvarter, før det kommende friminuttet tilintetgjør alt sammen? Når min time er over, så finnes det ikke lenger? Da finnes kun de inntrykk den enkelte elev fikk, som personlig erfaring hos ham eller henne?

Hva slags holdninger er det jeg avslører om meg selv som pedagog? At enten får eleven «fatte dette» nå, – i min time – eller så er det for sent? Er min holdning: «Du får høre på meg! Jeg sier dette bare en gang» Når du kommer hjem, har min kunnskapsformidling gått tapt for deg! Nei, du får ikke høre det en gang til! Nei, du får ikke studere det nærmere! Du fikk bare denne ene sjansen! Ut over det, får du klare deg selv!»?

Hva slags holdning har jeg da til mitt fag? Når jeg ikke gjør min forståelse og min didaktikk tilgjengelig for mine fagkollegaer, mitt fagmiljø? Har jeg da stjålet faget? Gjort det om til en slags privat dogmatikkparodi? Revet det løs fra den nødvendige didaktiske og metodiske diskurs som alle fags utvikling er avhengig av?

Hva slags respekt er det jeg viser de foreldre og foresatte som min yrkesutøvelse betjener? «Nei, dere får ikke se hva som skjer på skolen og i mine timer med deres barn! Nei, jeg lar dere ikke se hva elevene «fikk se» når jeg underviste dem, så nei, dere kan ikke samhandle, dele, ha felleskap i, den læringskontekst deres barn inngår i i mesteparten av sin barndom og ungdom! Den er skjult for dere, – fordi jeg er lærer, og ingen andre får se hva jeg bedriver i mine timer!»

Får jeg min lønn for slikt? Betaler samfunnet meg rimelig godt, for at jeg skal kunne bedrive mitt private regime ovenfor barn og ungdom, uten at mine oppdragsgivere overhodet skal kunne se, sjekke ut, kvalitetssikre, – hva og hvordan jeg egentlig gjør min jobb?

I så fall er dette et underlig yrke…

Det fantes kanskje en tid, da slikt var en «dyd av nødvendighet». Men, den tiden er ugjenkallelig over og forbi! Det fantes kanskje en tid da det lå en slags kulturell legitimitet i en slik tilstand, men den legitimiteten døde brått ut, når mulighetene til digital formidling utviklet seg og muliggjorde innsikt, formidling og transparens på en helt ny og global måte!

Men – min profesjon endret seg ikke? Jeg, som pedagog, hører ikke til i samtiden?

Så derfor sier jeg til, for eksempel meg selv (og kanskje til flere?): Slik kan det ikke lenger være!

Så, hva gjør vi med det? Eller rettere sagt: er det jeg, – eller vi, som pedagoger, som skal få «gjøre som vi vil» med dette?

Jeg synes ikke det.

sign1

Burde vi ønske oss spioner…?

spy

I politikk, i journalistikk, i næringsliv og økonomi, i industri – antagelig i alle samfunnets produserende og formulerende strukturer, foregår antagelig spionasje og infiltrasjon hele tiden. I alle samfunns typer og i alle land. I alle historiske epoker.

Som en slags begrunnelse for dette ligger antagelig et verdisettingaspekt; dette er verdifulle, verdiproduserende, og ikke minst: verdifordelende strukturer. Verdier som ressurser, -og verdier som makt.

Men ikke i barnehager og skoler?

Ikke der hvor verdiproduksjonen er størst? Ikke der hvor verdifordelingen får størst konsekvenser for samfunnets fremtid? Ikke i den industrien i samfunnet som har flest kunder og flest aktører?

Hva med behovet for å avsløre de mulige «innerste sirkler»? Hva med å kunne identifisere de mulige uformelle grupperinger, klikker, vennegjenger, som egentlig styrer hvordan en skole fungerer?

Hva med behovet for å avdekke de sørgelige virkeligheter som kanskje kan ligge gjemt bak slagorddominerte lettvintheter av rapporter og egenproduserte beskrivelser av seg selv?

Hva med behovet for å hente ut de avslørende detaljene, som kanskje ligger i skolehverdagen, i voksnes neglisjering av barns og ungdoms individualitet, både i evner og behov og kultur?

Hva med å dokumentere hvordan ledelse eventuelt kan foregå gjennom favorisering og ut-frysing. Hvordan endring , utvikling og «truende» ny kompetanse, kan stoppes ved utydeliggjøring, avledning og marginalisering?

Ressursbruken da? Hva med å holde et øye med bruken av de ubundne timene til tusenvis av lærere? Hva med å kartlegge om tusener av seminardøgn egentlig medfører produksjonsøkning, resultater – om slik overhode blir formidlet, eller om det bare fungerer som små, individuelle pauser for enkelte lærere og ledere…?

Fordi slikt ikke finnes i den norske skolen?

sign

En lærers fletteteknikk. (Artikkel 2 i serien om «Den gode starten»

art2

En førsteklasses inngang. (Artikkel 1 i serien om «Den gode starten»

art1

 

Om all denne «har – ikke tid»`en.

“De skoleledere jeg har sett tape”, sier Anne, “er skoleledere som har hatt noen felles kjennetegn”

Anne er områdedirektør i et stort konsern nå. Langt fra skoleverket. Men en gang, og i mange år ledet hun en ungdomsskole i en nokså stor norsk by. Senere ble hun professor ved et europeisk universitet, et verv hun skjøtter samtidig med og som en del av, sitt oppdrag i det private firmaet.

Vi sitter og snakker sammen en ettermiddag på et seminar om endringsarbeid, om innovasjon i organisasjoner. For henne har mesteparten av yrkeslivet handlet om nettopp det, og hun skal holde et foredrag på seminarets andre dag.

“Problemet er” fortsetter Anne, “at kjennetegnene er like selvsagte og identifiserbare som de er på en underlig måte taushetsomgitte og tilsynelatende tabubelagte.

Om jeg skulle foredra om dem, så ville jeg ha satt opp en trekant. I det ene hjørnet finner vi “Jeg har ikke tid nå” formuleringen. En formulering som i mine øyne er en leders første dødskrampe som leder.

I det andre hjørnet finner vi “Den dagen er jeg et annet sted” utsagnet, med varianten: “Den dagen er jeg opptatt med noe annet”

Det tredje hjørnet dannes av et: “       “ – et ingenting. Et tomrom!

La meg forklare, – og da dette siste hjørnet først:

Hva er produksjonen? Hva og hvor er lederens produksjon? Hvordan kan jeg, som en medarbeider se hva lederen har gjort, hva som er resultatet av all opptattheten i hjørne en og årsaken til alt fraværet i hjørne to?

Hva brukes all “harikketiden” til? …..siden den ikke er der….?”

“Ledelse er først og fremst” sier Anne bastant, “det å gå foran og å vise resultat av eget arbeid, før en forventer resultat av sine medarbeideres arbeid! Og når jeg sier vise, så mener jeg vise! Ledelse og også det å evne å kommunisere resultater, kommunisert slik at medarbeiderenes arbeid synes først, men at eget arbeid – i kraft av faktiske resultat, framstår som en selvsagt nødvendighet.

Men ikke i en årsrapport! Dette er et kardinalpunkt, eller om du vil: en hovekrampe hos den døende leder, at han tror at årsrapporter kommuniserer resualtat på en måte som er god nok for de han leder! Den er god nok for aksjonærer, kanskje, – men for medarbeiderene sine MÅ en leder kommunisere deres og egne resultater hver arbeidsdag! En arbeidsdag  hvor det ikke skjer, er en misslykket arbeidsdag. Bortkastet innsats. Uansett om hensikter og forklaringer er aldri så gode.

Nei. Dagens mål må kommuniseres og dagens resultat må kommuniseres.

Men ikke bare det!” ( Anne er ivrig og intens nå!) “Selve lederdøden utgjøres av den summen som rommer lederens fravær! En leder som ikke er tilstede utøver “død ledelse” ( Jeg kjenner igjen begrepet hennes fra beskrivelsen av det foredraget hun skal holde imorgen: “Død ledelse som den absolutte endringsmotstand”)

“En fraværende leder kan ikke utøve ledelse. Basta!”

Anne ser triumferende på meg. Har jeg forstått? Jeg nikker sakte på hodet og venter på fortsettelsen.

“Men er det så vanskelig da? Om du tar en lederjobb, så tror du vel ikke at det er noe du bare gjør på jobben – altså på arbeidsplassdelen av jobben din? I så fall er du alt for naiv til å kunne lede.

En lederjobb handler om å være tilstede i teamet ditt. Lede igjennom ledelshandling.

Alt annet: telefoner, mailer og møter, – vel, de får du ta i pauser og hjemme, eller i avsatt planleggingstid, du også, på lik linje med de lærere du skal lede!

En skoleleder skal være der. Midt i skoledagen. Tilgjengelig for foresatte, for lærere, for nettverk, – og så: i hovedsak: for elevene. Om du som skoleleder skulle ha noe “dødtid” i så måte, så får du jammen sette deg i skolegården, i kantina eller gå inn i klasserom og aktivitetsrom, og snakke med elevene! Møte dem. DE er dine ansvar.”

