Hvem er pedagogikkens søster?

 

tosky

Skolegang og utdanning er ingen lek. Begge ytterpunktene i en normalfordelt befolkning av barn og unge kommer i stadig økende grad, til kort nå, – i forhold til skole.

De som har ødelagte nettverk, traumer og konflikt i hverdagen sin, – men også nå stadig mer de som kommer fra, og er i, ressurssterke rammer og betingelsessett.

Dropper ut.

Knekker.

Tar skade.

Av en dårlig skole? Ja, antagelig er det det, sett i lys av den kunnskap vi har om barndom, utvikling og læring. Prestasjonskrav, lydighetskrav, og en voksenverden som ikke lenger ser noen som helst mening eller hensikt i, eller med, barndommens kultur, annet enn å «melke» det kommersielle potensialet i den.

Dermed blir gruppen ungdommer som har behov for tiltak og endring av livssituasjon, stadig større og større. Behov for hjelp til å mestre eget liv. Hjelp til å tåle det de opplever som sine egne nederlag. Behov for å hele sår, – sår som er dypere i et barnesinn enn hva voksne egentlig kan evne å forstå.

Hjelp til å karre seg opp på veien igjen, etter rutsjeturen nedover i steinrøys, – for så å forsøke å komme seg videre på veien mot voksenlivet.

Felles for dem alle er relasjonen til skole.

Men skolen kan ikke, og skal ikke, håndtere alt dette! Skolen må ha en partner i arbeidet med og for ungdommer i slike situasjoner. En søster. En søster som kan føre de dypere samtalene, knytte de sterkere båndene. En søster som evner å la trygg stillhet arbeide…..

Stadig oftere blir barn og unge i slike situasjoner «tatt hånd om» av barnevernet. Barnevernet vokser i samme grad som de nevnte ytterpunktene i den tidligere nevnte normalfordelingen i en barne og ungsomsbefolkning.

Og selvsagt skal, og må, den det!

Men; er det da barnevernet som er skolens søster?

Nei, jeg tror ikke det.

For på samme måte som psykiatrien har sitt problemfylte forhold til farmasien, har skolen en tilsvarende utfordring i sitt forhold til barnevernet.

Dypest sett handler dette om forholdet mellom begrunnelse og motiv på den ene siden, og handlingers egentlighet og konsekvenser på den annen side. Om forholdet mellom ideal og kontekst.

Om subjekt og objektrelasjonen som et verballedd….

Skolens søster må være en søster «som kan føre de dypere samtalene, knytte de sterkere båndene. En søster som evner å la trygg stillhet arbeide…..»

DET kan aldri muliggjøres gjennom maktanvendelse, autoritetsbruk og lydighetskrav. Aldri.

Den gode samtalen har opplevd likeverdighet som sitt mål. Den gode samtalen har økt innsikt i egen situasjon som framdrift og essens.

DA blir det psykiatrien – den gode psykiatrien, som er skolens søster!

Derfor må skolen, i den tiden vi nå har, – med alle de unge som skades, arbeide stadig mer tett med sin søster, enten det betyr helsesøsters tilstedeværelsesgrad på alle de ordinære skolene eller organisering av tilbud for de helt yre sonene av tiltak, de mot de unge som har mistet sin skole, sitt nærmiljø….sitt til nå kjente liv.

Velger skolen feil i dette, så velger skolen bort sin egen pedagogiske ektehet.

sign1

One response to “Hvem er pedagogikkens søster?

  1. Bente Skårdal Kleven mai 24, 2016, kl. 6:52 pm

    Samtalene, hvor man ikke stiller spørsmål for å få bekreftet egne hypoteser om ungdommens behov, men spør fordi man er nysgjerrig. Spør fordi man ønsker å vite mer, forstå mer, oppriktig interesse uten skjulte agendaer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: