Monthly Archives: september 2016

T.Ø.V. (1)

nei

Jo, det finnes T.Ø.V!

Med det mener jeg «Tillit-Ødeleggende-Virkemiddel».

I mine øyne finnes det særlig fire stykker av dem, som det er nødvendig å definere godt.

La oss begynne med det første: «NEI».

Nektelsen.

Det å rett og slett ikke tillate noe, til tross for at den andre partens (les barnet) iver etter å gjøre nettopp det, – er noe en bør tenke nøye over!

Nektelsen ER et stengsel. Nektelsen ER en uventet hindring. Nektelse skaper aldri entusiasme og begeistring. Uovervinnelige hindringer er aldri noe godt grunnlag for positive selvbilder.

Right?

Du skal ikke si at barnets iver og lyst til noe, er noe som ikke har gyldighet, noe som ikke «passer» nå.

Kanskje stemmer ikke barnet lyst til å spille spillet på mobilen, med den aktuelle timeplan eller den aktuelle regel i ordensreglementet, – da er din jobb å få barnet til å FORSTÅ det! Du skal ikke fronte barnet med en kontant avvising av hva det ønsker. Du skal gå inn i – delta i, barnets ønske (bare da kan du forstå det) – og så skal du, i den dialogen rundt dette som det er ditt ansvar å skape, arbeide fram en villet endring av barnets «jeg vil!»

Det er pedagogikk.

Det andre, det å bare nekte, det å nekte ved å peke på regler andre har vedtatt, – DET er andre arbeidsformer, andre yrkesgruppers stillingsinstruks.

DIN stillingsinstruks forteller deg at du skal gå veien om trivsel, trygghet, forutsigbarhet og….læring!

Læring er ikke, og vil aldri kunne være, lydighet basert på frykt for konsekvenser.

…………….

Forundret møter jeg ofte som et av målene, for tiltak knyttet til barn med atferd – skolevegringsproblematikk: det å få eleven til å være sammen med de andre. (Nå er det med «klassen som gruppe» mitt T.Ø.V. nr. 2, så det skal jeg få komme tilbake til). Sjelden- eller aldri er formuleringen at målet er at «eleven skal ha lyst til å være sammen med de andre» – eller «Oppleve mestring og trivsel sammen med resten av klassen». Det uroer meg.

……………..

Nei. Når barnet «angriper» det regelregimet DU tenker er viktig, så skal du gjøre to ting:

Først avklare ditt egentlige motiv for å ville nekte barnet å gjøre «noe annet» enn det «riktige»; er ditt motiv at barnet skal være lydig, slik at du får hold din undervisning, eller er ditt motiv at barnet skal inngå i en dialog omkring hensiktsmessighet, verdivalg, og opplevd respekt for egne interesser?

I hvilke av de to mulighetene fødes ekte læring?

Det andre er at du skal gå inn i barnets «angrep» på det som «skal være», slå følge med barnet, vise interesse, dele fascinatet, og så; gradvis, fordi du er den voksne og den pedagogiske, gradvis, i en god dualog, evne å dreie, endre barnets perspektiv –på seg selv og sine interesser og prioriteringer der og da, – slik at barnet oppnår ny innsikt, nye motiv, -og kan bli med i en læringshandling basert på motivasjon og nysgjerrighet.

En skal ikke drive «grensetting» for barn. En skal ikke «sette grenser» og forvente at barna skal rette seg etter dem. (det var noe de gamle koloniherrene gjorde med Afrika, det!) Nei, en skal «gå opp grensene» – sammen med barn, på en slik måte at barna forstår, lærer og aksepterer dem som gyldige for sin egen del.

For mer enn 100 år siden slå Ellen Kay fast at barn er ikke små voksne. For tusen år siden visste våre forfedres bestemødre at barn lærer de riktige holdninger og normer best, når den «historien» de lærer av, lærer i, var de gode, men du verden så utfordrende! – eventyrene! Ikke formaninger og straff.

Tenk litt på folkeeventyrene våre, når du tenker over dette med å «nekte barn noe de vil». Hva vil du helst være; den fortellende bestemoren med barnet trollbundet på fanget ditt, – eller vil du være trollet i eventyret?

sign1

Reklamer

Plakatmetode. Et grunnriss av begrunnelse. Del 1

 

Et stort plastikk «4 på rad» brett…..

 

blill

En skole. Helt moderne, bygget i går kveld, liksom. Enda ikke en ripe i noen som helst lakk! Blankpusset, -ikke et gruskorn på noen av de mange hellelagte flater ute, ikke et merke i noen av de dypbeisede bordene i friserte grøntanlegg!

Noen hundre ungdomsskoleelever. Det var «storefri» når jeg var der.

Ingen elever var ute.

Mange satt i grupper i små båser på biblioteket, – og ved andre sittegrupper, rundt om. Snakket sammen slik ungdom gjør.

«Voksen-vakter» i gule «se-meg-vester» ruslet rundt.

Bordtennisbord, med «regellapp» på veggen. (« 3: Det er ikke lov å drøye spillet»). Sånt fotballspill, du vet; med sånne trefigurer som dreies med en stang og skyves fra den ene siden til den andre. Et stort plastikk «4 på rad» brett…..

…og gutter og jenter som pratet og «minglet»….

Skolebiblioteket var selvsagt åpent. En dame som tydeligvis inngikk i den slags, gikk rundt og ordnet i hyllene. Bøkene sto sirlige og pene, helt nøyaktig på sine plasser. Ingen av dem var iblant elevene som satt i de små båsene, og de lot ikke til å noen gang ha vært det heller….

Men:

Det var ingen digitale verktøy synlige. Jeg så ingen datamaskiner i biblioteket. Jeg så ingen datamaskiner, stasjonære eller laptops, noe annet sted heller.

Jeg så heller ingen mobiltelefoner! Ikke en eneste!

Det fantes overhodet ingen skjerm noe sted! Det fantes ikke en eneste pixel!

Null.

Stedet var kjemisk renset for alt digitalt!

Skolens ungdommer, – en septemberdag i 2016, spilte bordtennis og fotballspill og «4 på rad»!

Mobilene sine leverer de inn, når de kommer til skolen, og får dem tilbake når de går hjem. Det er PC`er i klasserommene, men de skal bare brukes der, slik lærer sier at de skal brukes.

…………………….

Jeg reiste hjem etter besøket, med frostskader på ryggen, og visste at jeg kom til – enda en gang – å lese Foucault, i et fortvilet forsøk på å forstå hvordan en slik «Realty-rift» overhodet er mulig!

sign1

En skal ikke drive bløffer for langt. Det blir lett pinlig, da! (eller: Klasserommets merkverdige perfekthet….)

 

one

Er det ikke påfallende, dette sammentreffet av økonomiske fordeler, for de voksne, og barnesinnets utvikling?

I skolen, mener jeg.

Der hvor barn i samme alder går i samme klasse, og har det samme klasserommet; slik at fagplanen er lik for dem alle, bemanningen – altså tetthet lærer:elev, nokså moderat, for å si det mildt.

Bak dette, over dette og under dette ligger et ideal som har form og tyngde som om det var et minst et paradigme, kanskje nesten en slags naturlov: barn har godt av å være sammen med andre barn.

«Barn har godt av å være sammen med andre barn» – dette gjentas, og har vært gjentatt så ofte, at det nesten lyder som en selvfølgelighet, ikke sant?

Men; det er altså ikke sant.

Barn har godt av å møte mange andre mennesker, og å kunne være sammen med de menneskene barnet ønsker å være sammen med, opplever felleskap, spenning, undring, glede og nysgjerrighet, sammen med. Kan lage, skape, leke noe, sammen med.

DET betyr ikke at barn har godt av å MÅTTE være sammen med noen bestemte andre barn, fordi voksne har bestemt det (fordi det passer de voksnes forståelse av økonomi, for eksempel)

De fleste barn innordner seg i de grupperinger og rom-plasseringer og pultplasser, som de voksne har bestemt, – men noen gjør det altså ikke!

DE blir et problem!

Det bør de ikke bli! De bør betraktes som en berikelse! De utvider det sosiale rommet. De setter legitimitet til tvilen på om samfallet mellom hva som passer best økonomisk for de voksne og hva som er best for barn, egentlig kan være sant!

Men skolene vet det selv. De snakker bare ikke om det,

For i alle friminutt og pauser, på alle frie turer, DA ser en hvordan barn grupperer seg. DEN grupperingen – som barna foretar av seg selv, den stemmer ALDRI med grupperingene i klasserommet!

Barns frie gruppering, eller om du vil: det som er naturlig for barn; er å «gå sammen med» de de liker, de som har felles interesser…eller alene, for seg selv.

Akkurat som voksne.

Individuelle forskjeller, kaller en det.

En verdsetter slikt, i en oppgående kultur.

I en oppegående kultur verdsettes også individer som har styrke til motsette seg «pliktsamvær» og tvungen deltagelse! Det er noe som grenser tett opp til menneskerettigheter og fundamentet for demokrati, det!

Er det ikke nettop DET som er noe av det viktigste vi ønsker at våre barn skal lære på skolen, da?

sign1