Pedagogikk i en krisetid – Del 1 av 5.

 

 

mou

Det finnes en «yttersone» i grunnskoleopplæringen. Noen ganger, for noen få, skjer det ting i deres liv, som endrer virkelighet brått og brutalt. De ordinære sammenhenger og de tilvante tilhørigheter, brytes og endres inn i noe fullstendig ukjent, – og ofte uønsket av barnet selv.

Ved sykdom, ved omsorgsovertagelse, ved voldsomme «kast» i livssammenhengene.

Det som benevnes som det å få et forhold til «sosiale og medisinske enheter» på en måte en ikke hadde disponert med.

Det er to hovedformer i dette. Den ene er der slike brå endringer oppleves som velkomne og ivaretagende, den andre der slike endringer skjer mot ens vilje og uten ens egen opplevelse av rettferdighet, hensiktsmessighet og fordeler for en selv. I den første hovedformen finner vi det å ikke «miste skolen sin», selv om sykdom og endring rammer, i den andre finner vi de forhold som inntreffer når «samfunn» og «makt» tar over kontroll, plassering og styring.

Uansett vil det handle om barns rett til grunnskoleopplæring, og barns plikt til å motta slik opplæring.

Denne pedagogiske yttersonen forvaltes ikke som ordinær skole, av den kommune barnet og familien bor i, men av fylkeskommunen. Det ligger to ting i det; for det første at det også på det forvaltningsmessige nivået skjer et brudd i de tidligere og kjente sammenhenger og rettighetsbilder, men også at forvaltingen av grunnskoletilbudet flyttes et nivå opp i samfunnssystemet: det kommer nærmere det å være «statens» anliggende. Jeg velger å se denne dobbeltheten som en garanti for at det ukjente og utrygge besvares med en mer omfattende garanti, med en sterkere kvalitetssikring, enn den lokalt kommunale.

Fylkeskommunal grunnskoleopplæring er det høyeste nivå grunnskoleopplæring kan ha, i vårt land. Dermed bør kvaliteten i den være en selvfølge, – en selvfølge som den optimale kvalitet.

Hvilke kjernepunkter – hvilke absolutte fundament, pilarer, om en vil, sikrer da slik kvalitet?

Jeg tror det er 5 av dem. 5 paradigmer som fylkeskommunal grunnskoleopplæring må bygge på, kvalitetssikre, og la gjennomsyre alle detaljer, nivåer og formuleringer, i sitt arbeid. De er nok de samme som all, også kommunal grunnskoleopplæring, må og skal, bygge på, – men i en fylkeskommunal sammenheng må de være optimalt tydeliggjort – optimalt «stått til ansvar» for! Optimalt uungåelige…..

Det er disse 5 «pilarene» jeg vil forsøke å reflektere rundt, i disse 5 tekstene. Denne første teksten vil handle om «oppdraget»:

I vårt samfunn er grunnskole en egenartet konstruksjon. En triangulert kvalitetssikring rundt barns opplæring og dannelse. Selve lovverket hviler eksplisitt på den forutsetning, ikke forventning, men nettopp forutsetning, at grunnskoleopplæringen er, skal være, må være, en kontraktdannelse, en prosess, et prosjekt, – som eleven – skole – og barnets foresatte har sammen! Inngår i, er gjensidig forpliktet til, i en ubrytelig treenighet!

Jeg tror at den fylkeskommunale grunnskoleopplæringen utfordres her. Jeg er ikke trygg på om den alltid evner å «leve ut» denne forpliktelsen, forutsetningen, på en fullgod måte.

For; i den kommunale grunnskoleopplæringen er dette i hovedsak enkelt og oversiktlig; eleven har sine foreldre. To, eller en, – men som regel er det den eneste variansen.

I den fylkeskommunale grunnskoleopplæringen derimot, særlig på de områder som handler om den hovedformen jeg tidlige omtalte som: «i den andre finner vi de forhold som inntreffer når «samfunn» og «makt» tar over kontroll, plassering og styring.» Da dukker det opp skisma i «foresatterollen» som: «daglige omsorg», «fosterhjem», «institusjon», «saksbehandler», «primærkontakt» og flere andre utøvende roller, som i større eller mindre grad går inn i de betydningsområder som foreldre normalt har.

På et fylkeskommunalt nivå er det i alle fall to sentrale i aspekt i dette; slikt samspill med «de foresatte» må være formelt korrekt – til fingerspissene. Men, det er en selvfølge, selvsagt.

Derimot kan dette samspill-landskapet bli noe mer utfordrende når en kommer til omsorg og endringsarbeid. Det å ivareta de «erstattede foreldre»s perspektiv. Å miste omsorgsrett, er ikke – husk det! – tap av det biologiske og mentale aspektet ved å være mor eller far….eller søsken, for den slags skyld! Snarere tvert i mot…og da begge veier!

Jeg tror at der hvor det, som jeg skrev innledningsvis: «skjer det ting i deres liv, som endrer virkelighet brått og brutalt. De ordinære sammenhenger og de tilvante tilhørigheter, brytes og endres inn i noe fullstendig ukjent, – og ofte uønsket av barnet selv» – der er behovet for et nøye gjennomtenkt fokus på et tjenlig samspill mellom hjem, skole og elev, nettopp nhelt usedvanlig viktig! Viktig for situasjonen i en «her og nå» tilstand, – men kanskje enda viktige for den framtiden som skal komme, for de «sår som skal leges» og for de kompetanser og den livsmestring som skal bygges opp igjen, – ofte helt fra grunnen av…..

Så; min første pilar blir denne: Den fylkeskommunale grunnskoleopplæringen må først og fremst evne en relevant, faglig holdbar, – og legitim, holdning til det faktum at all grunnskoles primære oppdrag er å utøve og delta i, den trekanten elev, skole, hjem, både danner i enhver forskrift, men også slik den kan utledes av all kunnskap omkring helse, selvbildeutvikling, evne til endring…og det etiske imperativ som ligger i det å ha mandat og rolle til å endre noens liv.

Min tanke er at all utvikling, all formulering av hvordan det fylkeskommunale grunnskoletilbudet skal være, må begynne der.

Noe annet startsted vil være å legge et ikke-legitimt grunnlag for maktmisbruk.

sign1

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: