«…og så ble samfunnet deres deretter»

old

Om 100 år sitter en ung jente og snakker med sin bestemor. Da som nå og nå som alltid før. Samtalene mellom barn og deres besteforeldre, er antagelig den viktigste og mest varige transformasjon av kunnskap og dannelse som finnes…

Jenta har undringer rundt noe hun har hørt; at før i tiden ble barn lukket inne i et hus hver dag. Der måtte de gjøre slik som noen voksne sa de skulle gjøre.

Bestemoren, som var en klok og romslig dame, laget tre fortellinger, som hun fortalte til sitt barnebarn, slik at barnebarnet skulle forstå hva dette hun undret seg over, egentlig var:

Den ene fortellingen, om «De Forrige», handlet om at «De Forrige» trodde fullt og fast på at kunnskap var noe en kunne gi alle barn på samme måte, på samme tid og på samme sted. Så de samlet barn som var i samme alder, i grupper, i egne rom – og gjorde noe de kalte «undervisning» med dem. Da skulle alle «lære» det samme om det samme samtidig. Alle barn måtte komme til disse rommene. Om de ikke kom, så ble det mange problemer, for barna og for deres foreldre.

Den andre fortellingen handlet om at når barna var på denne «undervisningen», så fikk ikke foreldrene eller søsken være med. I kanskje 4 til 6 timer hver hverdag, måtte barna være borte fra det stedet de bodde, borte fra de de bodde sammen med, og få en «undervisning» som foreldrene egentlig ikke fikk vite så mye om. Den gangen, fortalte bestemoren, var det, så godt som aldri, noen barn som fikk være med sine foreldre i det arbeidet foreldrene gjorde. Faktisk, fortalte hun, så var det slik den gangen, at mange, – kanskje de fleste, barn aldri besøkte eller så de arbeidsplasser og det arbeidet de voksne gjorde!

Den tredje fortellingen handlet om barnas lek. «De Forrige», fortalte bestemoren, var på en underlig måte opptatt av at barna skulle være like. Hun smilte litt vemodig og fortalte om at denne «undervisningen» hadde pauser. Hver time omtrent, var det pause. «Friminutt» ble det kalt. Nei, det var ikke bare ett minutt, som det navnet kan gi inntrykk av. Det var kanskje 10 – 15 minutter. Da skulle alle barna gå ut. De hadde en plass, ofte inngjerdet, hvor alle barna skulle «leke og være sammen». Samtidig. Da var ikke de voksne der. Bare noen få av dem, som «passet på». «De Forrige» hadde et underlig ord for det, fortalte bestemoren; de kalte det «Inspeksjon» Disse «friminuttene» begynte på samme tid og sluttet på samme tid hver gang. «De Forrige», sa bestemoren, trodde nok fullt og fast på at slike «friminutter» gjorde barna flinke til å være sammen med andre…..flinke til å være like de andre…..

Bestemoren avsluttet alltid sine fortellinger på samme måte:

«…og så ble samfunnet deres deretter»

sign1

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: