Monthly Archives: oktober 2017

Den lange reisen med J.P.

retro-2.jpg

 

Jeg sitter i bilen på vei hjem, etter et langt møte. Et møte på en skole. Om en elev som «skolen ikke får til».

Speilbildet mitt i det lille kupespeilet ser brått på meg og sier: «Hva er det egentlig du driver med, Ulf? Hvor langt skal du drive denne «vendettaen»?

Forbauset svarer jeg; «Vendetta? Hva mener du med det?»

Så forteller jeg meg selv at det hele er så gjennomsiktig, så gjennomsiktig! Mine epigramarkiver spiller av et minnespor fra 1970 tallet: Jeg spør min sensor forbauset hvorfor jeg «gikk ned en karakter» på pedagogikkeksamen på den datidige lærerhøgskolen, og han forteller at jeg hadde svart feil årstall på når konfirmasjonen ble innført i Norge…..

Så spør jeg ham hvorfor jeg ikke fikk spørsmål knyttet til mitt særpensum, min oppgitte fordypning: Jean Piagets teorier om læring. Min sensor svarer, – med den autoritet som det å være høgskolelektor den gang ga anledning til, – og mannen hadde dessuten forfattet lærebok i kristendoms faget, – at ingen i Norge kjente til Piaget….

Og så gikk han, etter å ha slått fast at klager på karakterer skulle fremmes skriftlig til høgskolestyret.

Jeg gjorde ikke det. Jeg tok heller resten av lærerutdanningen som privatist. Alt sammen. Sammen med Roar, – det er bare han og jeg som har gjort slikt, og vi gjorde det veldig….

Og jeg hadde hele tiden Jean Piaget med meg.

Nå i dag ble jeg bedt om å komme tilbake til denne skolen jeg møtte i dag, og holde foredrag for det samlede lærerkollegium om «denne metodikken jeg snakker så begeistret om, for det kunne være interessant å forsøke den, og kanskje andre lærere der også ville like den….»

Mer enn førti år etter!

For det er Jean Piaget det handler om. JEG har ikke funnet opp noe som helst. Jeg har bare omsatt hans teoretiske fundament til pedagogisk metode; og er det ikke nettopp det alle lærere skal gjøre? Er det ikke DET pedagogikk handler om? Å basere seg på forskningsbasert kunnskap, når en utvikler sin egen handling som pedagog, som lærer…..

Men; er det nettopp det skolen i dag IKKE gjør? Akkurat som min gamle pedlærers vegring mot «noe nytt og ukjent» på 1970 tallet, så sliter skoler i dag – 40 – 50 år etter, med det faktum at de ikke selv klarer å etablere en begrunnet praksis?

Er det derfor de trenger en «gammel-radikaler fra 68 generasjonen» til å fortelle noe som «kanskje kan være av interesse å forsøke»?

Og JEG da? Hva er det jeg gjør? Kommer jeg som et varicellavirus, når skolene jeg sitter i møte med, viser seg svake nok, – og river opp det bestående og etterlater meg såre, men jomfruelige nervetråder? Ubeskyttede festepunkter for ny innsikt, hvor ubenyttede veier og baner kan benyttes til uventet ny erfaringsbygging?

«…og det ER akkurat slik Jean Piagets begreper om assimilasjon og akkomodasjon lar seg forstå!«, – sier jeg til speilbildet mitt….

….men jeg får ingen applaus, bare beskjed om å følge med på veien.

Det kunne komme en elg….på jakt etter sin nærmeste utviklingssone….?

sign1

Reklamer