Monthly Archives: oktober 2018

For å kunne formidle noe, må du vite hva som skal formidles. Du må ha valgt ut og formulert, slik at selve formidlingen blir en kompetent re-formulering.

sy-net – Kopi

Den pedagogiske idehistorien rommer mange måter å forstå læring på. Men uansett hvilket perspektiv en tar, så vil det handle om en konstruksjon; en sammensetting av noe som er tilstede, med noe som tilføres, til å da danne noe nytt. Altså vil vi i dag si: noe i den gate som Argyris (single and double loop), Piaget /Schemata i sirkulære adaptasjoner beskriver, og den grunnleggende måten vi i dag forstår dannelse av materie i det tidlige Universet (Akreasjon)

I denne tekstens sammenheng vil det avgjørende være at vi kan se læring som noe som knytter noe nytt til noe som er; altså en slags «Knaggeri» – at det dannes, eller finnes, «knagger» å henge noe/ny kunnskap, på!

Slike «knagger», eller kunnskapselement, bør formuleres på en omnipotent måte: en design som gjelder fra det enkleste oppslag, til boka og websiden: «Plakat- formatet».

Plakatformatet forstås da slik: en «overskrift» (HEAD) som fortelle HVA det skal handle om, en illustrasjon (IMAGE) som anskueliggjør/ binder assosiasjoner til, og så en tekst (TEXT) som forklarer det sentrale.

Det å “lære bort” noe, er å formidle noe, slik at det oppfattes, forstås og kan anvendes, av den det formidles til.

For å kunne formidle noe, må du vite hva som skal formidles. Du må ha valgt ut og formulert, slik at selve formidlingen blir en kompetent re-formulering. (Didaktisk translasjon)

Didaktisk translasjon handler om å velge ut det en som pedagog vil ta ansvar for besvarer kompetansemålets utfordring. Altså; finne det egnede lærestoffet, egnet for mine elever og for meg som pedagog; det JEG evner å formidle på best måte = min kvalitet (eller mangel på sådan) som pedagog! Såpass alvorlig ER dette….

Den didaktiske translasjonen; bindingen av lærestoff til kompetansemålet, kan skje på to hovedmåter: for det første: jeg kan, med kompetansemålet for øye, gå til alt det lærestofftilfang som jeg kan finne, og plukke ut det som egner seg. Men det ER dette utvalgsansvaret jeg skal og må ta ansvar for. DET er en hovedbestanddel i min rolle og mitt ansvar som pedagog! Den andre måten er at jeg betrakter / tolker de aktiviteter elevene deltar i/har, og finner hvilke kompetansemål de er relevante for, for å så å formulere denne relevansen i et av kunnskapselementene på plakaten(e).

Ja. Da vil noen elever ha «bedre» lærere enn andre. Det er nødt til å være slik. Bare da kan profesjonsmiljø av pedagoger få «rom å strekke seg inn i». Bare da kan ledere adressere både kompetanse og inkompetanse….

For den som skal lære, er det viktig at oppmerksomhetsfokus er på læringsinnholdet, og ikke på «administrative, praktiske og relative premiss» i læringens kontekst. Derfor skal arbeidsplassen være forberedt og derfor skal formidlingen skje i en kjent og forutsigbar form.

Verktøyene er viktige. (Erikson) La det derfor være en fast arbeidsplass, med blyanter, farger – ev. PC, fast tilgjengelig på «samme sted! Denne plassen brukes bare til arbeidet med «Plakatene». (Det er en arbeidsplass, ikke en «være-plass»

Produktet i læringshandlingen skal være selvstendig og avgrenset, et konkret ferdig produkt (en plakat) som kan «settes inn i et samlet produktomfang» på en konkret og anvendelig måte. (fra «perm/skuff» til «søkbart system»)

Utviklingen av produktet skjer i disse hovedtrinn:

  • Trinn 1: Eleven skriver av det lærer lager på tavle = lager samme «Plakat» som lærer
  • Trinn 2: Eleven lager sin egen illustrasjon
  • Trinn 3: Eleven lager de endringer/ tilføyelser i teksten som hun ønsker
  • Trinn 4: Eleven gjør selv den «didaktiske translasjonen» (se dette) og finner de tre elementer som skal ligge i teksten, samt danner overskrift selv, og lager egen illustrasjon.
  • Trinn 5: Deretter kan dette utvides («Utvidet plakat») i omfang (antall plakater knyttet til samme kompetansemål) og kompleksitet (multimodalitet og elementrelasjoner (f.eks. klikkbare lenker»)

Uansett trinn, så skal produktet (Plakaten) både inngå i et produktomfang (samling) OG ha en funksjonell anvendelse. (Inngå i en utstilling/ presentasjon / gruppearbeid, f.eks.)

Produksjoner skal ikke «fylle tid». Når produksjonen er avsluttet = den avtalte plakaten er laget og plassert i sitt system, så gjør en noe annet avtalt/ønsket. (knyttet til elevens interesser) (f. eks: spiller ball i 15 minutter) Dette kalles en «Først- Så» struktur, som er grunnleggende internalisering av kausalitet og det å basere ytelse og forventninger på omforente avtaler. Det samsvarer med samfunnets ønske om effektiv produksjon, at eleven gjør seg raskest mulig ferdig, for å komme raskes mulig til «belønningen»(!)

Inngangen til læringshandlingen er viktig. Ha en kultur for «arbeid med kompetansemål» og drøft omkring det aktuelle kompetansemålet med eleven. Finn «noe eleven innser at hun ikke kan» og bygg læringshandlingen rundt dette. (Eksplorasjonsbasert motivasjon i dialog (EMiD). Start alltid med den «formulerte kunnskapen» og utdyp verbalt rundt denne, i den grad eleven «tåler» – ikke forsøke å «utdype/snakke mye først, for å se om eleven skjønner «poenget». Det er en «makthandling» som mange elever er sårbare for.

Den ideelle arbeidsformen vil være i en triangulert samhandling; elevene pluss to voksenpersoner. Dermed kan det lages dialogisk variasjon som kan utnyttes i stor grad, og dermed minsker en det «relasjonelle presset» på eleven. (Godt utviklingsarbeid på dette kan medføre store «gevinster» organisatorisk; to lærere ha store elevgrupper sammen).

Det at ens produkter, og produktenes funksjon, blir sett av «de viktige andre» er avgjørende for internaliseringen av læringens verdi og dermed videre verdsetting av videre læring! Samtidig; foresatte har krav på å se hva elevene får anledning til å gjøre i den pålagte skoletiden, og hvilken funksjonsnytte eleven opplever at sine produkter har/får.. En skolegang uten daglig å få lage avsluttede, komplette produkter og uten å få oppleve at det en gjør har en funksjon, er ikke en skolegang som tjener hverken elev eller samfunn. Derfor anvendes åpen digital teknologi til å løpende kommunisere dette, både i forhold til de foresatte og elevens nettverk, men også i forhold til øvrige «stake-holders» i forhold til skoleverket og læringshandlingene der.

Men det er, i vår sammenheng, enda et viktig element knyttet til dette med «transparens»; nemlig at læringshandlingen, f.eks. lærerforedraget, skal være «åpent og varig tilgjengelig». Eleven, «de viktige andre», de foresatte, onkel på Gjøvik, skal kunne se dette, slik at de kan samhandle / snakke med eleven om det! Slik at «skolen inngår i elevens hverdag»! Samtidig: en skal kunne «hente ut» kunnskapsformidlingen, når en føler at det er best for en selv. Kanskje var en syk den dagen, kanskje hadde en en «dårlig dag» – da skal en kunne se det om igjen. Slikt burde være, særlig i vår «digitale tid» nokså selvfølgelig. Om det skulle finnes lærere som bare «tåler å bli sett i aktivitet» når klasseromsdøren er lukket, og ikke «ønsker» å være «kan ses av hvemsomhelst» på video f. eks., så er dette lærere som hører hjemme i en annen tid. NÅ lever vi i en tid hvor nettopp «det varig transparente og tilgjengelige» (f.eks.MOOC) mer og mer dominerer moderne opplæring og studieformer.

Endelig er det grunn til å anta at en enhetlig basisform (de 5 hovedtrinnene) og transparens omkring dette, vil medføre åpenbare fordeler for optimalisering av et fagmiljø, profesjonsfelleskap og utveksling av «best praksis» på en skole, og at elevenes arbeid med kompetansemålene blir dokumentert på best mulig måte: ikke bare som påstander, men som faktiske elevprodukter.

signForum

Reklamer