Monthly Archives: juli 2016

«…og så ble samfunnet deres deretter»

old

Om 100 år sitter en ung jente og snakker med sin bestemor. Da som nå og nå som alltid før. Samtalene mellom barn og deres besteforeldre, er antagelig den viktigste og mest varige transformasjon av kunnskap og dannelse som finnes…

Jenta har undringer rundt noe hun har hørt; at før i tiden ble barn lukket inne i et hus hver dag. Der måtte de gjøre slik som noen voksne sa de skulle gjøre.

Bestemoren, som var en klok og romslig dame, laget tre fortellinger, som hun fortalte til sitt barnebarn, slik at barnebarnet skulle forstå hva dette hun undret seg over, egentlig var:

Den ene fortellingen, om «De Forrige», handlet om at «De Forrige» trodde fullt og fast på at kunnskap var noe en kunne gi alle barn på samme måte, på samme tid og på samme sted. Så de samlet barn som var i samme alder, i grupper, i egne rom – og gjorde noe de kalte «undervisning» med dem. Da skulle alle «lære» det samme om det samme samtidig. Alle barn måtte komme til disse rommene. Om de ikke kom, så ble det mange problemer, for barna og for deres foreldre.

Den andre fortellingen handlet om at når barna var på denne «undervisningen», så fikk ikke foreldrene eller søsken være med. I kanskje 4 til 6 timer hver hverdag, måtte barna være borte fra det stedet de bodde, borte fra de de bodde sammen med, og få en «undervisning» som foreldrene egentlig ikke fikk vite så mye om. Den gangen, fortalte bestemoren, var det, så godt som aldri, noen barn som fikk være med sine foreldre i det arbeidet foreldrene gjorde. Faktisk, fortalte hun, så var det slik den gangen, at mange, – kanskje de fleste, barn aldri besøkte eller så de arbeidsplasser og det arbeidet de voksne gjorde!

Den tredje fortellingen handlet om barnas lek. «De Forrige», fortalte bestemoren, var på en underlig måte opptatt av at barna skulle være like. Hun smilte litt vemodig og fortalte om at denne «undervisningen» hadde pauser. Hver time omtrent, var det pause. «Friminutt» ble det kalt. Nei, det var ikke bare ett minutt, som det navnet kan gi inntrykk av. Det var kanskje 10 – 15 minutter. Da skulle alle barna gå ut. De hadde en plass, ofte inngjerdet, hvor alle barna skulle «leke og være sammen». Samtidig. Da var ikke de voksne der. Bare noen få av dem, som «passet på». «De Forrige» hadde et underlig ord for det, fortalte bestemoren; de kalte det «Inspeksjon» Disse «friminuttene» begynte på samme tid og sluttet på samme tid hver gang. «De Forrige», sa bestemoren, trodde nok fullt og fast på at slike «friminutter» gjorde barna flinke til å være sammen med andre…..flinke til å være like de andre…..

Bestemoren avsluttet alltid sine fortellinger på samme måte:

«…og så ble samfunnet deres deretter»

sign1

Reklamer

Skolen har da ingen «ansvarsovertagelses – konsesjon» har den vel?

oi

Det er rart med det…

Noen ganger, -påfallende ofte, faktisk, – så er det de små enkle ordene, de vi er vant til å bruke så ofte, som egentlig forteller «historien». Men, da er det ofte en annen historie enn den vi hadde tenkt oss….

«Skoleeier» er et slikt ord.

Det brukes så voldsomt ofte nå, – i min verden. I pedagogenes verden og i skolelederes verden, – og selvsagt; hos de departementale og politiske, – for, er jeg redd, et samlet «høgskoleansattekorps» presser det ordet inn. I alle fall hagler det med tekster hvor dette ordet definitivt lager en av de store «skyene» i de populære «ordsky»-illustrasjonene.

Det er jammen ikke ofte en ser så konsekvent feil og manipulatorisk bruk av et ord i vårt tid!

«Skoleeier»; hvem ER det, i disse tekstene? Jo, det er den «strukturen» i forvaltningen som tidligere het «skolekontoret». Kommunalt, regionalt og nasjonalt. Altså: en etasje i det offentlige byggverket – ikke alltid i samme etasje, men definitivt i det offentlige bygget….

Men; DET er altså ikke sant.

Nei, det er ikke det!

«Skoleeier», det er elevenes foresatte, det! «Foreldre», som vi pleier å kalle dem, litt lettvint og kjapt.

Å? Hvordan kan jeg si det?

Jo, det er de som betaler de skatter og avgifter som finansierer samfunnets ivaretagelse av den delen av oppdragelsen som loven legger i felleskapets hender. Skoleplikten.

Det er de som velger de politikere som definerer hvordan og delvis hvem, det administrative «leddet» (etasjen, om du vil) skal være.

Men, viktigst av alt, og dermed det uungåelige kriterium, det er DE som har ansvaret for barnet, for eleven, selv om hun eller han er på skolen! Det ER faktisk «foreldrene» som har ansvaret for hva slags skole og opplæring barnet deres utsettes for!

Skolen har da ingen «ansvarsovertagelses – konsesjon» har den vel?

Så; Jo, det er de foresatte som «eier» skolen.

Lik det eller ikke, men slik er det, – og dermed er den sentrale kjernen i det problematiske med «skole» formulert; nemlig det av vi har manipulert bort de foresattes eieforhold til barnas skolegang, når vi påstår at «skoleeier» bor i rådhuset! Det er ikke skoleeier som bor der, der er skoledriver! Det er de som i det faktiske og praktiske DRIVER skoletilbudet, fra dag til dag, fra år til år. Det er DET de foresatte har valgt dem til, det er DET de foresatte betaler sine skattepenger for.

Si meg; dersom du velger noen, noen du vil betale penger til, for at de skal gjøre læringshandlinger med ditt barn, – ville du ikke da i det hele tatt være interessert i hva som ble gjort? Hvordan timene var? Hva barnet lærte? Hva barnet produserte? Hvordan det utviklet seg?

Hvor mange ganger siste året hadde du samtaler med lærere og skolen om dette? To? – en halvtime hver gang?

I 2016?

I en tid hvor du får vite mer om dine naboer liv og gjøren og laden gjennom sosiale media, fire ganger om dagen. I en tid hvor du «henter inn» all den informasjonen du ønsker, gjennom nettbruk, mobile enheter og flere TV kanaler en ungen din har leker på rommet sitt?

Men hva barnet ditt gjør på skolen, det vet du fint lite om.

Fordi DU er sløv?

Nope.

Fordi «samfunnsstrukturen» gjennom noen generasjoner har «lært deg opp» til å tro at «skolen tar hånd om ditt barn i skoletiden», og at skolens eier, som sitter på rådhuset, passer på at dette skjer slik det skal.

Men, også fordi skolen må, for å fortsatt kunne være så «endimensjonal» sørge for at den åpenhet, den transparens du møter i ditt ordinære voksenliv, DEN gjelder ikke det som skjer med barnet ditt på skolen! Nei, du får vite det du trenger, i en halvtimes samtale med en sliten lærer, hver vår og høst….

Minner ikke det der deg om noe…..?

sign1

Ikke kvel det viktige! DET er det motsatte av meningsdanning!

doneflower

Å bare si det som det er…

Bare holde opp en stor plakat hvor det viktigeste av alt det viktige, slik DU ser det, står skrevet med digre bokstaver, – har du noen gang hatt lyst til det?

Jeg har.

Nå.

Midt i en tid hvor jeg arbeider mye, med både egne og andres tekster. Tekster hvor alt skal følge malene. Teorigrunnlaget. Drøftingen. Samsvaret. Validitetsproblematikk og den lange listen med alt dette som «gyldiggjør» en tekst i de «lærende gemakker». Midt i en slik tid får jeg brennende lyst til å rope: «Hei! Vent nå litt! Pass nå på at det reelle, det viktige, det det handler om, – ikke drukner i lydighet i form og overdreven selvbeskyttelse i ytring!

