Category Archives: tilpasset opplæring

En VeteranPedagog-snutt. nr. 1, 2019

 

signforum

En webside om bruk av «rammemodell» i tekstforming

webillu

(se siden:

 

…med et fokus på «bra nok»…

signforum

Om å bygge et foredrag om «Asperger i skolehverdagen»

bildeq

Siden Juleferien har jeg arbeidet med et foredrag om Asperger(s). En interessant oppgave, og med en underlig perfekt timing: MYE skjedde/skjer knyttet til fokuset på Asperges i denne tiden!

I dag kunne jeg legge fram en fortettet kortversjon ( 3 timer komprimert til 45 minutter) for mine kollegaer på Lerberg skole og kompetansesenter. Her er en video av det;

For å optimalisere transparens har jeg da også laget en webside, hvor denne videoen ligger sammen med det kompendiet som ble delt ut.

http://gvammen.net/asp/asp.htm

bildeqq

..og selvsagt: det sentrale spørsmålet blir: Lærte jeg noe av dette framlegget? Ja! En gjør alltid det! Det ER derfor «piloter» er så viktige!

For meg ble det helt tydelig at det er for lite fokus på «hva en faktisk bør gjøre» i undervisning og skolehverdag, for, og med, denne gruppen elever!

Så det skal bestemt bygges inn, før dette foredraget slippes løs på intetanende og slitne pedagoger! 🙂

………………………………

Men; jeg må nok innrømme at DENNE refleksjonen dominerer meg i etterkant:

signforum

Nok nå?

 

signforum

Sant?

mod-A

Vi blir raskt flere og flere eldre. Sånne mennesker hvor hørsel og syn er svekket. Så mange blir vi, at en nok må begynne å ta konsekvensen av det….for vi har ressurser i stil  med antall levde år, nå! Nemlig!

Så når jeg sitter her og lager en modell knyttet til veiledning av lærere som har en elev, en gutt i ungdomskolealder, hvor syn og hørsel er svekket, så slår det meg at denne modellen blir en modell over hva som faktisk ALLTID bør «fanges opp» – for at vi skal kunne snakke om god og kompetent kommunikasjon, – ikke bare i et samfunn med mange eldre, men i alle samfunn hvor mennesker inngår. (Og det gjør de jo som regel…)

signForum

For å kunne formidle noe, må du vite hva som skal formidles. Du må ha valgt ut og formulert, slik at selve formidlingen blir en kompetent re-formulering.

sy-net – Kopi

Den pedagogiske idehistorien rommer mange måter å forstå læring på. Men uansett hvilket perspektiv en tar, så vil det handle om en konstruksjon; en sammensetting av noe som er tilstede, med noe som tilføres, til å da danne noe nytt. Altså vil vi i dag si: noe i den gate som Argyris (single and double loop), Piaget /Schemata i sirkulære adaptasjoner beskriver, og den grunnleggende måten vi i dag forstår dannelse av materie i det tidlige Universet (Akreasjon)

I denne tekstens sammenheng vil det avgjørende være at vi kan se læring som noe som knytter noe nytt til noe som er; altså en slags «Knaggeri» – at det dannes, eller finnes, «knagger» å henge noe/ny kunnskap, på!

Slike «knagger», eller kunnskapselement, bør formuleres på en omnipotent måte: en design som gjelder fra det enkleste oppslag, til boka og websiden: «Plakat- formatet».

Plakatformatet forstås da slik: en «overskrift» (HEAD) som fortelle HVA det skal handle om, en illustrasjon (IMAGE) som anskueliggjør/ binder assosiasjoner til, og så en tekst (TEXT) som forklarer det sentrale.

Det å “lære bort” noe, er å formidle noe, slik at det oppfattes, forstås og kan anvendes, av den det formidles til.

For å kunne formidle noe, må du vite hva som skal formidles. Du må ha valgt ut og formulert, slik at selve formidlingen blir en kompetent re-formulering. (Didaktisk translasjon)

Didaktisk translasjon handler om å velge ut det en som pedagog vil ta ansvar for besvarer kompetansemålets utfordring. Altså; finne det egnede lærestoffet, egnet for mine elever og for meg som pedagog; det JEG evner å formidle på best måte = min kvalitet (eller mangel på sådan) som pedagog! Såpass alvorlig ER dette….

Den didaktiske translasjonen; bindingen av lærestoff til kompetansemålet, kan skje på to hovedmåter: for det første: jeg kan, med kompetansemålet for øye, gå til alt det lærestofftilfang som jeg kan finne, og plukke ut det som egner seg. Men det ER dette utvalgsansvaret jeg skal og må ta ansvar for. DET er en hovedbestanddel i min rolle og mitt ansvar som pedagog! Den andre måten er at jeg betrakter / tolker de aktiviteter elevene deltar i/har, og finner hvilke kompetansemål de er relevante for, for å så å formulere denne relevansen i et av kunnskapselementene på plakaten(e).

Ja. Da vil noen elever ha «bedre» lærere enn andre. Det er nødt til å være slik. Bare da kan profesjonsmiljø av pedagoger få «rom å strekke seg inn i». Bare da kan ledere adressere både kompetanse og inkompetanse….

For den som skal lære, er det viktig at oppmerksomhetsfokus er på læringsinnholdet, og ikke på «administrative, praktiske og relative premiss» i læringens kontekst. Derfor skal arbeidsplassen være forberedt og derfor skal formidlingen skje i en kjent og forutsigbar form.

Verktøyene er viktige. (Erikson) La det derfor være en fast arbeidsplass, med blyanter, farger – ev. PC, fast tilgjengelig på «samme sted! Denne plassen brukes bare til arbeidet med «Plakatene». (Det er en arbeidsplass, ikke en «være-plass»

Produktet i læringshandlingen skal være selvstendig og avgrenset, et konkret ferdig produkt (en plakat) som kan «settes inn i et samlet produktomfang» på en konkret og anvendelig måte. (fra «perm/skuff» til «søkbart system»)

Utviklingen av produktet skjer i disse hovedtrinn:

  • Trinn 1: Eleven skriver av det lærer lager på tavle = lager samme «Plakat» som lærer
  • Trinn 2: Eleven lager sin egen illustrasjon
  • Trinn 3: Eleven lager de endringer/ tilføyelser i teksten som hun ønsker
  • Trinn 4: Eleven gjør selv den «didaktiske translasjonen» (se dette) og finner de tre elementer som skal ligge i teksten, samt danner overskrift selv, og lager egen illustrasjon.
  • Trinn 5: Deretter kan dette utvides («Utvidet plakat») i omfang (antall plakater knyttet til samme kompetansemål) og kompleksitet (multimodalitet og elementrelasjoner (f.eks. klikkbare lenker»)

Uansett trinn, så skal produktet (Plakaten) både inngå i et produktomfang (samling) OG ha en funksjonell anvendelse. (Inngå i en utstilling/ presentasjon / gruppearbeid, f.eks.)

Produksjoner skal ikke «fylle tid». Når produksjonen er avsluttet = den avtalte plakaten er laget og plassert i sitt system, så gjør en noe annet avtalt/ønsket. (knyttet til elevens interesser) (f. eks: spiller ball i 15 minutter) Dette kalles en «Først- Så» struktur, som er grunnleggende internalisering av kausalitet og det å basere ytelse og forventninger på omforente avtaler. Det samsvarer med samfunnets ønske om effektiv produksjon, at eleven gjør seg raskest mulig ferdig, for å komme raskes mulig til «belønningen»(!)

Inngangen til læringshandlingen er viktig. Ha en kultur for «arbeid med kompetansemål» og drøft omkring det aktuelle kompetansemålet med eleven. Finn «noe eleven innser at hun ikke kan» og bygg læringshandlingen rundt dette. (Eksplorasjonsbasert motivasjon i dialog (EMiD). Start alltid med den «formulerte kunnskapen» og utdyp verbalt rundt denne, i den grad eleven «tåler» – ikke forsøke å «utdype/snakke mye først, for å se om eleven skjønner «poenget». Det er en «makthandling» som mange elever er sårbare for.

Den ideelle arbeidsformen vil være i en triangulert samhandling; elevene pluss to voksenpersoner. Dermed kan det lages dialogisk variasjon som kan utnyttes i stor grad, og dermed minsker en det «relasjonelle presset» på eleven. (Godt utviklingsarbeid på dette kan medføre store «gevinster» organisatorisk; to lærere ha store elevgrupper sammen).

Det at ens produkter, og produktenes funksjon, blir sett av «de viktige andre» er avgjørende for internaliseringen av læringens verdi og dermed videre verdsetting av videre læring! Samtidig; foresatte har krav på å se hva elevene får anledning til å gjøre i den pålagte skoletiden, og hvilken funksjonsnytte eleven opplever at sine produkter har/får.. En skolegang uten daglig å få lage avsluttede, komplette produkter og uten å få oppleve at det en gjør har en funksjon, er ikke en skolegang som tjener hverken elev eller samfunn. Derfor anvendes åpen digital teknologi til å løpende kommunisere dette, både i forhold til de foresatte og elevens nettverk, men også i forhold til øvrige «stake-holders» i forhold til skoleverket og læringshandlingene der.

Men det er, i vår sammenheng, enda et viktig element knyttet til dette med «transparens»; nemlig at læringshandlingen, f.eks. lærerforedraget, skal være «åpent og varig tilgjengelig». Eleven, «de viktige andre», de foresatte, onkel på Gjøvik, skal kunne se dette, slik at de kan samhandle / snakke med eleven om det! Slik at «skolen inngår i elevens hverdag»! Samtidig: en skal kunne «hente ut» kunnskapsformidlingen, når en føler at det er best for en selv. Kanskje var en syk den dagen, kanskje hadde en en «dårlig dag» – da skal en kunne se det om igjen. Slikt burde være, særlig i vår «digitale tid» nokså selvfølgelig. Om det skulle finnes lærere som bare «tåler å bli sett i aktivitet» når klasseromsdøren er lukket, og ikke «ønsker» å være «kan ses av hvemsomhelst» på video f. eks., så er dette lærere som hører hjemme i en annen tid. NÅ lever vi i en tid hvor nettopp «det varig transparente og tilgjengelige» (f.eks.MOOC) mer og mer dominerer moderne opplæring og studieformer.

Endelig er det grunn til å anta at en enhetlig basisform (de 5 hovedtrinnene) og transparens omkring dette, vil medføre åpenbare fordeler for optimalisering av et fagmiljø, profesjonsfelleskap og utveksling av «best praksis» på en skole, og at elevenes arbeid med kompetansemålene blir dokumentert på best mulig måte: ikke bare som påstander, men som faktiske elevprodukter.

signForum

Det skjer brudd i våre liv.

k

Det skjer brudd i våre liv. For oss alle, men for noen; mer enn for andre.

Når familier går i stykker på brå, brutale og vonde måter, når innleggelser og/ eller flytting må brukes, så rammer det hardt og lenge. Mest av alt rammes barn og unge.

Når unges mestring av komplekse sosiale opplevelser ikke lenger strekker til, og fremmedhet og isolasjon legger sin klamme hånd over unge menneskers liv og deres egen deltagelse i sitt eget liv.

Da gjør det vondt. Skadelig vondt.

Og en gjør ikke vondt verre! Det ligger i enhver involvert fagprofesjons rolle å nettopp IKKE gjøre vondt verre!

For å bruke litt Bronfenbrenner; en tar vare på, og verner om, de få og tynne økologiske tråder som fortsatt er intakte, og ser en ingen, så skal en lete til en finner, for det er slike tråder, om aldri så skadde, det skal bygges nye virkeligheter, ny mestring på. En MÅ finne dem….

Barn og unge går som oftest på skole. Fordi de er gamle nok. Gamle nok til å MÅTTE det, og gamle nok til å ha rett til det. «Skoler» er komplekse ting; de bærer i seg relasjoner, kanskje nokså marginale og usynlige, men da kanskje nettopp viktige. De bærer i seg visjoner; om hva en ønsker å bli, hva en liker å lære. Det ligger «speil» i dem; reflekterende flater en kan se seg selv i stadig nye vinkler, se egen mestring en ikke trodde på….skoler er kanskje framfor alt det stedet en kan vise fram «dette klarte jeg»!

Derfor: Den tynne tråden til hjemskolen må beholdes! Ivaretas og dyrkes til å bli stadig sterkere! Det er ulovlig å klippe den over! Barn og unge har lovfestet rett til den! – og det er faglig kunnskapsløshet og frigid byråkratisme å nekte barn og unge sin varige tilhørighet til den skolen som er knyttet til deres hjem; hjemskolen.

Kanskje er trådene til hjemskolen tynne og nesten usynlige i en periode. DA er det min plikt som pedagog, og din, som behandler, barnevernskonsulent eller sakkyndighetsutsteder, – å framheve dem! Gjøre dem så tydelige og viktige som mulig, – i den perioden som trengs, til eleven selv våger å begynne å stole på trådene igjen, våger å la seg knytte -kanskje på en ny måte, – til sin tilhørighet, til sin deltagelse sammen med «de viktige andre».

signForum

For vi mente det vel ikke?

illus

Det ville i og for seg være greit nok å si at «elevene plasseres i grupper, slik at undervisningen blir mest mulig ensartet for de fleste, og «driftskostnadene» akseptable, i det politiske bildet en har i dag»

Det hadde vært redelig, det…ikke særlig sympatisk og barnevennlig, men ok…dersom det er slik våre politiske og demokratiske krefter og instanser vil ha det….og det er det jo?

Men, derifra til å si «slik at elevens behov for sosial tilhørighet blir ivaretatt», DET er en lang, lang vei å gå! En vei som fører langt, langt bort fra hva som er kunnskapsbasert og rettighetsnært! Meget!

Legg merke til; her handler det om «tilhørighet», ikke bare det å være tilstede og – i større eller mindre grad, delta i det sosiale. Loven snakker om «det å føle tilhørighet til». DET settes opp som en rettighet eleven har, og som en plikt skolen har til å muliggjøre.

Nokså alvorlig, det…og krevende!

Hva ligger så i «sosial tilhørighet»? I alle fall IKKE det å bli plassert i gruppe med jevnaldrende, fordi de er jevnaldrende! I alle fall IKKE det å bli plassert i gruppe fordi noen andre bestemmer at du skal være i den gruppen!

Sosial tilhørighet er tuftet på det å VILLE tilhøre, ville være en del av, – altså ha den motiverte aspirantens utgangspunkt. Og en vil FORDI noe…! Fordi en har felles interesser, som aktivitet, målsetting eller «program». I dette ligger hele den flora og den historikk som er knyttet til organisasjonenes betydning for samfunnsformingen, slik vi kjenner den!

«Interesser» handler om så mye! Aktivitetsmening, målsettinger, symboler, verdier, begreper…ja, så viser det seg faktisk at «interesser» handler om ALT som danner kultur! Dermed defineres også den «sosiale tilhørigheten hensikt» – nemlig det å utvikle og eksponere kultur – i ordets videste og viktigste forstand!

La oss så et kort øyeblikk hoppe over det faktum at det finnes selvsagt ingen naturlig «ansamlinger» barn og unge som tilsvarer den «opphopingen» vi kaller «skole», og som selvsagt ivaretar økonomiske og administrative hensyn og interesser først og fremst, – og bare slå fast: Barn leker med de de har lyst til å leke med. Ungdom «henger» med de de har lyst til å «henge med», – men framfor alt: de krever å få velge selv! -og: vi som samfunn, vi har faktisk et rotfestet ideal om at barns skal få velge sine venner selv! Vi liker ikke de samfunn hvor det er regler for hvem som skal «leke med» hvem…!

Hvorfor har vi laget skolen vår slik da? La vi kanskje bare ikke merke til det? For vi mente det vel ikke?

signForum

Jeg foreslår at en ser på meningsinnholdet i begrepet «det sosiale» som «tilstedeværelse»

fly

Mer enn 80 prosent av skolegang og studier kan antagelig sies å være i en sosial konstruksjon. En konstruksjon som handler om samvær med andre. Som handler om samspill i produksjon (eks. gruppearbeid). Som handler om det å eksponere seg for andre. (eks. framføringer), – men det handler også om å forstå de allmenne sosiale signaler og rytmer, og det handler om å evne å tåle og tolke de ekspresjoner som ligger i sosialt samvær.

I noen tilfelle, – ikke mange, vil alt dette kunne være vanskelig for enkelte, utover hva den sosiale gruppen vil kunne forstå. Et godt eksempel er hørselshemmede. For dem blir alle de momentene som ble nevnt over, krevende på en annen måte enn de er for de fleste andre.

Ytterpunktet i en problemstilling som dette, kan sies å ligge i det vi vanligvis omtaler som en manifestert autismespekter-problematikk. Jo sterkere autisme, jo mer «umulig» blir det sosiale samspillet vi her snakker om.

I noen tilfelle er det utviklet angst og fobiske reaksjoner hos elever. Årsakene kan være mange og sammensatte, med svært ulike grader og konsekvenser for en sosial deltagelse, – men der hvor evnen til sosial deltagelse rammes, så MÅ det tas på samme alvor som for den hørselshemmede og for autisten. Det sosiale blir – episodisk eller permanent, en uoverstigelig hindring, og det å forsøke å overskride denne hindringen, kan ha ødeleggende effekter for personen det gjelder, og kanskje også for det nettverket personen inngår i.

Å presse noen til å utfordre dette, før vedkommende ønsker det selv, og har den nødvendige tillit, både til de «verktøy/metoder» hun skal bruke, og til den «oppfanging» som vil skje i etterkant, er en handling som kan ses som voldsutøvelse.

Skoleverket, med sitt «rett og plikt» element i varierende grad, kan ikke nærme seg slik handlinger. Skoleverket må være trygg på hvordan det skal formulere seg selv, der hvor den sosiale komponenten ikke er egnet!

Det kan være nyttig å diskutere hva dette «sosiale» egentlig er. Jeg foreslår at en ser på meningsinnholdet i begrepet «det sosiale» som «tilstedeværelse». Uten tilstedeværelse er det sosiale ikke mulig. Dersom en velger et slikt perspektiv, oppstår det i den pedagogiske metodetenkningen noen interessante forhold: Dette er elever hvor tilstedeværelse ikke kan forutsettes. Dette er elever som opplever eventuell tilstedeværelse som potensielt truende, antagelig mesteparten av tiden.

Dermed rammes «trygghetskriteriet» til moderne skole. Å presse en elev som sliter med «det sosiale» til å «være tilstede», er – i beste fall, – å skape utrygghet. Det skal en ikke gjøre i skolen.

Når «det truende» kan sies å ligge i 80 prosent av det «å gå på skolen», så kan det ikke forventes at dette skal kunne være en trivselsituasjon for eleven. Dermed rammes det andre hovedkriteriet til moderne skole: elever skal trives på skolen.

Utrygghet og mistrivsel skal unngår i godt pedagogisk arbeid. Derfor forventer en ikke tilstedeværelse av elever som har slike utfordringer som vi her snakker om. Absolutt ikke, og vi gjør eleven kjent med, og trygg på, at slik forventninger ikke finnes, – rett og slett av respekt for eleven. Men; INVITASJONEN skal være der! Veldig! Og tilbudet om å trene på, trene opp, metoder og strategier, som KAN gjøre tilstedeværelse både trivelig og trygg, DET skal hele tiden finnes og tilbys! Det er DER inkluderingsarbeidet ligger!

Elever som har disse utfordringene i slik grad som vi her snakker om, har selvsagt også bistand fra et behandlende ledd. For skolen blir samarbeidet med dette leddet en viktig del av arbeidet, og må være knyttet til behandlerleddets tilrådinger, både når det gjelder metoder og tempo.

La oss dermed anta at disse sentrale aspektene ved hva moderne skole er; trygghet og trivsel, kan ivaretas på en slik måte; ved at en har et reflektert forhold til dette med «tilstedeværelse».

Det tredje kriteriet til moderne skole gjenstår: det å kunne arbeid med kompetansemålene.