“Gode skoleleder har gode hjemmekontor på mange gode arbeidskvelder, pleier jeg å si” sier Anne, før hun sjenker en ny kopp kaffe.

Jeg blar om til en ny side i notatblokken min, og sier: “Men er ikke skolene for store nå? Er ikke elevene for mange, de foresatte for mange og lærerkollegiene for store og for uensartede til at dette du nå legger vekt på kan være reelt? Blir det ikke bare en slag illusjon, en umulig aspirasjon?”

Anne nikker. “Jo” sier hun, “det kunne lett ha blitt slik. Men de store skolene har ikke kommet alene, på en måte. Samtidig har det kommet noe annet: vi har fått teknologi og holdningsendringer som burde kunne muliggjøre denne utopien min!”

“Vi har fått nye ressurser til oppnå transparens og vi har fått nye holdninger til det transparente. De digitale verktøyene og nettet gjør en slik utopi til en snublende nær virkelighet! Så nær at jeg synes det nå kan formuleres som et krav! De digitale verktøyene letter kontorarbeidet og opphever klokkeslettenes tvang. De digitale verktøyene muliggjør en slags multi – presense – en sammensatt tilstedeværelse, som jeg synes en god skoleleder skal kunne bruke, akkurat som jeg synes en god pedagog skal kunne bruke den, i sitt arbeid med elevgruppen.”

Siden Anne nå kommer inn på mitt fagområde, blir samtalen lang og sammensatt. Sent på kvelden spør jeg henne: “Hvilke råd skal du gi i foredraget ditt imorgen? Hvordan vil du råde en skoleleder til å begynne?”

Hun smiler lett. “Jeg vil råde dem til å begynne med å lære av sine barn, lære av sine elever. Skoleledere må lage sin blogg. Skoleledere må lage sin “netpresense” – de må finnes på nett, og de må virke på nett: publisere sine blogger hvor de fortelle hva de gjorde i dag og hva de skal gjøre imorgen, de må ha sin chatlinje åpen, de må vise sin kalender, og de må fremfor alt fortelle at de ser de andre, ser de foresatte, ser elevene, ser sin medarbeidere…OGSÅ slik de er tilstede på nettet.

Vanskeligere er det ikke.

Men det er helt uunngåelig, om skolelederen skal evne ledelse som samsvarer med den samtid hans skole bor i og formes av.”

……………………….

Debatten etter Annes foredrag dagen etter, ble lang og underlig. Som om et tidsskifte kom inn i auditoriet…….

En kan oppsøke slike steder

Bygdedyr bor i landskap. Bygdedyr bor i fag. Så altså antagelig overalt. Men som regel er de bare komiske og generer ingenting annet enn gode anledninger for fornuften til å formulere seg selv.

Men.

Det finnes slik dunkle borteheter. Utkanter som har forblitt. Der vokter bygdedyret inngangsporten. I et slikt fag, et slikt forlag, på en slik skole, i en slik kommune – alle disse trangsynthetens fornminner – disse slemhetens firehundre år gamle fantomer, vokter vel over hvem de slipper inn, hvem som får lov å utfordre dem.

Som regel slipper ingen inn om ikke referansene er de samme, om ikke farfars far finnes innenfor….

Det farligste disse bygdedyr vet er bakveiene. Verden utenfor har blitt så kompleks, så uforutsigbar for dyret, at bakveiene begynner å bli mange! Så bygdedyret har det mer og mer travelt jo mer sjeldent det blir som art!

Men dermed også sterkere. For et travelt bygdedyr vokser i styrke, proporsjonalt med hvor mye mindre dets enklave blir.

En kan oppsøke slike steder. Utfordre og beskrive dem. Men å bo der? Forsøke å puste der over tid?

Nei, det lar seg ikke gjøre!

Så derfor må dragedrepere og øglekvelere innsettes. Derfor må samfunnet, den ekspresjon vår fornuft og vår ansvarstagning for framtiden, iverksette dragedreperen som funksjon, som oppdrag i stillingsbeskrivelsen for de som skal forvalte et fag i sin samtid. Det må gis obligatorisk oppdragstid ute i bygdedyrets enklaver! Trette bygdedyrene ut, la god forskningsbasert kunnskap være den morgensolen som sprekker trollet, som avslører bygdedyrets bortgjemte skjeletter og massegraver.

For vi må redde våre barn om framtiden skal kunne gå i arv, og ikke i en sirkel av innavl!

Derfor nyter jeg at profesjonens bygdedyr freser når jeg lurer meg inn bakveier! For da vet jeg hvor det er, og jakten kan begynne!