Den «tykke beskrivelsen», tilfeldigheten og minstekravet…

 

illo

 

Spesialpedagogisk arbeid med EN elev, er en krevende handling. Det rommer i alle fall fire sentrale variabler: Det faglige innholdet/framdriften (didaktikken og metoden i møte og samspill), responsenes hensiktsmessighet, både lærer og elevs responser, oppnådde utvidelser; øker fokusperiodene? Øker mestringen? -og som det fjerde: kan en se nye innsatsområder, i arbeidet med å optimalisere elevens faglige utvikling, mestring og selvbildestyrking?

I alle timer.

Det er derfor en har slike timer.

Om en skulle forsøke å begrunne timene med bare tre, to eller det ene av punktene, så mister timen sin berettigelse som spesialpedagogisk tiltak…..

Dermed handler det egentlig om å kunne registrere, formidle og drøfte i faglig – spesialpedagogisk, veiledning og evaluering.

Dersom DET ikke skjer, så har i alle fall ikke undervisningen noen hensikt i det hele tatt, – som spesialpedagogikk….selv om den kanskje kan «fungere» som «oppbevaring» og noe «tilsynelatende».

Altså må spesialpedagogisk arbeid alltid skje på tre plan: Læringshandlingen, dokumentasjonen/registreringen og analysen og formidlingen inn i drøfting.

La meg ta det siste først: En vil ikke som pedagog kunne «se» sine undervisningsøkters egentlighet alene. En må, og skal, få sine kolleger synspunkter på dem. Det er DA de kan forankres faglig. Det er DA de får gyldighet som utøvd og valid kompetanse.

Hva skal da formidles inn i slike kollegiale drøftinger? Jo, fakta. Fakta i kontekst. Innhentet fakta. Hva skjedde? Når skjedde det? Varighet? Konsekvens?

Men, altså ikke som «synsing» basert på egen umiddelbar tolking. Synsing basert på egen tolkning er det vi bruker når vi skravler det. Det har ingenting i faglig arbeid å gjøre.

Rett og slett fordi det aldri kan være troverdig. Troverdig som lærerens umiddelbare affekt, ja…men ikke som «data» som kan medføre faglig drøfting, fremgang og endring.

Altså kan vi ikke sitte og «fortelle hverandre» hva som «hendte» i dag.

Ikke som fagpersoner.

Som fagpersoner skal vi formidle til hverandre. Formidle det faktiske. Formidle det utvalget av det faktiske som tjener fokus, som belyser det vi arbeider med, fokuserer på, forsøker å oppnå.

Aha! Da må vi jo vite hva det er! Vi må alle, i et faglig kollegium, få god og begrunnet kunnskap om hva som er suksesskriteriene i de undervisningsøktene vi holder, og så, eller rettere sagt; bare da, kan vi hjelpe hverandre å se om vi nærmer oss eller fjerner oss. Bare da kan vi spille inn til hverandre det vi trenger for å kunne utøke kompetansen vår, før neste undervisningsøkt!

Så; HVA er det så vi trenger å registrere, når det skjer, for å bringe det som «ufortolket» faktum, inn i vår faglige konstruksjon?

Akkurat DET må selvsagt avklares først! De som skal delta i samtalene etterpå, må i forkant være omforente om hva som er av interesse å registrere NÅ! Periode for periode, måloppnåelse for måloppnåelse…..

De som ikke er med i en slik «omforenthet» har selvsagt ingenting å gjøre i samtalen etterpå! De har ikke gyldighet. Dermed har de heller ikke ansvar. Altså sparer en medarbeidere for å gi dem ansvarsroller i en «skravlefaglighet» de egentlig ikke skal ha, ved å være nøye med hvem som har hva som sitt anliggende, – som fagpersoner.

Selvsagt? Selvsagt!

«Faglige team» heter slikt. – og de vil aldri kunne bestå av de som «tilfeldigvis er tilstede».

La oss så skifte vinkling:

«Den tykke beskrivelse» vil alltid være den beste. Mest arbeidskrevende, ja – men det vil alltid være den som rommer flest detaljer som kan fortelle. Fortelle viktige ting, og/eller ting som blir viktige å finne igjen senere. Eksempelvis: en videofilmet undervisningsøkt vil fortelle optimalt. Men; den vil også kreve mest arbeid i analyse og tolkning.

Derfor, antagelig, brukes det sjelden.

La det være sagt med en gang: Det er min absolutte mening, at når vi snakker om spesialpedagogiske ene-timer, så SKAL de videofilmes! Både for å skaffe alle de viktige informasjonene i optimaliseringen av arbeidet, læringseffekten i det kollegiale, – men mest av alt: for å ivareta elevens rettigheter. Basta!

Med den teknologien vi har i dag, og med de regler vi har for personvern, burde dette være en smal sak å få til på en skikkelig måte. Men, det gjøres ikke. Av flere grunner, tenker jeg, – og jeg er redd vi må undre oss over om en av grunnene kan være lærers frykt for å bli «sett», bli «avslørt»…..

Ok. Så vil vi ikke kunne få til det.

Hva skal vi da gjøre?

Som sagt: hva som skal registreres skal selvsagt tilpasses den enkelte «kasus» og den enkelte fase.

Men allikevel; Jeg vil påstå at det i alt spesialpedagogisk arbeid i alle fall er fire forhold som skal løpende registreres, i alle undervisningsøkter (i tillegg til tidspunkt, faginnhold og andre selvsagtheter). Det er disse:

1: Øker, eller minsker elevens tilfredshet med seg selv og eget arbeid?

2: Hva foranlediger positive affekter hos eleven, og hva foranlediger negative affekter?

3: Hvem responderte positivt på elevens arbeid/produkt?

4: Hvordan skal elevens produksjon formidles til hvilke deler av elevens sosiometri?

ER dette egentlig for mye forlangt? Kan vi forsvare undervisningsøkter som ikke muliggjør gode observasjoner rundt disse fire punktene? Kan det betviles at gode observasjoner rundt dette muliggjør videreføringer og utviklinger av metoder som fungerer slik vi ønsker at metoder skal fungere i moderne pedagogikk?

Se for deg er spesialpedagogisk kollegium, som kan avslutte arbeidsøkten ved å formidle fakta om disse fire punktene til hverandre.

DA vil det ikke bare være elevene som har lært noe den dagen…..!

sign1

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: