Category Archives: Skoleledelse

Det handler om forståelsen av «tilpasset opplæring». Hva det er, og framfor alt: hva det ikke er!

bloggillu1

Igjen er det nedsatt en komite som skal reformulere skolen. (den ledes av John C.F. Nordrum, en jurist, – og har 9 øvrige medlemmer) En ny skole for en ny tid? Neppe…

Jeg sier «neppe», fordi det mangler et viktig «oppgjør». Det mangler en viktig avklaring…klargjøring, om du vil, før en kan lykkes i et slikt arbeid.

La meg skrive litt om akkurat det.

Det handler om forståelsen av «tilpasset opplæring». Hva det er, og framfor alt: hva det ikke er!

La oss begynne med «opplæring». Det er en selvfølge at opplæring – altså anvendelse av pedagogisk kunnskap, baseres på tilpassing til mottakerens evner og forutsetninger. DET er det ikke noe hverken nytt eller problematisk med; en forsøker ikke å lære en fisk å klatre i trær, eller en elefant å fly….eller en døv til å artsbestemme ved å lytte til fuglesang. Slikt er pinlig selvsagt…..

Så; det er opplæringen som er tilpasset evner og forutsetninger. Det er det som gjør opplæring til en pedagogisk handling.

Hva er da «tilpasset opplæring»? Hva er det DEN skal tilpasse til? Jo, den skal tilpasses «det motivasjonelle optimum» hos eleven! Det skal tilpasses «det» som gjør at eleven lærer best, deltar mest! Det er DA vi «fanger» eleven! Holder eleven, ikke bare på skolen, men som en «vil lære mer»-elev på skolen!

Er slikt «motivasjonelt optimum» noe svært mystisk og vanskelig? Noe som bare finnes i en underlig pedagogisk kode? Neida! Et «motivasjonelt optimum» er en en ordinær selvfølgelighet! Det handler om interesser! Det er en persons interesser som er personens motivasjonelle optimum! Selvsagt! Det er det vi er interessert i å lære noe om, vi lærer best på grunn av! På skolen, I arbeidslivet, I parforhold og familie. I kultur….overalt!

Når noen stimulerer, utfordrer og supplerer dine interesser, DA lærer du! DA deltar du!

PUB-to-poster

Så; på den annen side: når en skole – et undervisnings og opplæringstilbud gir blaffen i dine interesser, og heller ønsker å presse deg gjennom de samme læreboksidene som alle de andre 26 i klassen din, da holder du deg hjemme. (med mindre du er for lydig, – og/eller for redd, til å få fraværsnotatet….)

I dag er skolen- opplæringen, først og fremst tilpasset forlagene. Ikke bare dominerer lærebøkene livet i klasserommene, men lærere bruker dem også som planleggingsverktøy for sin undervisning! Med den beste samvittighet og med romslig aksept, nesten anbefaling?, fra sine ledere!

DEN skolen må den nye komiteen avlive! Den må fjernes! Røskes opp med roten, før den støter fra seg enda flere av de elevene framtiden vår så sårt trenger!

sign1

Reklamer

Plakat-metodikken begynner å finne sin form, og sin begrunnelse

plakatmetodens-basis-1

For å utdype den, og for å forankre den, har jeg laget en egen webside som fanger opp den utviklingen som kommer, – og som kan anvendes i mitt veiledningsarbeid nå:

http://gvammen.net/plakatmetode/plakatmetode.htm

sign1

 

 

Et notat knyttet til elever som ikke møter til den ordinære undervisningen.

 

ilo

En kan anta at elever kan ha utfordringer av ulik type, i forhold til ulike måter å uttrykke seg på, og i forhold til ulike måter å tilegne seg kunnskapsstoff på. Eksempler vil selvsagt kunne være elever som har sine utfordringer knyttet til sanseapparatet, f. eks. døve og blinde elever. I de tilfellene er slike utfordringer en selvfølge og lette å forstå. Omfattende tilpassing av undervisningen blir i slike situasjoner sjelden problematisert.

Men, en må nå kunne anta at slike utfordringer også kan være begrunnet med kjente og gyldige psykososiale og/eller emosjonelle forhold. I slike situasjoner blir «årsaks bilder» mer diffuse og «vanskelige» å bruke i begrunnelse for mer omfattende tilpassing av opplæringen.

Nettopp i dette siste eksempelområdet vil en eventuell mangel på tydelig og kommunisert tilrettelegging av undervisningen, kanskje kunne ha en årsaksforsterkende effekt, noe som bør unngås.

Det vil være min påstand at i tilrettelegging i forhold til kjente og gyldige psykososiale/emosjonelle årsakssammenhenger, bør undervisningsopplegget være preget av disse forhold:

1: Den daglige læringshandlingen bør tydeliggjøres, slik at elevene møtes av et «daglig program», på samme måte som om hun hadde vært på skolen. Et slikt program bør baseres på en trygg avtale med eleven, om når og hvordan skolen gir sine innspill og når og hvordan eleven gir sine responser, innenfor den daglige rammen. I dette ligger også nærhet til, og kontakt med, sine lærere.

2: En slik samhandling bør være fri for «konsekvensielle bindinger» – dersom noe ikke fungerer den ene dagen, så skal det det ikke ha innvirkning på den neste dagen. Hver dag bør, på en trygg måte, representere en «ny sjanse» for eleven i hennes arbeid med å finne trygghet i arbeidet. Skolens oppgave blir, i slike situasjoner, langt på vei det å peke på hva som fungerer, og ikke hva som ikke fungerer.

3: Undervisningen bør gis på en slik måte at eleven kan «styre selv» når hun vil nyttiggjøre seg av den. En bør unngå et opplegg hvor eleven opplever å måtte «tilpasse seg til betingelse andre har stilt». Elevens mulige opplevelse av å skulle være «lydig», vil sjelden tjene elevens utvikling. Tilsvarende vil en opplevelse av «å mestre selv» kunne være viktig.

4: «Det å uttrykke seg» – ekspresjonen, vil alltid være en sentral funksjon i samhandling, og dermed også et område for tydeliggjøring av underforliggende forutsetninger og ev. problematikk og utfordringer eleven preges av, eller opplever. Læringshandlingen bør derfor ta utgangspunkt i det som er den tryggeste ekspresjonen, responsformen, for eleven. Det å kjenne en slik ev. preferanse, vil være en selvsagt del av skolens kartlegging av elevens læringsforutsetninger.

5: I situasjoner hvor kjente og gyldige psykososiale/ emosjonelle problemstillinger ligger til grunn, vil det ofte kunne skje at eleven ikke møter på skolen, til den ordinært organiserte undervisningen. Slike fraværsdager kan gi eleven en opplevelse av «å tape», noe som vil kunne forsterke problemstillingen i utgangspunktet, – noe som bør søkes minimalisert. Når en klasse har elev med slike problemstillinger, bør en tilrettelegge i forhold til dette, på samme måte som en ville tilrettelagt i forhold til andre og mer «eksplisitte» årsaksforhold. Slik tilrettelegging bør være å holde i hevd elevens rett til opplæring; at når eleven «ikke kommer til skolen, så må skolen komme til eleven». Dermed muliggjør en også den plikt eleven har, til å forholde seg til undervisningen. Elevens «rett og plikt» kan ikke uten videre ses som en plikt til å møte opp i en sosio-emosjonell setting og samhandling eleven ikke evner. Skolens plikt til tilrettelegging kan heller ikke legge til grunn et krav om tilstedeværelse i situasjoner en har kunnskap om at eleven ikke evner å mestre eller har utbytte av.

 

Dersom en skole har elev, som på grunn av kjente og gyldige sosio-emosjonelle/psykososiale årsaker, ikke møter til skolens ordinære undervisning, bør en drøfte igjennom de 5 punktene over, slik at de kan besvares og begrunne tiltak, på en måte som sikrer eleven en sunn måte å kunne nyttiggjøre seg opplæringstilbudet på, ut ifra sine forutsetninger.

 

sign1

Eller ble det bare som det ble?

got

Har noen snakket med DEM….?

De som er ferdige. De som går ut. De som har mange, mange år bak seg i skoleverket. Lærere som trer inn i pensjonistenes rekker.

Har noen «forsket på» hva de tenker?

Nå?

Nå – når det «hele er over», på en måte. Når de ikke lenger behøver å frykte konsekvenser av uttrykte holdninger og synspunkter…

Har noen snakket med dem, og – for eksempel, stilt dem 5 spørsmål av denne typen:

Opplevde de at de fikk brukt kompetansen sin? Opplevde de at de faktisk fungerte som fagkompetente personer, – eller ble alt slikt borte i «den Hellige Timeplan» og ledelse som aldri var forutsigbar og/eller til å påvirke? Ledere som aldri spurte om fagpersonens råd….

Opplevde de det som sant at skole handler om å «ville det beste for barna»? Opplevde de at arbeidsdagen handlet om et fokus på barna – elevenes behov og muligheter, – eller handlet det om å styre, kontrollere, ensrette og «tilpasse» dem?

Opplevde de at det med «skole-hjem» samarbeid var det helt sentrale i skolens gjerning? Samarbeidet de levende og inspirert med sine elevers foreldre, – eller ble det med få møtene som inspektørens timeplan påla dem?

Opplevde de det levende faglige fellesskapet? Profesjonsmiljøet. Inspirasjon og debatt, utforsking og felles undring og evaluering av metode og innhold, presentasjon og formidling,  – eller visste en egentlig aldri hva kollegaer drev med? Klasserommene hadde lukkede dører, og møtene handlet alltid om andre ting….uten at det var tid nok til det heller….?

Rettighetene. Er det sant at en selvsagt ikke drøftet og/eller besluttet noe om eller for en elev, uten at de foresatte og ev. eleven selv fikk være med? Er det en trygg selvfølge at en selvsagt aldri satt på lærerværelset og «tømte ut av seg» umiddelbar og langt i fra profesjonell frustrasjon over de «håpløse elevene»? Er det sant at elever i norsk skole selvsagt alltid får den hjelpen de trenger til å vite hva som er målene? At de guides fra måloppnåelse til måloppnåelse, i en god lærende dialog, – eller styres de egentlig av forlagenes stadig mer dominerende «leveranse» av «hva som skal læres, og hvilken rekkefølge det skal ha.

Du lærer, som nå er ferdig med din gjerning i skoleverket: produserte du selv? Sto du til ansvar for dine metodiske og didaktiske valg?

Eller ble det bare som det ble?

sign1

Pedagogikk i en krisetid – Del 1 av 5.

 

 

mou

Det finnes en «yttersone» i grunnskoleopplæringen. Noen ganger, for noen få, skjer det ting i deres liv, som endrer virkelighet brått og brutalt. De ordinære sammenhenger og de tilvante tilhørigheter, brytes og endres inn i noe fullstendig ukjent, – og ofte uønsket av barnet selv.

Ved sykdom, ved omsorgsovertagelse, ved voldsomme «kast» i livssammenhengene.

Det som benevnes som det å få et forhold til «sosiale og medisinske enheter» på en måte en ikke hadde disponert med.

Det er to hovedformer i dette. Den ene er der slike brå endringer oppleves som velkomne og ivaretagende, den andre der slike endringer skjer mot ens vilje og uten ens egen opplevelse av rettferdighet, hensiktsmessighet og fordeler for en selv. I den første hovedformen finner vi det å ikke «miste skolen sin», selv om sykdom og endring rammer, i den andre finner vi de forhold som inntreffer når «samfunn» og «makt» tar over kontroll, plassering og styring.

Uansett vil det handle om barns rett til grunnskoleopplæring, og barns plikt til å motta slik opplæring.

Denne pedagogiske yttersonen forvaltes ikke som ordinær skole, av den kommune barnet og familien bor i, men av fylkeskommunen. Det ligger to ting i det; for det første at det også på det forvaltningsmessige nivået skjer et brudd i de tidligere og kjente sammenhenger og rettighetsbilder, men også at forvaltingen av grunnskoletilbudet flyttes et nivå opp i samfunnssystemet: det kommer nærmere det å være «statens» anliggende. Jeg velger å se denne dobbeltheten som en garanti for at det ukjente og utrygge besvares med en mer omfattende garanti, med en sterkere kvalitetssikring, enn den lokalt kommunale.

Fylkeskommunal grunnskoleopplæring er det høyeste nivå grunnskoleopplæring kan ha, i vårt land. Dermed bør kvaliteten i den være en selvfølge, – en selvfølge som den optimale kvalitet.

Hvilke kjernepunkter – hvilke absolutte fundament, pilarer, om en vil, sikrer da slik kvalitet?

Jeg tror det er 5 av dem. 5 paradigmer som fylkeskommunal grunnskoleopplæring må bygge på, kvalitetssikre, og la gjennomsyre alle detaljer, nivåer og formuleringer, i sitt arbeid. De er nok de samme som all, også kommunal grunnskoleopplæring, må og skal, bygge på, – men i en fylkeskommunal sammenheng må de være optimalt tydeliggjort – optimalt «stått til ansvar» for! Optimalt uungåelige…..

Det er disse 5 «pilarene» jeg vil forsøke å reflektere rundt, i disse 5 tekstene. Denne første teksten vil handle om «oppdraget»:

I vårt samfunn er grunnskole en egenartet konstruksjon. En triangulert kvalitetssikring rundt barns opplæring og dannelse. Selve lovverket hviler eksplisitt på den forutsetning, ikke forventning, men nettopp forutsetning, at grunnskoleopplæringen er, skal være, må være, en kontraktdannelse, en prosess, et prosjekt, – som eleven – skole – og barnets foresatte har sammen! Inngår i, er gjensidig forpliktet til, i en ubrytelig treenighet!

Jeg tror at den fylkeskommunale grunnskoleopplæringen utfordres her. Jeg er ikke trygg på om den alltid evner å «leve ut» denne forpliktelsen, forutsetningen, på en fullgod måte.

For; i den kommunale grunnskoleopplæringen er dette i hovedsak enkelt og oversiktlig; eleven har sine foreldre. To, eller en, – men som regel er det den eneste variansen.

I den fylkeskommunale grunnskoleopplæringen derimot, særlig på de områder som handler om den hovedformen jeg tidlige omtalte som: «i den andre finner vi de forhold som inntreffer når «samfunn» og «makt» tar over kontroll, plassering og styring.» Da dukker det opp skisma i «foresatterollen» som: «daglige omsorg», «fosterhjem», «institusjon», «saksbehandler», «primærkontakt» og flere andre utøvende roller, som i større eller mindre grad går inn i de betydningsområder som foreldre normalt har.

På et fylkeskommunalt nivå er det i alle fall to sentrale i aspekt i dette; slikt samspill med «de foresatte» må være formelt korrekt – til fingerspissene. Men, det er en selvfølge, selvsagt.

Derimot kan dette samspill-landskapet bli noe mer utfordrende når en kommer til omsorg og endringsarbeid. Det å ivareta de «erstattede foreldre»s perspektiv. Å miste omsorgsrett, er ikke – husk det! – tap av det biologiske og mentale aspektet ved å være mor eller far….eller søsken, for den slags skyld! Snarere tvert i mot…og da begge veier!

Jeg tror at der hvor det, som jeg skrev innledningsvis: «skjer det ting i deres liv, som endrer virkelighet brått og brutalt. De ordinære sammenhenger og de tilvante tilhørigheter, brytes og endres inn i noe fullstendig ukjent, – og ofte uønsket av barnet selv» – der er behovet for et nøye gjennomtenkt fokus på et tjenlig samspill mellom hjem, skole og elev, nettopp nhelt usedvanlig viktig! Viktig for situasjonen i en «her og nå» tilstand, – men kanskje enda viktige for den framtiden som skal komme, for de «sår som skal leges» og for de kompetanser og den livsmestring som skal bygges opp igjen, – ofte helt fra grunnen av…..

Så; min første pilar blir denne: Den fylkeskommunale grunnskoleopplæringen må først og fremst evne en relevant, faglig holdbar, – og legitim, holdning til det faktum at all grunnskoles primære oppdrag er å utøve og delta i, den trekanten elev, skole, hjem, både danner i enhver forskrift, men også slik den kan utledes av all kunnskap omkring helse, selvbildeutvikling, evne til endring…og det etiske imperativ som ligger i det å ha mandat og rolle til å endre noens liv.

Min tanke er at all utvikling, all formulering av hvordan det fylkeskommunale grunnskoletilbudet skal være, må begynne der.

Noe annet startsted vil være å legge et ikke-legitimt grunnlag for maktmisbruk.

sign1

-og: du leder ikke «andre». Du leder et «VI» !

vildelse

De siste fire årene har jeg lest igjennom mer enn 300 norske (og to svenske) masteroppgaver, hvor temaet «skoleledelse» på en eller annen måte har inngått på en slik måte at det passet problemstillingen i mitt eget arbeid.

Uten at denne teksten du leser nå, skal bli noen akademisk drøfting av dette materialet, så har jeg lyst til å forsøke meg på en litt friere reformulering av hva disse forskningsrapportene forteller om hvordan en skoleleder kan bli en GOD skoleleder.

I så fall blir dette slik:

Du blir en god skoleleder når du er et naturlig innslag, ikke et pinlig unntak, i det felles arbeidsmiljøet. For å kunne bli nettopp det, må du først og fremst være der. Være der, og ikke på møter et annet sted!

Ja, jeg vet at det er mange møter for skoleledere. Men, jeg vet også hvordan mange av dem er. Prøv å overbevise meg om at ikke 80 prosent av dem kunne vært erstattet av digital samhandling, og/ eller lagt på tidspunkter dine medarbeider hadde mindre behov for din tilstedeværelse! Prøv! Nei, vær klar over at mange medarbeidere tolker dine hyppige «møtefravær» som en distansering, som et uttrykk for at det som skjer på den felles arbeidsplassen, egentlig ikke angår deg så veldig; at det er viktigere for deg – og de andre lederene, å tydeliggjøre at dere er ledere, må vite….og har viktigere ting å bedrive…..

Den gode skolelederen dukker opp over alt! I skolegården, i klasserommene,  –  for å synes, for å erfare, men mest av alt: for å bekrefte alt som er bra og vellykket!

Vær optimalt transparent! Ha din egen blogg – rektorbloggen, hvor du formidler hav du driver med. Selvsagt ikke de problematiske detaljene, men den informasjonen som får dine medarbeidere til å tro på at du har viktige oppgaver, at du har innflytelse på vegne av fellesskapet, at du legger arbeid ned i å nå de målene den organisasjonen du leder, streber etter. Men; også at du er aktiv! At DU kommer med innlegg, argumenter, dokumentasjoner – og vinner seiere, på de møtene du deltar. Om du ikke er transparent på dette, så vil dine medarbeidere mistenke deg for å være en taus møte-sitter, og en svak drifter av organisasjonens felles anliggende.

Legg arbeid i å formulere og formidle at organisasjonen din når sine mål, hvordan de når dem, og hvordan de setter dem, – slik at ALLE som måtte ha interesse av det, kan se det.

Vær transparent på hvilke må DU setter for ditt arbeid, om du når dem, når du når dem og hvorfor du når dem. For selvsagt når du dem! –og den organisasjonen du leder vil alltid være en av de viktigste årsakene til at du når dem! Got it?

Responder. Gi avklarende svar. Sett aldri en medarbeider på din «venteliste». Aldri! DA taper du tillit og respekt, da! Som leder i en organisasjon må du først og fremst vektlegge at det viktigste på din agenda, uansett hvor stappfull den måtte være, er at dine medarbeidere kommer i første rekke! Gjør du ikke det, så er «byråkrat» funksjonen snublende nære…..og din rolle som ekte leder fordamper som en svak og tidlig morgentåke……

Vær nysgjerrig. Oppsøk klasserom, elever, lærere, vaktmester, – og ha utforskende, positive spørsmål til dem! Spørsmål som gjør at din kompetanse – din kunnskap om dine medarbeidere og det de driver med, øker, – men også spørsmål som gjør at dine medarbeidere opplever at du ikke bare «ser» dem, men du har eget initiativ, du er – ut i fra deg selv – ekte nysgjerrig på «hva som skjer» – «hva de gjør» – «hvordan de har det»….DA nærmer du deg det å bli «VI»`ets ekte representant!

