Monthly Archives: november 2017

Det obligatoriske stillaset/ eller: multimodalitetens forankring

Mange snakker fra scener, nå for tiden. Politikere, for eksempel, – (men la oss nå la de være…)

La oss fokusere på et spennende skille: skillet mellom fagpersoner og underholdere. Forelesere i fag, på den ene siden, og for eksempel stand-uppere på den andre.

La det være sagt med en gang: dersom den ene av dem forsøker å være den andre, så er det dømt til å gå galt! Veldig!

Det ligger underholdning i begges ærend, det ligger for så vidt også kunnskap i begges fortelling. Så hva er da skillet? Fanger de ikke begge opp det viktige: at det er trivelig å høre på dem, og at en kan lære noe av dem begge?

Skillet består i, slik jeg ser det, av at det ene ligger i det andre, men det andre vil aldri kunne være det ene!

Jeg tenker vi kan se dette best, ved først å se på det faglige foredraget. Slike som det florerer av på høyskoler, universitet…og på konferansehoteller i et utall av seminarer for et utall av fagfolk….og som noen hanker inn betydelig kronasje ved å holde….ofte med samme manus år etter år….underlig nok…

Et faglig foredrag – en forelesning om du vil, består av to uadskillelige deler, i mine øyne: det har en samling formulering som utgjør hensikten, fortellingen av faglig verdi og med faglig relevans – altså det det er viktig for den som holder foredraget å få formidlet til de som hører på, » gehalten» / «Det Sentrale».

Den andre delen er det supplerende. «Fargeleggingen», de tilknyttede historiene, mer eller mindre metaforiske og anekdotiske….det en sier for å understreke, konstrastere, aksentuere…..ofte det som får publikum til å le…og til å forstå….

La oss kalle den første delen, «Det Sentrale». – for punktene 1 til 10 på modellen.

La oss kalle den andre delen, «Fargeleggingen», – for feltene A til H på samme modell.

Begge deler hører sammen i et mønster. Begge deler lager sammen en struktur. Danner en meningshelhet, om du vil.

Men bare dersom de er ulike! Bare dersom noen er «punkter» og noen er «felt»! – og akkurat DET må tydeliggjøres i formidlingen!

Feltene må gjerne være ulike. De må gjerne være utflytende og romme de mest ulike «modi» – fra tonefall, kroppsspråk og bevegelse, til objekter og tilknyttinger. De er «Fargeleggingen» og utformes slik det passer den kontur som punktene lager!

Men ikke punktene! DE må være ensartede, komplett formulerte og varig tilgjengelige! De skal være både konturdannende i formidlingen og referansepunkter i kunnskap å kunne igjen- se og ny- se! De MÅ være eksplisitte! Både i den aktuelle formulering og i det transparente å vende tilbake til. Sagt enkelt: de må være formulert skriftlig! De må fremstå som komplette setninger i en forpliktet tekst! Samtidig som de sies, samtidig som de fortelles om, forklares..og «Fargelegges»! Disse punktene er » verdipunktene». De er tekstens egentlige kapital, alt for verdifull til å fremføres i bare ett modus, i en flyktig «der og da»….

DET er det ansvaret den som holder et faglig foredrag har: å danne et forståelseslandskap, hvor det som skal forstås fremstår som eksplisitt og forpliktende formulert! Så må den som holder slike foredrag gjerne «fargelegge» av hjertens lyst, men » fokuspunktene» – det det hele handler om, årsaken til at foredragsholderen er der, – og til at publikum hører på, MÅ fremstå » hugget i sten» – i definitiv skrift!

De må snakkes og vises frem samtidig. Minst i de to modi. Gjerne flere….man aldri færre!

Å ikke gjøre det, å være bare «fargelegger» – «underholder», som en da blir, er faglig selvmord for en fagperson, selv om det kan være lukrativt for en som vil leve av å underholde, …og det vil altså aldri en fagperson…..

Kanskje kan det å huske på nettopp dette, neste gang ditt publikum ler av det du sier og gjør på scenen, og for såvidt når du ler av deg selv du også, og synes det er gildt å være så morsom at folk trives ( for de gjør vel det?) – kan hjelpe deg til å bli en bedre formidler av fag. For det ER det du ønsker å være, er det ikke?

For, OM du bare snakker, så gjør du to ting: du gjør «antiinkludering» – segregering, heter det: du stenger ute de som ikke er så flinke i norsk enda, og de er det mange av nå, og de blir fler..fort! Du stenger ute de som ikke hører så godt, det gjelder ofte eldre, og de blir også fort flere, nå for tiden!

Det andre du gjør er å være feig. Du tør ikke gjøre det definitive som det å formulere noe skriftlig nå engang ER!

Som «underholder» trenger du ikke bry deg om slikt, men som fagperson blir det å neglisjere dette din bane….
— 

Ulf Skauli

Gvammen stasjon

Numedalsbanen

3630 Rødberg

Mob / SMS: 98022344

email: Ulf.Skauli@gmail.com

Reklamer

Jeg har lyst til å forsøke noe. ….

 Jeg har, etter å nettopp ha hørt et frenetisk foredrag, med kaskader av «årsakende» elementer og momenter, nokså hulter i bulter på tettskrevene powerpointprojeksjoner, lyst til å forsøke det motsatte: forsøke å si – så enkelt som mulig, hva som er årsaken til at elever «dropper» skolen og bygger en sterk antipati mot å samhandle med den. 

Et slikt forsøk baseres på et sterkt postulat for meg: det å definere at det handler om det mest grunnleggende i all relasjon: rollen som, og opplevelsen av å være, subjekt eller objekt.

Dette «relasjonspostulatet» har to alternative, argumentative legitimeringsfunksjoner for en, i denne sammenheng, elev:

Eleven kan » si til skolen» :Du gjør meg til et fullverdig subjekt i min skoledag, derfor blir jeg.

Eller, eleven kan si: » Du gjør meg til et objekt i min skoledag, derfor kommer jeg ikke mer.»

Så enkelt.

Dette er loven om konsekvens i samspill.

Når det gjelder elever og skoler, men også når det gjelder alt annet samspill mellom mennesker! I parforhold, familie, på arbeidsplasser, i kulturlivet, ja..rett og slett: over alt hvor mennesker samspiller!

Det er DER pedagogikken bør begynne: hva er det i arbeidsformene, samværsformene, på en skole,som medfører at elever kan komme til å oppleve seg «gjort til objekter» ?

Når pedagogikken har funnet ut det, og endret det til en skole som er en interaksjon mellom subjekter, DA behøver vi ikke flere vimsete kaskader av bortforklaringer på overlessede powerpointer…..
Ulf skauli

Hvorfor trekkes noen ungdommer mot «skolealternative kulturer»? Hvorfor » velger» de å droppe ut av skolen?


Først: jeg tror ikke noe særlig på at de gjør det i større grad en før. Dette kan vi heller ikke vite, fordi skolen har endret seg for mye på kort tid, og samfunnet har endret seg for mye på kort tid, til at sammenligninger kan gjøres.

Vi vil så gjerne kunne si at » i VÅR tid, da er det spesielt, da!» For eksempel av markedsføringskreftene er sterke enn noen gang, at «valgmulighetene» er flere en noensinne. Men, nei: det er ikke slik. Til det er samspillet mellom fenomenet og kontekst for spesielt. Akkurat DET er historikerens og samfunnsforskerens problem og emne. Det som er mer av interesse for oss, som pedagoger, er dette at de dynamiske kreftene som innvirker på individenes valg, antagelig er de samme……

Vi bør faktisk ha kunnskap nok om disse kreftene, til å kunne «dekomplisere» dem nå: si i klartekst hva det handler om!

Det handler om relasjon. Når ungdom ikke ønsker å ha med skole å gjøre, så handler det om en relasjonsopplevelse de ikke ønsker å ha.

De kreftene som bor i det relasjonelle, bør vi se som to sider som står opp mot hverandre: på den ene siden finner vi likhet og omforenthet, i tolkning og verdsetting, av de sentrale symboler og begreper i den kulturelle referansen for identitet. I vår sammenheng: at skolen vet om, forstår og viser verdsetting av elevens kulturelle verdier, begreper og symboler.

Slik er det som regel ikke. Mine lærere visste ikke hvem Bill Wyman var, og de gad heller ikke forsøke å finne det ut. De lærerne likte jeg ikke.

Når skolene forbød fjerdeklassingenes Pokemonkort, la de ikke akkurat grunnlaget for god relasjonsutvikling…..

( noe jeg synes er interessant er at så veldig mange av de dropoutelevene jeg møter, er ungdom som vil bli «youtubere»….. Er det et » yrkesvalg» lærerne deres forstår? De gangene jeg har kunnet undersøke, så har det absolutt ikke vært det….)

Den andre siden i relasjonsopplevelsen utgjøres av skolens handlingsverden i forhold til eleven: evner skolen å SE eleven, slik han eller hun eksponerer seg på den første siden, på en slik måte at disse sidene ved eleven får funksjon og blir verdsatt, får betydning?

For, om skolen ikke klarer det, klarer å fange opp det affektive og det interessebaserte hos eleven, da vil eleven heller velge andre miljø, som nettopp evner det! DET er, i mine øyne, selve «koden» i det å forstå hvordan en skal sikre seg at flest mulig elever gjennomfører sin skolegang!

Og: dersom skolen preges av en anti-produkt holdning; prioriterer at eleven skal gjøre som læreboka sier, heller enn å produsere noe selv, – dersom skolen er «anti-tekno», altså «ser ned på» spill og «virtuelle verdener», og kanskje også fremdeles er på gal side av det «digital divide», så taper skolen kampen om den elevens vilje til relasjonsetablering. Eleven vil da ønske seg tilhørighet i skole-alternative kulturer….

Når skoleforskere da leter etter forhold hos eleven eller elevens hjem, for å forklare dropout med diagnoser, dysfunksjoner eller mer grunnfagspreget sosiologi, så er det en akterutseilt skoles fortvilte forklaringer på hvorfor de ikke så at båten gikk… ( ref: Bjørnsrud)

Nei; slik vi har definert skole, så vil en mislykket relasjon mellom skole og elev, aldri kunne skyldes eleven. Norsk skole skal kunne evne å møte enhver elev. Det er DET vil har som vårt stolthetsgrunnlag i vår skoletenkning. Får vi ikke til det, så kan vi like gjerne innse at båten HAR gått….
Ulf skauli