Ikke kvel det viktige! DET er det motsatte av meningsdanning!

La oss se på dette med Julepresanger:

Et barn som får en gave, som er pakket inn i MASSE papir, ulike esker, slik at veien inn til kjernen – til selve poenget, blir meget lang, vil ALLTID bli skuffet over gaven, uansett hva den viser seg å være!

Nei. Viktige ting skal sies på plakater. I korte direkte setninger. Sprayes på murvegger og «politibiler»!

Akademia må lære det!

Nå. Når de nå, igjennom de siste generasjoner har sett hvordan de blir mindre og mindre viktige. Når de har sett hvordan samfunnsutvikling og trender styres og settes av helt andre «språkligheter» og ytringskulturer!

En ting til: Det flommer fra Akademia nå! Det produseres bachelor og masteroppgaver som aldri før, og den nye digitale dimensjonen gjør alle disse «formtvungede skriftene» tilgjengelig for alle, alltid!

Tro meg; DET er ikke noe pent syn!

Master oppgaver om skoleledelse, for eksempel, skrevet av skoleledere; tekster som flommer over av og-å feil, og skrullete semantikk! MEN: Skrevet etter MALEN er de!

Poengløse kaskader av løsrevne teorisitater og dustete «modeller», flerret ut av sine en gang publiserte sammenhenger og klasket sammen for å fylle malens krav til sidetall…

Så; de får sine mastergrader, disse «forskerne» – og ikke en kjeft hverken bryr seg om, eller lar seg imponere av det lenger!

Hør nå: Alle skjønner, og har skjønt for lengst, at dette handler om å «holde liv i» høgskolene og stillingene der! INGEN tror noe som helst på at dette liksom handler om «å utvikle samfunnet», eller si; «Søke etter sannhetens ulike gestalter».

Det var FØR, det.

Nei, noe må «inntreffe». Raskt!

Akademia må bli uhyre rigid og streng! Produksjonen må ned! Det er DET som skal skille Akademia fra Kommersialisme; at produksjonen minimaliseres, kvartal for kvartal!

Hvordan gjør en det? Vel, det bør nettopp Akademia kunne finne ut, ikke sant? Men i alle fall ved å «stryke» alle de kandidatene som skriver «etter malen»! Det å følge – kopiere en MAL, bør ses på som like mye plagiat som å levere en annens tekst!

For de står ikke på «kjempers skuldre», de tekstene jeg har lest. De tråkker på kravebeinfragmenter fra fossile skjeletter! I haugevis, som om det å vasse i en oldtidsgrav er det det handler om! Det er fremfor alt respektløst i forhold til de døde……..

sign1

De andre legger vi ned.

1

Skal vi innledningsvis være enige om en ting?

Enige om at den produksjonen som skjer i grunnskolen, ER den definitivt viktigste produksjonen i vårt samfunn? At der produseres de kapitaler som skal «finansiere» samfunnsutviklingen vår?

Vel, lik det eller ikke, – men det ligger nok der som et faktum, både i idemessig forstand, i politisk forstand, og ikke minst: i den beinharde globale realitet. VI ser det kanskje ikke så lett, men tro meg; i f. eks. en del Afrikanske og Asiatiske samfunn er det faktumet selve fundamentet for fremtidstro og….rett og slett; et verdig liv.

Men, VI har kanskje glemt det, vi. Fire generasjoner etter at barn slavet i spikerindustrien vår, – og alle de andre stedene, mens samfunnet vårt var en mareritt av urettferdighet……

Nåvel. De historiske poengene er ikke i mitt fokus nå.

Mitt fokus er kvalitetskontroll.