Tilfør aktuell faglige dialektiske rom. Her ligger et tungt ansvar. Det ER din oppgave som leder, å ta ansvar for den faglige, profesjonelle utviklingen og stimulere den faglige diskursen i din organisasjon! Gjøre det, slik at det utvikler organisasjonens faglige validitet,  – men også slik at verden rundt ser at den organisasjonen du leder, ER faglig oppdater, HAR et samtidig faglig fokus! Dersom du bare kjører på kjepphester DU måtte ha, fokuserer og bruker ressurser på den «siden av temaet» som DU synes er viktig, da er du ikke lenger en leder. Da er du faktisk en manipulator, – en «omskriver» av sannheten! For ALL faglig utvikling skjer i det dialektiske rommet mellom «tese og antitese»! Det ER ditt ansvar å sørge for at dette dialektiske rommet lever, stimulerer og engasjerer ALLE i din organisasjon.

Men allikevel: Bruk tid på å forklare de komplekse landskapene du som leder ser organisasjonen i. Sørg for at det «krysspresset» du som leder opplever, kan forstås av alle i organisasjonen; ikke som stengsler og hindringer, men som spennende utfordringer for den felles manøvreringen!

…og så er det noen ting du aldri skal si….

-at DU har dårlig tid/mye å gjøre. Som om det skulle være overraskende?! Du har jo selv valgt å være leder! Dersom det blir for mye for deg, så får du heller slutte som leder, – ikke plage dine medarbeidere med konsekvensene av din egen feilvurdering av egen kapasitet! Dessuten: Mener du i så fall å antyde at DU har mer å gjøre enn dine medarbeider?! Ikke særlig lurt……

– at «vi ikke rekker det nå» eller at – at vi «ikke har penger til» Nei vel? Vel, da får du heller innrømme at DINE strategier og disposisjoner – din planlegging, ikke er god nok. Og; om det skjer ofte, for ofte, så får DU ta konsekvensen av det…..

– Og alle folkeskikktingene, i den kollektive samtalen. Det å fortelle at «alle må huske å slukke lyset» – «alle må sette kaffekoppene i oppvaskmaskinen». Hør nå: du er ingens mamma. Du, som leder av høyt utdannede mennesker, du bare forutsetter at folk HAR folkeskikk og dannelse, du! OM det så skulle vise seg at enkelte trenger litt «hjelp» i så måte, så tar du dette på tomannshånd med rette vedkommende. Du plager ikke fellesskapet med slike pinligheter….right? For; OM du gjør det – om du bruker kostbar møtetid – med alle tilstede, til «mammaianske formaninger», så tenker de fleste at du ikke har noe annet, noe viktigere, noe mer «ledelsesbekreftende», å bidra med.

DA ligger du tynt an….

Den beste måten du kan avsløre deg selv på, – som en IKKE god leder, er å bruke frasen: «slik er det bare». Nei. Ingenting «er bare slik», – eller søsterfrasen, som er: «slik er det hos oss / slik har vi alltid gjort det». Slike fraser er ledelsesmessige selvmord. Ganske enkelt. Jeg tror ikke det engang trenger å bli forklart. (om du – mot formodning IKKE skulle forstå hva som er så galt med slike fraser, så kan du være helt sikker på at i dine medarbeideres øyne, så er du ingen leder. Ikke i det hele tatt, og vil aldri bli det…

..og så skal du ikke ha dine yndlinger i personalgruppen. Det blir gjennomskuet og avslørt, før du vet det selv! Favoritt-dannelser hos en leder er gift i en organisasjon. Ikke bare dør lederen av det, men favoritten skades betydelig, og organisasjonen din er allerede splittet og fraksjonert. Nei, du skal tvert i mot hele tiden sjekke ut at ALLE dine medarbeidere opplever at de får anvendt sine interesser og kompetanseområder. Støtt, og veiled dem i deres karriereplaner, ved å vise at du ser hvordan de planene kan komme det kollegiale felleskapet til gode

Oppsøk, og delta, der dine medarbeidere er «uformelle». I kantiner, pauserom, røykeplasser, parkeringsplasser… Forsøk å «være midt i blant dem» – for å understreke at det handler om et «OSS», hele tiden, – men også fordi dine medarbeidere alltid vil være meget nysgjerrige på DITT bidrag i de mer løse samtalene, alltid ha behov å vite at DU vet om dem, hva de er opptatt av, hva de snakker om, hvordan de posisjonerer seg i forhold til hverandre. Sagt litt mer akademisk: du som leder MÅ beherske grunnleggende sosiometrisk analyse! Du må kunne forstå de sentrale dynamikkene i medarbeidergruppen din, og du må selv ta rolle slik at du også inngår i organisasjonens sosiometri.

Deleger! Bruk de kompetanser du har ansatt! La dine ansatte få oppdrag som formulerer «VI»`et, og la dem formidle sine arbeider i et bekreftende felleskap. Det de kommer med, behøver ikke nødvendigvis bli brukt, men det som teller mest er de ansattes opplevelse at å ha etterspurt og anvendt, gyldig kompetanse.

Bruk koreograferte møter! Styr dem! Hold deg til en formidlet agenda. La alle få anledning til å forberede seg, og hent ut ALLES bidrag til sakslistens punkter! Skriv referatene åpent, under møtet, slik at alle kan være omforente om det som formuleres, punkt for punkt. Ikke la medarbeider sitte stille og uformulerte, møte etter møte. Da viser du dem egentlig bare at organisasjonen ikke trenger dem. At du – som leder, egentlig ikke synes de har noen verdi….og i så fall kan du være sikker på at det blir svært gjensidig…..

Finnes det noen enkelt oppsummering?

Ja, jeg tror det.

Jeg tror den blir slik: En GOD leder tar ansvaret for sitt eget valg. Har du valgt å bli leder, så har DU valgt det, – og da skal ikke dine medarbeidere plages med konsekvensene av at du ikke mestrer det, eller valgte feil……

-og: du leder ikke «andre». Du leder et «VI» !

sign1

Du verden, så mye styr det er rundt dette med «ledelse»!

 

ringduer

Det diskuteres i det vide og brede, intrikate modeller over ulike systemiske og kulturelle faktorer som påvirker en ledelsesvirkelighet (Bolman/Deal), psykologiske analyser med røtter tilbake til Freud og Jung – beskrivelsesformer hentet fra gresk og romersk mytologi, erfaringsbaserte, gjerne biografisk forankrede utledninger (Steve Jobs f. eks), sosialantropologiske og sosiologiske modelleringer….det kryr, over lang tid og fyller hyller, spesiallaget for de tyngste bøkene……

Slik kommer det til å fortsette, så lenge vi tror ledelse er en rolle, en stilling, en funksjon noen kan ansettes til å utføre.

Ledelse er ikke det.

Ledelse er et resultat. En konsekvens.

Ledelse skapes av de som skal «ledes» til å fungere optimalt i forhold til en målsetning, en hensikt, – avstedkomme et produkt.

Ledelse oppstår når kompetanse formulerer seg selv på en slik måte at målet nås.

Den optimale ledelse er konstruksjonen av det optimale «vi»!

Når denne setningen gjelder: «VI vet at VI kan det VI vil!», – og når ansettelser begrunnes med: «VI vet hva VI mangler (av kompetanse) for å kunne prester det VI vil», DA er samhandling og innovasjon preget av «å være ledet»

Det lar seg ikke gjøre å benekte det: En organisasjon leder seg selv! Ting, (samspill, prosesser, produkter, måloppnåelse) BLIR ALLTID i samsvar med organisasjonens egentlige kvalitet! De svake leddene gjør helheten svak, – enten det er «I do not care»-medarbeideren, eller «Vi er opptatt på ledermøte»- lederne.

Alltid.

Gode ledere ikke bare skaper et «VI» – men evner å gjøre det hele tiden! Dyrker «VI»`et, formulerer «VI»`et, berømmer «VI»`et….og er alltid tilstede i det selv!

Lagde jeg da en selvmotsigelse? Når jeg sier at «gode ledere skaper et «VI»? – og at «ledere» ikke finnes som rolle eller funksjon?

Nei, jeg gjør ikke det.

Jeg bare setter tydelig strek under: «Altså er vi alle ledere – i vårt felles «VI»! – BÅDE når det gjelder ansvar og når det gjelder reell innflytelse, den ene eller andre veien…..

Kom igjen, da! Vi VET da dette, alle sammen! At den reelle «ledelsen» skjer der det dannes «VI»`er i en organisasjon! Når sytepavene og unnasluntrerne danner sitt «VI», når de handlingssterke og avantgardistiske danner sitt, når «maktelite» distanserer seg, når de som aldri sier eller mener noe, opplever seg selv som trygge i et slikt «VI»…..all fraksjonering handler om å skape «VI» – og all fraksjonering definerer alltid hva organisasjonen egentlig evner å prestere!

Når «alle får sin lønn, uansett» gjelder, opphører ledelsesbegrepets relevans.(da ligger bare fragmenentene igjen; styring og lydighet. Når VI får den lønn vår produksjon muliggjør, da skapes grunnlaget for et VI som leder seg selv, – og når et slikt «VI» evner å se sine behov for fornyelse og reformulering, DA får «VI»`et en ledelsesfunksjon!

sign1

Så; hva blir det til, skole? Tåler du ikke sollys?

4-setv

Ja, jeg er aktiv på nettet. Jo, jeg legger ofte ut bilder, – av hva jeg driver med, og av meg selv, på Facebook.

Jeg har en grunn til det. Jeg vil markere noe…..

For, i de senere halvårene har det strømmet på med medierte innspill om «Den nødvendige varsomhet». At en ikke skal risikere ID tyveri. At en taper sosial anseelse ved å eksponere seg for mye. At en er «narsissistisk» av legning, dersom en «publiserer seg selv»…og alle mulige varianter av «nødvendige forbehold».

Det er «mainstreaming-prosessen» til det «akterutseilte» som forsøker å beholde seg selv som etisk referanse. Ikke noe annet, og…ikke mindre alvorlig enn nettopp det!

Det er «transparensfobi» av ypperste klasse og mangfold. Det er det «gamle» som tviholder på sin for lengst tapte gyldighet….

Ignorans.

Ignorans i kamp mot transparens!

Og hvorfor er jeg opptatt av det? Jo, fordi jeg er lærer. Jeg er pedagog. Jeg underviser barn og unge, i et perspektiv på å dyktiggjøre dem til den fremtiden som venter dem.

Når jeg da opplever:

  • At foresattes kontakt med skolen går gjennom lukkede LMS systemer, hvor bare elevene har passord
  • At lærere blir «pålagt» å ikke ha kontakt med elever på sosiale media
  • At klasserom og undervisning er minst like «lukket» og utilgjengelig som før

…da tror jeg ikke lenger bare at skolen ikke «evner å møte Det Nye» – men da tror jeg at skolen er i «krig» med både de unges nåværende kultur, og særlig: den framtid som venter dem!

Da er i så fall det en meget stygg skole. En farlig skole!

Jeg vil ikke – og kan ikke, være en del en slik skolekultur.

Det er DET jeg vil markere.

Så da gjør jeg det, i mitt private liv. Både for å bedre min egen samvittighet, – og for å provosere.

Provosere de som vil si: «En kan ikke gjøre slik» – «Du taper sosial anseelse da» – til å si nettopp det. Til å avdekke seg.

For da vet jeg at de ikke teller. Da er ikke de med framover. De er, som Bjørnsrud så treffende sa: «Deler av en akterutseilt (skole) kultur.»

Den nye digitale virkeligheten rommer egentlig ikke så mye mer enn at så mye kan bli sett så mye raskere av så mange fler.

DET er den optimale demokratiske kvalitet, det!

Eller, for å si det motsatt: dersom du og det du driver med, ikke tåler å bli sett av andre….? Hvem har problemet da?

Framtidens formidling, både personlig og epistemologisk, ligger i transparensens imperativ!

Det er DA det lugubre, det infiserte…..det «fascistiske», kan sees av mange nok. Mange nok til å sette en stopper for det. Som trollet, når sola skinte inn i hulen…..

I hver framvisning av «sitt eget» ligger en formulert refleksjon. Den behøver ikke være så veldig vellykket bestandig, men den ER der! Den kan sees, og den kan kommuniseres med!

I tillegg til dette mer overordnede «prinsippet» om transparens som det neo-modernes nødvendige form, ligger selvsagt også en stillingstagning til Jantelov og Bygdedyr, til grunn.

Men, er ikke det nettopp to sider av samme sak?

Så; hva blir det til, skole? Tåler du ikke sollys?

sign1

Ledelse handler ikke om å lede noen. Ledelse handler om å lede noen mot noe. Ledelse handler om være den som vet hvor og hva, målet er! –og å ta ansvaret for det.

 

tid-4

La oss si at det post-postmoderne samfunnet er omtrent en måned gammelt. I så fall vil utviklingen den siste uken være bekymringsfull.

Særlig når det gjelder skolen.

-slik jeg ser det. (og det er bare den jeg ser, jeg har liten erfaring og kontakt med de andre tingene….)

Jeg ser dette:

Dårlige resultater. Svekket rolle i kunnskapsformidlingens gyldighet i samfunnet. Kraftig redusert betydning i ungdoms idealdannelse. Stadig svakere evne til å implementere framskritt i teknologi og refleksjonsfag.

Økende mistrivsel blant ansatte. Redusert anseelse i det brede samfunnet.

En økning i spesialpedagogiske tiltak og enkeltvedtak, som egentlig burde tilsi en betydelig gensvikt i generasjoner arvemateriale, men som selvsagt ikke gjør det!

Totalt fravær av rolle i kulturdannelse, lokalt og nasjonalt.

Et fagsyn som ikke engang egner seg til vitsemakernes materialtilfang! (altså: påstanden om at noen fag er mer grunnleggende viktige enn andre. Eksempelvis: norskfaget er viktigere enn samfunnsfaget. Noe som selvsagt er tøv, siden de begge er to sider av samme sak. Akkurat som naturfag og matematikk, akkurat som det bunnsolide faktum at alle fag er likeverdige perspektiv på det samme.)

Jeg tror jeg vet hvorfor det har blitt slik.

Jeg tror det har blitt slik, fordi skolens ledelse ikke er ledere. (enten vil snakker om den enkelte skole, eller vi snakker om den nasjonale skoleledelsen)

Javel? Hvordan kan jeg si noe «så dumt»?

La meg få fortelle hvordan jeg oppfatter «ledelse», eller rettere sagt; hvordan jeg vil «definere» en leder:

En leder leder noen, i et felles felleskap, mot noe! Slik ledelse skjer, og er bare mulig, dersom lederen vet hva dette «noe» skal være (og er villig til å ta ansvar for det), og dersom lederen vet hvorfor dette «noe» er målet de andre skal ledes mot, -og, ikke minst, hvordan en skal komme dit.

DA vil lederen kunne motivere, veilede og evaluere den felles prosessen – den felles handlingen for å nå målet.

Ikke ellers.

Dersom en leder bare forsøker å «lede» noen, i et felleskap hvor ingen vet hvor en skal, hvorfor og hvordan, da blir lederen bare en varig irritasjon i en rekke enkeltpersoner private agendaer, og får egentlig ikke engang betydning når han snakker om at «alle må huske å sette kaffekoppene sine i oppvaskmaskinen»…..

Lederens oppgave i dagens skole er å vite hvordan han skal lede sine medarbeidere for å være sikker på at hans skole oppnår gode resultater, at skolens kunnskapsformidling får økende gyldighet i de kontekster den inngår, at skolen blir viktig for elevenes idealdannelse, at innovasjoner implementeres raskt og funksjonelt, der de kan bidra til en bedre skole. Sørge for at medarbeidere trives, fordi de ser at de er flinke og har betydning for den felles prestasjonen. Sørge for at tilpasset opplæring er selvsagt i vår multimodale tid, med vår kunnskap om ulikhet i læringsforutsetninger. Sørge for at skolen ikke bare synes, mer er en stadig mer aktiv aktør i sitt lokalsamfunn og de øvrige kontekster skolen hører til i, også i den fagteoretiske diskursen.

La det være den enkelte ungdoms interessefelt som avgjør hvordan fag skal relateres i opplæringen.

Dermed må en leder vite hvordan en skal gjøre dette! Dermed må en leder bære ansvaret for å ha det riktige svaret på et slikt «hvordan». Hele tiden. Altså være oppdatert!

Det er det å ha kompetanse på «hvordan» som gir en leder autoritet. Ikke det at «hvorfor» besvares med at «det står i forskriftene» eller «slik har vi alltid gjort det»

Til slutt: Organisasjonsutvikling er ikke et fag som begrunner det å gjemme seg bak en kollektiv «prosess», det å la et flertall få bestemme «åssen ting skal være» – hverken for den enkelte medarbeider eller for lederen! Organisasjonsutvikling skjer når en leder vet hvor han vil med felleskapets arbeid, hvorfor han vil dit, og hvordan han skal komme dit. Organisasjonsutviklingsprosessen blir da en av flere elementer i «hvordan» – begrepet!

Organisasjonsutvikling er ikke noe annet enn et av lederens verktøy til å forme sin organisasjon, slik at resultatoppnåelsen kan optimaliseres.

Organisasjonsutviklingstiltak som ikke er seg selv dette bevisst, skader fellesskapet og belaster medarbeidere unødig.

Ledelse handler ikke om å lede noen. Ledelse handler om å lede noen mot noe. Ledelse handler om være den som vet hvor og hva, målet er! –og å ta ansvaret for det.

sign1

Jeg tror det er så ille.

divie

For en tid tilbake, var jeg opptatt med et spennende skoleforskningsprosjekt: Jeg videofilmet 10 tilfeldig valgte grunnskoleklassers «første time på dagen»-timer.

Det var ulike mål med dette, men jeg har lyst til å trekke frem et interessant «bi-produkt» av mine besøk på ti ulike skoler, i tre «landskap»; Landlig, urbant og midt i mellom. Når jeg bearbeidet materialet, – for å se det i forhold til min aktuelle problemstilling, fant jeg tre «funn», som utmerket godt kan nevnes, uavhengig av min problemstilling:

 

1: Bare unntaksvis kjente noen av kollegaene lærerens måte å drive sin «første time» på. Lærere i samme kollegium, hadde liten eller ingen kunnskap om hverandres måte å gjennomføre timer på.

2: Bare unntaksvis kjente skolens ledelse til hvordan læreren drev sine timer. I 2 av 10 klasser, hadde noen fra ledelsen vært tilstede i en av lærerens timer. (og i de to tilfellene var lederen og læreren venner og naboer på fritiden…)

3: Bare i ett tilfelle var elevene i fokus, og fikk fortelle eller legge fram noe. I de ni andre var lærer «den som ledet, den som fortalte, den som snakket, den som bestemte» og elevene satt på sine pulter og skulle ikke «forstyrre».

(..så skal det også sies, at i dette ene unntaktilfellet så var alt fullstendig annerledes enn i de ni andre klassene. I dette ene unntaktilfellet var læreren «en dirigent – en regissør, som sørget for at alle elevene fikk «eksponere seg» og respondere på hverandre! En HELT forskjellig skoletime enn alle de andre! En time i særklasse!)

Om du så bruker litt kombinatorikk, så ser du at der hvor det var en «enestående» time, – en time i samsvar med de idealer skolen SKAL arbeide etter, der kjente ikke ledelsen til dette, og heller ikke de andre kollegaene.

Jeg tror det er så ille.

Jeg tror at i de fleste skoler, så er det ingen som bryr seg om hvordan timene gjøres. Bare de blir gjort…

Jeg tror det er så ille.

Jeg tror at elever møter et kaos av ulike «lærer-former», fra time til time, må manøvrere i uforutsigbart læringslandskap, hvor bare de passive og lydige har en mulighet til å lykkes,

Jeg tror det er så ille……

sign1