Monthly Archives: april 2018

Produktet, funksjonen og transparensen, det moderne pedagogiske triangel

 

PUB-moood

En ber egentlig ikke folk om å gjøre et stykke arbeid. hvis arbeidet ikke skal ha en funksjon? En ber jo ikke folk gjøre et stykke arbeid, hvis arbeidet ikke skal ha et produkt? Dette med «produkt» og «funksjon» er uløselig knyttet til alle de typer arbeid vi er vant til å tenke på. Da må vi ha det slik i skolen også, på en eksplistitt måte.

Jeg skal forsøke å si noe om hva jeg tror er av avgjørende betydning for å hente en elev tilbake til glede og iver etter å arbeide med læring og skole.

For det første: alt arbeid en gjør i skolen, alle timer, alle læringsøkter, må ha et eller flere produkter som et kjent mål.

Vi lærer når vi produserer noe.

Men, de produktene er ikke nok i seg selv! Fordi, vi HAR mange situasjoner i skolen hvor en lager «produkter» – som så bare blir borte. I en bok. I en skuff. I en perm. – et eller annet sted….

Det er ikke bra nok. Produktet må også ha en funksjon! I skolesammenheng så må produktet fungere på en av de sosiale arenaene. Den sosiale arenaen i klassen. Den sosiale arenaen i kantina. Den sosiale arenaen i lokalsamfunnet. Den sosiale arenaen i storsamfunnet. Det handler om lærerens innovasjonsevne, lærerens kreativitet, for å få til slik funksjon for de produktene elevene lager. Det kan være en utstilling i Rådhusets foaje, det kan være en utstilling på pleiehjemmet. Det kan være hva som helst, poenget er bare at det må være noe som viser elevene at det de gjør, får en funksjon.

Og; det kan fremfor alt være digitalt! Det kan være nettsider, det kan være blogger, det kan være innlegg på de sosiale arenaene som er i dagens verden. For disse arenaene er også helt relevante for dagens ungdom.

Så: Produktene MÅ få en funksjon! En funksjon ut mot de sosiale arenaene. Det er DA produktene får en verdi!

Produktene må også, – fordi vi gjør det i regi av skolen, så må de knyttes til kompetansemålene. Jeg tenker at det er avgjørende viktig at ALT vi gjør i skolen er knyttet til kompetansemålene. Og jeg tenker at det nettopp er lærerens «didaktiske translasjonsarbeid», å finne ut på hvilken måte er det vi gjør nå, på hvilken måte er de interessene disse elevene har, knyttet til kompetansemålene? Hvordan kan jeg, som lærer, skape en relevans, en link, oppimot kompetansemålene? Produktene i skoleverket må være faglig relevante, ved at de, slik vi har formulert skolen, treffer kompetansemålene.

Og så må vi være transparente!

De «lukkede klasserom» er en tid som må og skal være forbi, hvis vi skal fange opp moderne barn og ungdom. «De lukkede klasserom» må være forbi, dersom vi skal fange opp moderne foreldre. I det hele tatt: hvis skolen skal forholde seg til det moderne samfunnet, så MÅ skolen være transparent.

Det betyr at (alt) det vi gjør (i skolen) må være synlige for de som eleven opplever som sine «viktige andre»! Det kan være de andre i klassen. Det kan være familien. Det kan være søsken. Det kan være onkel og tante. Det kan være bestefar i Amerika, det kan være hvem som helst, men eleven må ha en mulighet til å oppleve at det han eller hun gjør, blir synlig for «de viktige andre», slik at det kan inngå i den samhandlings og kommunikasjonskapital som eleven har i sin sosiale verden. Snakke med bestefar om det man gjorde på skolen. Snakke med sin klassekammerat når en har laget en interessant produktserie på skolen. Snakke med andre om det en gjør, bekrefter at det en gjør har verdi som er relevant.

Så; for meg, så er dette kanskje noe av den viktigste tenkningen rundt moderne skole: at en alltid tenker på å produsere produkter, at de produktene er knyttet til kompetansemålene på en faglig relevant måte, at produktene får en funksjon utimot elevens sosiale arenaer, og at alt sammen er transparent, slik at det kan ses av de som er de viktige andre for eleven…

..og for læreren…

 

signForum

Reklamer

…at fagstoffet er troverdig og kan knyttes til interesser…

dpk5

Hva er så den viktige konstruksjonen for å, i skolens undervisning, kunne bygge god relasjon til eleven? Jo, jeg tror det går an å si noe om det på en litt enkel og kategorisk måte: man må ha DETTE på plass: man må gjøre det slik at arbeidet med kompetansemålene er knyttet til lærerens troverdighet! Eleven må oppleve at læreren formidler det læreren tenker er viktig å formidle, til eleven.

Læreren kan ikke bare være en agent for læreboka! En «pådytter» for arbeid med læreverket! Kunnskapsstoffet må være lærerens bearbeiding i forhold til kompetansemålene. Det vi kan kalle for en «didaktisk translasjon»: Læreren skal velge ut det kunnskapsstoffet som han eller hun tenker er viktig for eleven å lære her og nå, og læreren skal «oversette» det på en slik måte at det treffer eleven. Det er tilpasset opplæring, og det er å ta det ansvaret pedagoger har for å gjøre det didaktiske arbeidet.

Det er et tankekors at når en undersøkte gjennom forskning, situasjonen rundt bruk av læreverk i skolen, i forbinderlse med at en opphevet godkjenningsordningen (av lærebøker) i år 2000, så fant en altså at læreboka styrte mye undervisning i skolen og at mange lærere til og med brukte læreverket som et planleggingsverktøy for sin undervisning. Det er problematisk og utfordrende i forhold til våre ideal om tilpasset opplæring.

Så hvis læreren gjør en god didaktisk translasjon, i forhold til kompetansemålene, og bruker en produktdesign i forhold til elevene, som elevene er kjente og trygge med, slik at elevene vet hva som er «bra nok», – slik at elevene vet hvordan arbeid med kompetansemålene skal skje, hva produktet skal være, DA har vi et grunnlag for bygging av god relasjon mellom elev og lærer, mellom elev og undervisning! Og hvis vi da, i tillegg til dette, klarer å bygge dette inn under en paraply av hva eleven tenker er interessant, – hvilke interesser eleven har, at lærerens didaktiske translasjon handler om å se på hvilken måte kan kompetansemålene nås, gjennom et fokus på elevens autentiske interesser! Da får vi en læringssituasjon som angår eleven,på en helt annen måte enn viss vi bare bruker sidetall i et læreverk!

************

**************************

Dersom du/ dere sysler med undervisning, så kunne det kanskje passe å se litt på dette:

 

🙂

signForum

DPK:4-V-1-10: Relasjoners grunnleggende morfologi

PUB-DPK-4

Jeg har gitt meg selv en utfordring: Jeg har valgt å problematisere; hva er egentlig fundamentet, ikke bare i spesialpedagogikken, men i pedagogikken i videste forstand?

Jeg har forsøkt å fokusere slik at…mitt mål er å komme ut med 10 refleksjonsenheter, 10 komponeneter, om du vil, 10 «legeoklosser» som kan settes sammen og danne meningsfulle enheter i de enkelte elev-lærer-foreldre situasjonene.

Vi er i en tid nå, hvor den sammenhengende, forklarende retorikken på mange måter har dødd ut.

Vi har passert det postmoderne virvaret og de «uendelige mulighetene» , og vi er over i en slags dynamikk, en «dynamisk forståelsesperiode». Jeg tenker å se disse 10 komponenetene jeg har fokusert på, som 10 dynamiske komponenter, som tilsammen skal kunne brukes til å forklare det meste, men selvfølgelig: da på helt ulike måter i de ulike kontekstene. For det er bruken av komponentene i sin kontekst som avgjør formuleringene og fortellingene.

Jeg starter med nummer 4: Dynamisk Pedagogisk Komponent nr. 4, – Det er flere grunner til at jeg gjør det, men den viktigste grunnen er at jeg ser først på selve kjernen i det med bruk av (god) relasjon mellom mennesker. Da tenker jeg ikke bare på «lærer – elev -relasjonen», men jeg tenker også på leder-medarbeider-relasjonen, jeg tenker på partnerrelasjonen i partnerforhold: det er noe grunnleggende som må håndteres først, før man kan utnytte relasjonspotensialet fullt ut. En er nødt til å ha som et utgangspunkt at man må «ha fast grunn under føttene». Hvis du har en elev som strever med ting, så kan du ikke bygge en (god) relasjon til den eleven mens eleven strever med tingene!

Da må du ta med deg eleven tilbake til det punktet hvor eleven IKKE strever, og SÅ kan du begynne å bygge relasjonen!

(Gode) relasjoner mellom mennesker kan bare bygges der hvor de personene som inngår opplever å ha»fast grunn under føttene» – altså opplever en grunnleggende trygghet.

(den gode) Relasjonens første fiende er utryggheten! Den må vekk først! – og erstattes med «fast grunn under føttene»

Så må man møtes der. Man må møtes på denne «faste grunnen»! Men; hva møtes man om? Nei, man møtes ikke om belæringen og formaningen! Man møtes ikke på fortellingen om meg, til deg….

Man møtes på det med interesser!

Tenk over hva som ligger i selve kulturbegrepet! Alt sammen, all menneskelig kultur, gjennom all menneskelig historie handler om interessenes manifestasjoner!

Interesser er så uendelig mye mer viktig, enn vi vanligsvis tenker over! Akkurat som den gode relasjon er så uendelig mer viktig enn vi  pleier å tenke over!

Altså: Når man møtes på fast grunn, så kan en begynne å utveksle sine interesser! «Se hva jeg bryr meg om! Hva bryr du deg om? Å, det DU bryr deg om, DET er spennende, det!»

Bruk interessene!

..og etterhvert som den faste grunnen utvider seg, så vil bruken av interesser kunne utvide seg. Dette er grunnlaget for relasjonsbygging. Mellom lærer og elev, mellom leder og medarbeider, og mellom partnere i et forhold. DA får vi en (god) relasjon. Da får vi en utvikling av (god) relasjon, som utvides på samme måte som, eller paralellt med, eller synkront med, utvidelsen av den faste grunnen!

Det ER først når vi har fast grunn under føttene, og vi har en eller annen form for interessefelleskap eller interesseentusiasme, det er først DA vi kan begynne å bygge, og utvikle (gode) relasjoner!

DET er en grunnleggende komponent å tenke over og å drøfte, når vi skal se på hvordan vi arbeider med elever, hvordan vi forholder oss til våre eledere, hvordan vi forholder oss til våre medarbeidere og hvordan vi er mot hverandre som partnere.

***********

**********************************************************

Dersom du/dere er lærer(e), så vil kanskje det å besvare disse spørsmålene være en god refleksjon?

****************

 

signForum