All kvalitetskontroll-styrt produksjon må antagelig hvile på i alle fall disse fire hjørnesteinene:

  • At de som produserer vet HVA de produserer, HVORFOR de produserer det og HVORDAN de kan produsere det på best mulig måte, – OG – og det er viktig – at denne forståelsen er omforent og gyldig i HVER produksjonsenhet!

ER den det?

Er profesjonsmiljøet på en skole slik at slik omforenthet foreligger?

Eller er det en «du lager din, og jeg lager min» – kultur som egentlig preger timer og gruppers produksjonsarbeid i skolen? Som preger – eller rettere sagt; umuliggjør, faglig diskurs i et felles kollegium?

Dersom jeg spør deg som er lærer: Vet du, – har du kunnskap om, «hva og hvordan» din kollega i klasserommet ved siden av deg gjør sine timer? Og: Hvorfor? Er denne eventuelle begrunnelsen felles, omforent, og i samsvar med ny og utviklet kunnskap om læring?

Dersom jeg spør deg som er foresatt til en elev: Vet du, – har du kunnskap om, «hva og hvordan» elevens lærer(e) gjør sine timer? Og: Hvorfor? Er du trygg på at denne eventuelle begrunnelsen er felles, omforent, og i samsvar med ny og utviklet kunnskap om læring?

De «produksjonsenhetene» som kan svare «Ja» på dette, de gir vi navnet «skole i samtid».

De andre legger vi ned.

sign1

Eller ble det bare som det ble?

got

Har noen snakket med DEM….?

De som er ferdige. De som går ut. De som har mange, mange år bak seg i skoleverket. Lærere som trer inn i pensjonistenes rekker.

Har noen «forsket på» hva de tenker?

Nå?

Nå – når det «hele er over», på en måte. Når de ikke lenger behøver å frykte konsekvenser av uttrykte holdninger og synspunkter…

Har noen snakket med dem, og – for eksempel, stilt dem 5 spørsmål av denne typen:

Opplevde de at de fikk brukt kompetansen sin? Opplevde de at de faktisk fungerte som fagkompetente personer, – eller ble alt slikt borte i «den Hellige Timeplan» og ledelse som aldri var forutsigbar og/eller til å påvirke? Ledere som aldri spurte om fagpersonens råd….

Opplevde de det som sant at skole handler om å «ville det beste for barna»? Opplevde de at arbeidsdagen handlet om et fokus på barna – elevenes behov og muligheter, – eller handlet det om å styre, kontrollere, ensrette og «tilpasse» dem?

Opplevde de at det med «skole-hjem» samarbeid var det helt sentrale i skolens gjerning? Samarbeidet de levende og inspirert med sine elevers foreldre, – eller ble det med få møtene som inspektørens timeplan påla dem?

Opplevde de det levende faglige fellesskapet? Profesjonsmiljøet. Inspirasjon og debatt, utforsking og felles undring og evaluering av metode og innhold, presentasjon og formidling,  – eller visste en egentlig aldri hva kollegaer drev med? Klasserommene hadde lukkede dører, og møtene handlet alltid om andre ting….uten at det var tid nok til det heller….?

Rettighetene. Er det sant at en selvsagt ikke drøftet og/eller besluttet noe om eller for en elev, uten at de foresatte og ev. eleven selv fikk være med? Er det en trygg selvfølge at en selvsagt aldri satt på lærerværelset og «tømte ut av seg» umiddelbar og langt i fra profesjonell frustrasjon over de «håpløse elevene»? Er det sant at elever i norsk skole selvsagt alltid får den hjelpen de trenger til å vite hva som er målene? At de guides fra måloppnåelse til måloppnåelse, i en god lærende dialog, – eller styres de egentlig av forlagenes stadig mer dominerende «leveranse» av «hva som skal læres, og hvilken rekkefølge det skal ha.

Du lærer, som nå er ferdig med din gjerning i skoleverket: produserte du selv? Sto du til ansvar for dine metodiske og didaktiske valg?

Eller ble det bare som det ble?

sign1