På en skole vil dette gjerne være lagt i en progresjonsplan for klassen/gruppen. Når vi da snakker om elever som i liten grad vil kunne meste tilstedeværelse i denne gruppen, så er denne progresjonsplanen lite egnet. Dessuten, – og det må ikke undervurderes; elever som dette sliter OGSÅ med en opplevelse av «fremmedhet» – nettopp fordi de ikke evner tilstedeværelse og deltagelse på lik linje med de andre.

Dermed dannes en kraftfull «triangulering»: Fremmedheten næres av vanskene med tilstedeværelse, som igjen næres av det som er det diagnostiske grunnlaget – hva det nå enn måtte være. Tre «kraftfelt» som må håndteres hver for seg, – og sammen, – i et krevende tiltaksløp for en ungdom og ungdommens familie!

«Skole» blir lett mindre viktig, da.

Men «skole» KAN bli, KAN være en arena for ny mestring! Ny selvbildestyrking. Ny opplevelse av «å lykkes».

Derfor:

Det er ikke progresjonsplanen, enten det er lærers plan eller lærebokas framdrift, som har interesse og/ eller gyldighet her. Det er det å kunne arbeide med kompetansemålene som er det sentrale, og ofte vil det å knytte disse til elevens interessefelt være et avgjørende tiltak. Arbeidet med kompetansemålene skal medføre produksjon, produkter som dokumenterer slikt arbeid, men som også viser eleven selv at hun har fremdrift i sitt skolearbeid; at kompetansemålene gjøres unna ett for ett! Mange elever tror at det å «arbeide med det de andre gjør» er det viktige. Det er en «farlig situasjon» som skoler må sørge for ikke har gyldighet. Ukritisk bruk av læreverk KAN gi en slik forestilling næring.

Eleven, og elevens foresatte, må få god kunnskap om hva som ligger i begrepet «tilpasset opplæring», og hvor selvfølgelig det er, i moderne skole, å muliggjøre godt TILPASSET arbeid med kompetansemålene!

Moderne, digital teknologi muliggjør noen løsninger og tiltak – noen metodegrep, som kanskje kan sies å «ha kommet brått på skoleverket», men de er en så etablert del av ungdoms egen kultur, både i nåtid og framtid, at de MÅ tas i bruk, i alle fall der hvor den kan «redde» situasjoner som de vi snakker om nå!

Bruk av video (multimodalitet i «personifisert form» (relasjon), slik at eleven, – og andre viktige personer for eleven, kan se og høre lærerforedraget – eller andre elevers framføringer, nå HUN er mottagelig/motivert til det. La oss kalle det at kunnskapsformidlingen er «varig tilgjengelig».

Bruk av en ensartet produktform, i de produksjonsforventninger skolen har til eleven. La oss kalle det en «Poster-design». For: i saker som dette er «trygghet» ofte skjør, og ingenting kan lettere skape utrygghet enn det å ikke vite hva som er forventet, vite hva som er bra nok. Samtidig: det å bygge kompetanse i en produktform som har internasjonal gyldighet opp i Akademia (Posters), er selvsagt en viktig og sentral kompetansetilføring!

Bruk av digitale, nettbaserte ressurser, slik at eleven og elevens foresatte, hele tiden kan «hente informasjon», «levere produksjon» og få kommentarer, evalueringer, uten å måtte «møte opp» noe sted til bestemte tider. Men husk: dette må være ÅPNE ressurser, ikke LMS løsninger som ikke kan følge eleven videre eller som kan ses av andre. (foresatte, nye lærere, og ev. advokater…)

(for: Ja: Det kan ofte bli «sak» av slikt. Var skoletilbudet godt nok? Var det tilpasset nok? For det er høye krav, og det er kostbare tiltak! – men: nesten udiskutable rettigheter!)

Derfor bør skoler, som har slike elevsaker, gjøre seg kjent med disse metodedelene: Bruk av nettbasert video, bruk av ensartet produktform (Posters) og bruk av nettbasert transparens, både for å samsvare med elevens egen bruk av det digitale, men også for å optimalisere «synlighet», – både i samtid og i ettertid.

signForum

Produktet, funksjonen og transparensen, det moderne pedagogiske triangel

 

PUB-moood

En ber egentlig ikke folk om å gjøre et stykke arbeid. hvis arbeidet ikke skal ha en funksjon? En ber jo ikke folk gjøre et stykke arbeid, hvis arbeidet ikke skal ha et produkt? Dette med «produkt» og «funksjon» er uløselig knyttet til alle de typer arbeid vi er vant til å tenke på. Da må vi ha det slik i skolen også, på en eksplistitt måte.

Jeg skal forsøke å si noe om hva jeg tror er av avgjørende betydning for å hente en elev tilbake til glede og iver etter å arbeide med læring og skole.

For det første: alt arbeid en gjør i skolen, alle timer, alle læringsøkter, må ha et eller flere produkter som et kjent mål.

Vi lærer når vi produserer noe.

Men, de produktene er ikke nok i seg selv! Fordi, vi HAR mange situasjoner i skolen hvor en lager «produkter» – som så bare blir borte. I en bok. I en skuff. I en perm. – et eller annet sted….

Det er ikke bra nok. Produktet må også ha en funksjon! I skolesammenheng så må produktet fungere på en av de sosiale arenaene. Den sosiale arenaen i klassen. Den sosiale arenaen i kantina. Den sosiale arenaen i lokalsamfunnet. Den sosiale arenaen i storsamfunnet. Det handler om lærerens innovasjonsevne, lærerens kreativitet, for å få til slik funksjon for de produktene elevene lager. Det kan være en utstilling i Rådhusets foaje, det kan være en utstilling på pleiehjemmet. Det kan være hva som helst, poenget er bare at det må være noe som viser elevene at det de gjør, får en funksjon.

Og; det kan fremfor alt være digitalt! Det kan være nettsider, det kan være blogger, det kan være innlegg på de sosiale arenaene som er i dagens verden. For disse arenaene er også helt relevante for dagens ungdom.

Så: Produktene MÅ få en funksjon! En funksjon ut mot de sosiale arenaene. Det er DA produktene får en verdi!

Produktene må også, – fordi vi gjør det i regi av skolen, så må de knyttes til kompetansemålene. Jeg tenker at det er avgjørende viktig at ALT vi gjør i skolen er knyttet til kompetansemålene. Og jeg tenker at det nettopp er lærerens «didaktiske translasjonsarbeid», å finne ut på hvilken måte er det vi gjør nå, på hvilken måte er de interessene disse elevene har, knyttet til kompetansemålene? Hvordan kan jeg, som lærer, skape en relevans, en link, oppimot kompetansemålene? Produktene i skoleverket må være faglig relevante, ved at de, slik vi har formulert skolen, treffer kompetansemålene.

Og så må vi være transparente!

De «lukkede klasserom» er en tid som må og skal være forbi, hvis vi skal fange opp moderne barn og ungdom. «De lukkede klasserom» må være forbi, dersom vi skal fange opp moderne foreldre. I det hele tatt: hvis skolen skal forholde seg til det moderne samfunnet, så MÅ skolen være transparent.

Det betyr at (alt) det vi gjør (i skolen) må være synlige for de som eleven opplever som sine «viktige andre»! Det kan være de andre i klassen. Det kan være familien. Det kan være søsken. Det kan være onkel og tante. Det kan være bestefar i Amerika, det kan være hvem som helst, men eleven må ha en mulighet til å oppleve at det han eller hun gjør, blir synlig for «de viktige andre», slik at det kan inngå i den samhandlings og kommunikasjonskapital som eleven har i sin sosiale verden. Snakke med bestefar om det man gjorde på skolen. Snakke med sin klassekammerat når en har laget en interessant produktserie på skolen. Snakke med andre om det en gjør, bekrefter at det en gjør har verdi som er relevant.

Så; for meg, så er dette kanskje noe av den viktigste tenkningen rundt moderne skole: at en alltid tenker på å produsere produkter, at de produktene er knyttet til kompetansemålene på en faglig relevant måte, at produktene får en funksjon utimot elevens sosiale arenaer, og at alt sammen er transparent, slik at det kan ses av de som er de viktige andre for eleven…

..og for læreren…

 

signForum