Slemt!

slemt

En kan tenke seg en glidende skala, rundt dette å «ikke ha lyst til». Det å på en eller annen måte ikke like noe, ikke like å delta i noe.

De fleste liker ikke å delta i noe fordi de må. På den annen side; det å delta i noe en vil, noe en ønsker, det gjør de fleste av oss gjerne.

Jeg vil tro at hovedmengden av de som deltar i yrkesliv og skole, gjør det fordi de ser det hensiktsmessige i det, ser at de er tjent med slik deltagelse, selv om det ikke akkurat alltid er så veldig lystbetont.

Vi deltar, med våre betingelser, og på våre betingelser, så godt vi kan.

Barn og ungdom i skolepliktig alder, har plikt til å motta undervisning, og de har rett til – krav på, slik undervisning. Denne undervisningen skal være tilpasset opplæring, i norsk skole i dag.

Barn og unge har ingen plikt til å møte opp i et definert klasserom, til et undervisningsopplegg som IKKE er tilpasset dem. Det er skolens ansvar å sørge for at undervisningen er tilpasset de elevene som inngår i den, – også slik at elevene mestrer det å delta, og de fleste gjør jo nettopp det….

Nokså selvfølgelig dette; en ber ikke en lam elev i rullestol delta på lik linje med de andre i høydehopp i gymtimen. En ber ikke en døv elev delta på lik linje med de andre i å øve inn en klassesang til juleavsluttingen.

En tilpasser, slik at den døve og hun i rullestol får SIN meningsfulle og gode læring, på sin måte, som et likeverdig innslag i fellesskapet og læringshandlingen, som det atleten og han som har deltatt i «Norske Talenter» med solosang, får.

Dette er pinlig selvfølgelig, når det gjelder synlige og «konkrete» funksjonsvariabler. Men; er det like «pinlig» problematisk når det gjelder mentale og psykososiale variabler?

For noen er den ordinære deltagelsen, i fellesskapet og i eksponeringen av seg selv, et problem, en utfordring som er krevende å mestre, og for så vidt også krevende å unngå.

Å være «potent» betyr å være i stand til, på en kraftfull og mestrende måte. Å være «impotent» betyr da det motsatte. På alle områder, ikke bare det «seksuelle», hvor dette ordet kanskje brukes oftest. Allikevel er det en interessant overføringsverdi her; vi vet og kan forstå, hvordan impotens oppleves i det seksuelle, hvordan det rammer og bryter ned selvbilde og aspirasjoner. La oss bruke den forståelsen bredere enn å bare gjelde parforhold, la oss gi den sosial relevans! Det å oppleve seg selv som sosialt, – deltagelsesmessig, impotent er på tilsvarende måte en opplevelse som bryter ned selvbilder og aspirasjoner!

En «helbreder» ikke akkurat impotens ved å kreve det samme «forsøket» på prestasjon hver dag! Ja, – i skolesammenheng kanskje 6 ganger hver dag, hver uke! Hverken i parterapi eller pedagogisk-psykologisk arbeid i skoleverket, kan slik metode ses på som noe annet enn at «terapeuten» bør miste lisensen sin øyeblikkelig og for evig tid!

Så; hva gjør en da? Hva skal da være tilnærmingen til de elevene som ikke mestrer å delta i den ordinære undervisningen?

Tja…kanskje kan sammenligningen med parterapi brukes også her? En opprettholder nærhet. En avvæpner «forestillinger om krav». En realitetsorienterer, både det sosiale og det individrelaterte. En trener nye tilnærmingsformer og kunnskap om og trygghet på, responsformer, – og så bygger en sakte opp nye tilnærminger og nye delmåloppnåelser.

I et klima av respekt og aksept. Skal vi begynne der? Med respekt og aksept? I så fall så skal elever som ikke ønsker å gå inn i klasserommet, respekteres for det. De skal aksepteres allikevel, som elever med krav på læringshandlinger, av minst samme kvalitet som de i klasserommet får!

Men, jeg tror vi må begynne enda tidligere. Vi må begynne med trygghet på at sosial angst er like «legitimt» som døvhet og ryggvirvelbrudd. Kanskje enda mer krevende, for den som er rammet, fordi «årsaker» er så veldig vanskelige å se og forstå, – og ikke minst «vise fram»!

Jeg har, i skolesammenheng, behov for å være litt «brutal» i min avslutting her. Jeg har lyst til å si dette:

«Å tvinge elever til en deltagelse de har vist at de ikke mestrer, er en slags sosial voldtekt» – og dersom slikt gjøres av hensyn til organisering og økonomi, så blir det om mulig en enda styggere handling; voksnes overgrep mot barn.

sign1

One response to “Slemt!

  1. lutje november 12, 2016, kl. 9:06 am

    «Brutal» ? Det er sant!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: