Monthly Archives: april 2016

Ledelse handler ikke om å lede noen. Ledelse handler om å lede noen mot noe. Ledelse handler om være den som vet hvor og hva, målet er! –og å ta ansvaret for det.

 

tid-4

La oss si at det post-postmoderne samfunnet er omtrent en måned gammelt. I så fall vil utviklingen den siste uken være bekymringsfull.

Særlig når det gjelder skolen.

-slik jeg ser det. (og det er bare den jeg ser, jeg har liten erfaring og kontakt med de andre tingene….)

Jeg ser dette:

Dårlige resultater. Svekket rolle i kunnskapsformidlingens gyldighet i samfunnet. Kraftig redusert betydning i ungdoms idealdannelse. Stadig svakere evne til å implementere framskritt i teknologi og refleksjonsfag.

Økende mistrivsel blant ansatte. Redusert anseelse i det brede samfunnet.

En økning i spesialpedagogiske tiltak og enkeltvedtak, som egentlig burde tilsi en betydelig gensvikt i generasjoner arvemateriale, men som selvsagt ikke gjør det!

Totalt fravær av rolle i kulturdannelse, lokalt og nasjonalt.

Et fagsyn som ikke engang egner seg til vitsemakernes materialtilfang! (altså: påstanden om at noen fag er mer grunnleggende viktige enn andre. Eksempelvis: norskfaget er viktigere enn samfunnsfaget. Noe som selvsagt er tøv, siden de begge er to sider av samme sak. Akkurat som naturfag og matematikk, akkurat som det bunnsolide faktum at alle fag er likeverdige perspektiv på det samme.)

Jeg tror jeg vet hvorfor det har blitt slik.

Jeg tror det har blitt slik, fordi skolens ledelse ikke er ledere. (enten vil snakker om den enkelte skole, eller vi snakker om den nasjonale skoleledelsen)

Javel? Hvordan kan jeg si noe «så dumt»?

La meg få fortelle hvordan jeg oppfatter «ledelse», eller rettere sagt; hvordan jeg vil «definere» en leder:

En leder leder noen, i et felles felleskap, mot noe! Slik ledelse skjer, og er bare mulig, dersom lederen vet hva dette «noe» skal være (og er villig til å ta ansvar for det), og dersom lederen vet hvorfor dette «noe» er målet de andre skal ledes mot, -og, ikke minst, hvordan en skal komme dit.

DA vil lederen kunne motivere, veilede og evaluere den felles prosessen – den felles handlingen for å nå målet.

Ikke ellers.

Dersom en leder bare forsøker å «lede» noen, i et felleskap hvor ingen vet hvor en skal, hvorfor og hvordan, da blir lederen bare en varig irritasjon i en rekke enkeltpersoner private agendaer, og får egentlig ikke engang betydning når han snakker om at «alle må huske å sette kaffekoppene sine i oppvaskmaskinen»…..

Lederens oppgave i dagens skole er å vite hvordan han skal lede sine medarbeidere for å være sikker på at hans skole oppnår gode resultater, at skolens kunnskapsformidling får økende gyldighet i de kontekster den inngår, at skolen blir viktig for elevenes idealdannelse, at innovasjoner implementeres raskt og funksjonelt, der de kan bidra til en bedre skole. Sørge for at medarbeidere trives, fordi de ser at de er flinke og har betydning for den felles prestasjonen. Sørge for at tilpasset opplæring er selvsagt i vår multimodale tid, med vår kunnskap om ulikhet i læringsforutsetninger. Sørge for at skolen ikke bare synes, mer er en stadig mer aktiv aktør i sitt lokalsamfunn og de øvrige kontekster skolen hører til i, også i den fagteoretiske diskursen.

La det være den enkelte ungdoms interessefelt som avgjør hvordan fag skal relateres i opplæringen.

Dermed må en leder vite hvordan en skal gjøre dette! Dermed må en leder bære ansvaret for å ha det riktige svaret på et slikt «hvordan». Hele tiden. Altså være oppdatert!

Det er det å ha kompetanse på «hvordan» som gir en leder autoritet. Ikke det at «hvorfor» besvares med at «det står i forskriftene» eller «slik har vi alltid gjort det»

Til slutt: Organisasjonsutvikling er ikke et fag som begrunner det å gjemme seg bak en kollektiv «prosess», det å la et flertall få bestemme «åssen ting skal være» – hverken for den enkelte medarbeider eller for lederen! Organisasjonsutvikling skjer når en leder vet hvor han vil med felleskapets arbeid, hvorfor han vil dit, og hvordan han skal komme dit. Organisasjonsutviklingsprosessen blir da en av flere elementer i «hvordan» – begrepet!

Organisasjonsutvikling er ikke noe annet enn et av lederens verktøy til å forme sin organisasjon, slik at resultatoppnåelsen kan optimaliseres.

Organisasjonsutviklingstiltak som ikke er seg selv dette bevisst, skader fellesskapet og belaster medarbeidere unødig.

Ledelse handler ikke om å lede noen. Ledelse handler om å lede noen mot noe. Ledelse handler om være den som vet hvor og hva, målet er! –og å ta ansvaret for det.

sign1

Reklamer

Jeg tror det er så ille.

divie

For en tid tilbake, var jeg opptatt med et spennende skoleforskningsprosjekt: Jeg videofilmet 10 tilfeldig valgte grunnskoleklassers «første time på dagen»-timer.

Det var ulike mål med dette, men jeg har lyst til å trekke frem et interessant «bi-produkt» av mine besøk på ti ulike skoler, i tre «landskap»; Landlig, urbant og midt i mellom. Når jeg bearbeidet materialet, – for å se det i forhold til min aktuelle problemstilling, fant jeg tre «funn», som utmerket godt kan nevnes, uavhengig av min problemstilling:

 

1: Bare unntaksvis kjente noen av kollegaene lærerens måte å drive sin «første time» på. Lærere i samme kollegium, hadde liten eller ingen kunnskap om hverandres måte å gjennomføre timer på.

2: Bare unntaksvis kjente skolens ledelse til hvordan læreren drev sine timer. I 2 av 10 klasser, hadde noen fra ledelsen vært tilstede i en av lærerens timer. (og i de to tilfellene var lederen og læreren venner og naboer på fritiden…)

3: Bare i ett tilfelle var elevene i fokus, og fikk fortelle eller legge fram noe. I de ni andre var lærer «den som ledet, den som fortalte, den som snakket, den som bestemte» og elevene satt på sine pulter og skulle ikke «forstyrre».

(..så skal det også sies, at i dette ene unntaktilfellet så var alt fullstendig annerledes enn i de ni andre klassene. I dette ene unntaktilfellet var læreren «en dirigent – en regissør, som sørget for at alle elevene fikk «eksponere seg» og respondere på hverandre! En HELT forskjellig skoletime enn alle de andre! En time i særklasse!)

Om du så bruker litt kombinatorikk, så ser du at der hvor det var en «enestående» time, – en time i samsvar med de idealer skolen SKAL arbeide etter, der kjente ikke ledelsen til dette, og heller ikke de andre kollegaene.

Jeg tror det er så ille.

Jeg tror at i de fleste skoler, så er det ingen som bryr seg om hvordan timene gjøres. Bare de blir gjort…

Jeg tror det er så ille.

Jeg tror at elever møter et kaos av ulike «lærer-former», fra time til time, må manøvrere i uforutsigbart læringslandskap, hvor bare de passive og lydige har en mulighet til å lykkes,

Jeg tror det er så ille……

sign1

Det standhaftige idealet: Teamet!……Eller:Dersom ikke, så forblir skolen en akterutseilt øvelse i lydighet…….

ving

Det standhaftige idealet: Teamet!

Selv om mang en fagperson i sitt innerste ville velge det individuelle, velge det Kristoffersen kaller «lonely Raider», så står teamidealet, – visjonen om det gode og funksjonelle teamet, fjellstøtt, fra mange tiår tilbake.

Som ideal.

Kanskje ikke fullt så fjellstøtt som faktum og erfaring?

Hva må til, for at en organisasjon kan utvikle gode team? Jeg vil forsøke å besvare det, fordi jeg trenger å tenke litt systematisk over nettopp det. (for jeg synes jeg ser så mange rare realiteter, i kjølevannet av teamidealets sløring nedover de ulike profesjonsledene……

Jeg tror en skal lære av nøtten.

Starte med kjernen. Starte med det det egentlig handler om. Ikke med skallet. Ikke med nøttens nytteverdi eller ikke. Ikke med smarte (og ofte manualbaserte) metoder for å knekke nøtten…..

Hva MÅ være kjernen i all profesjon? Etikken? Fagvaliditeten? Budsjetter? Rangordninger? Neppe.

Kjernen i all profesjon er PRODUKTET!

Selvsagt, er det ikke? Profesjonenes hensikt er jo å produsere?

Men, så hopper jeg brått til neste ledd, for det vil sette min tese om produktets rolle som kjerne, i et provoserende lys:

Alle produkter i en profesjonsenhet, – en organisasjon må være like! De må være like, sier jeg,  -og du rister selvsagt på hodet umiddelbart?

La meg gå lenger: Profesjonsledelse handler om å sørge for at produktene er like. Vellykket organisering handler om å muliggjøre, og vedlikeholde, at alle produkter organisasjonen produserer er like!

(Hold ut litt til….)

Jo mer ensartet produktene er, jo mer ensartet vil organisasjonskulturen være, ikke sant? (neida! Ikke si «jo mer fattig»…enda….)

For jeg snakker om en likhet i design.

En likhet i design, – i uttrykksstruktur, som gjør at alle i organisasjonen kan forstå at produktet ER et produkt, -og enda mer; at alle kan forstå hva de har ansvar for, – hva de TAR ansvar for! (ble du litt mer nysgjerrig nå?)

Ok. La meg løfte det retoriske teppet tilside. La meg vise deg designen:

Den må først fortelle hva det skal handle om. (altså temaet, suksesskriteriet, hva som skal forstås, forklares eller fokuseres. «Overskrift» kaller vi det.

Så må denne forståelsen, dette fokuset, denne forklaringen, – eller påstanden, visualiseres i en non-verbal anskueliggjøring. En modell. En tegning. En illustrasjon. En film….. what so ever, bare det gjør formuleringen multimodal, – altså: styrker formidlingens kognitive relevans. Rett og slett. Rett og slett fordi profesjoner arbeider med mennesker, og menneskers kognisjon trenger, kan nyttiggjøre seg mer enn bare ord….

Det bare er sånn, det. Og vi glemmer det nesten hele tiden, gjør vi ikke?

Når så «overskriften» og «illustrasjonen» er på plass, så kan vi formulere hva det handler om med ord. Mange ord, eller få ord. Det hele kan bli på en side, eller på en serie bøker. Et foredrag, eller et seminar, men; denne tredelte designen ER og MÅ være det grunnleggende designkravet i profesjonelt arbeid.

Alt annet blir mangelfullt og lettvint.

Det var DET jeg mente med at alt skulle være likt.

Hva en så fyller en slik ramme med, er noe helt annet, og der råder den profesjonelle, og kreative, frihet fullt ut! Men; det blir altså en frihet under ansvar. Formulert ansvar.

Dersom alle produkter i en profesjonsorganisasjon har dette minstekravet til sine formuleringer, så har nøtten fått sin kjerne. Da kan en lage det skall en vil, en kan knekke nøtta på så ulike måter en bare vil. De andre vil forstå det, allikevel!

En har etablert en kultur. En kultur som kan bygges ut som det passer hele tiden, bare en beholder nøtta.

En profesjon er et fagmiljø som vet at det er nødt til å beholde sin nøtt.

Sik at alle snakker i samme kultur, formulerer seg i samme design, presenterer og formidler seg i samme form.

Selvsagt vet jeg at dette er nokså selvsagt! (eller i det minste burde være det…)

Hvorfor legger jeg da slik vekt på dette?

Fordi jeg ser at skolen ikke har skjønt dette! Jeg ser et skoleverk fullstendig druknet i forlagsprofittens polyfoni av ferdige bøker med tekstblokker og virvar! Jeg ser en metodikk hvor lærere forventer at elever skal lære noe, ved å lese fra side 19 til 35 og besvare oppgavene på side 36!

Det ER sludder, og ingenting annet! Det skader våre barn! Det skader framtiden vår!

Nei, jeg vil ha lærere som er profesjonsmennesker: pedagoger som produserer prosesser som får elevene til å lage produkter i «nøttas design»! Produsere og presentere, i en form hvor det tas ansvar for tredelingen: Overskrift, illustrasjon, tekst.

Ikke elever som skal re-produsere implikasjonene som måtte være intensjonert i en glorete lærebok i markedskonkurransens grelle stress! For slik reproduksjon – som skolen har bedrevet i noen generasjoner nå, skaper elevene om til konsumenter! Forbrukere! Det ER feil! Vi skal sørge for, ta ansvar for, at våre elever blir produsenter.

Ok. Jeg skal dempe meg. Men jeg har holdt på lenge i skoleverket, og jeg ville egentlig bare si dette:

Den gode skolen blir enige om at alle lærere skal la alle elever, i alle læringsøkter, produsere produkter som består av å fortelle hva det skal handle om, anskueliggjøre ved visualisering, og så utdype og forklare/begrunne. Fra den første «A»`en, som aldri har vært en «APE»! – til doktorgradsavhandlingen som 14 videoforedrag på en Massiv Open, Online Course……

Dersom den gode skolen enes om slikt, så vil all annen organisering og rollefordeling følge av seg selv.

Dersom ikke, så forblir skolen en akterutseilt øvelse i grell, vingeklippet lydighet…….

sign1

Illusjonen om den implisitte læring, eller øglenes vedvarende standhaftighet…

ii

«What goes in, must go out». En underlig, kort setning. Den kan på en måte leses inn i flerfoldige kontekster og betydninger, og er en slags «naivisering» av grunnleggende kausalitet.

I denne teksten, vil jeg ta den inn i klasserommet. Inn i alle de tusen undervisningsøkter som gjennomføres i skoledagene. Inn i  det som tilsynelatende er det allmenne synet på hva læring er.

La oss danne et slags prototypbilde av grunnskoleundervisning:

Elevene kommer inn i klasserommet. De faller til ro, og lærer starter opp sin undervisning. Forteller. Viser. Forklarer. Motiverer. I ulike rekkefølger og grader. Noe skal læres, og lærer syneliggjør det og tilgjengeliggjør det. Formulerer det til forståelse.

La oss så forutsette at alle elevene forstår det.

Har de da lært det?

Er det da «operativt internalisert»? Har det blitt anvendbar kunnskap, en tilføyelse – utviding, av elevens kunnskapsomfang?

Eller har eleven bare «hørt det»? I mer eller mindre lydig tilstedeværelse….

Har det skjedd «kunnskapsproduksjon»?

Hva kjennetegner produksjon? Er ikke det nettopp en triangulering av intensjon, «råstoff», produkt?

Kan vi si at lærers intensjon med undervisningen er et faktum og «råstoffet» er levert – slik at alle elevene ser og forstår det, og dets relevans til produktforventningen? Ja, i en vellykket gjennomført «time», vil en kunne si det.

Men; har det da skjedd læring?

Eller mangler fortsatt produktet?

Fram til dette punktet har det, slik jeg ser det, skjedd en «leveranse av forventning om implisitt læring». En forventning om, et slags «postulat» om, at når eleven har forstått noe, så har eleven lært det.

Jeg tror mange undervisningsøkter i skoleverket er slik.

Jeg tror de er avgjørende mangelfulle….

For jeg tror ekte læring må være noe mer. Jeg tror læring (bare) skjer, når eleven kan re-formulere det «leverte råstoffet» til egen produksjon og presentasjon av sin produkt, slik at det kan få funksjon for andre. Da kan vi snakke om komplett læring, slik jeg ser det. Sann produksjon.

Jo, men de fleste er da enige i det?

Som et ideal.

Som konsekvensen av Piagets sirkulære prosesser og Vygotskys sosialiseringstanker. Som Deci og Ryans tanker om responsens betydning. Som Bronfenbrenners fokus på økologiens betydning.

Men, så er det bare det: at når jeg ser på skoler – på deres felles miljø, på deres «ekspresjon» som arena for et mylder av «læringshandlinger» hver eneste klokketimer av hver eneste dag, så ser jeg det ikke!

Jo, jeg ser noe. Jeg ser det henger noen elevarbeider på noen vegger. Men, de har som regel hengt der en stund, og de har ofte ikke opplevd noen annen oppmerksomhet enn det å bli hengt opp…

Jeg ser ikke funksjonelle produkter. Presentert av lærende elever.

Jeg ser dem ikke i det analoge faktiske og lokale «rommet». Jeg ser dem ikke i utøvd elevsamhandling. Jeg ser ikke rektorer og kollegaer bli invitert til framføringer. Jeg ser ikke 6 klasse holde foredrag eller lage «arbeidsseminar» for 3 klasse. Jeg ser ikke 9 klasse arrangere foredragsserie for den lokale pensjonistforeningen…..

Og jeg ser ikke det i det digitale rommet, heller. Jeg finner ikke de oppdaterte nettsidene, bloggene, diskusjonsforaene. De finnes mange PC`er, satt bort som stabler i låste rom, som KUNNE har stått som monitorer med produktpresentasjoner i loop, i det felles rommet, slik at 2 klassingen kunne sett hva de i 4 klasse har drevet med, – men de gjør altså ikke det…..

Jeg ser for det meste en fattig pedatop, med enkelte fossiler……

Jeg ser ikke læring.

Jeg ser for det meste et ideal om lydighet.

Et ideal om lydighet og tilstedeværelse som samfunnet vårt ikke har råd til lenger. Vi taper for mange unge produsenter, når vi nekter dem retten til å lære gjennom presentasjon av produkter. Vi støter fra oss morgendagens innovatører, når vi kun vektlegger lærers «intensjon», når vi hårdnakket fastholder at bare elevene forstår hva lærer sier, så har elevene lært det.

For; de har ikke det.

De har bare vært, mer eller mindre, lydige.

Ingenting er farligere for fremtiden, enn mennesker som har lært at lydighet er det viktigste!

sign1

En fokusering….

 

Når et møte skal drøfte et tiltak.

 

bloggi

Jeg vil se nærmere på et lite, men viktig bruddstykke av profesjonsarbeid. Denne delen vi alle kjenner så godt; en skal komme sammen – flere ulike fagfolk, for å drøfte et (ofte meget nødvendig) tiltak.

La meg ikke dvele ved hvorvidt slike møter ofte kan fremstå som «tilfeldig sammenrasket», det ville være unødig, og kanskje utilbørlig, provoserende. La meg heller forsøke å sette opp en konstruksjon av ideelle betingelser for slike møter, – i en slags dynamisk modell, rett og slett ved å ta det trinn for trinn, – og så se om det kan komme en slags «framdriftsplan» ut av det.

De som skal på et slikt møte, må kunne være forberedt. De må kjenne grunnlaget for møtet, på en ensartet måte; altså må det foreligge en formulert begrunnelse for møtet. Alle deltagere må ha fått denne i god tid.

Knyttet til en slik formulert begrunnelse skal det da ligge en eksplisitt forventning til den enkelte fagperson om å komme med sitt bidrag på møtet. Et bidrag knyttet til, svarende på, møtets begrunnelse.

Å komme til et møte, uten å ha med noe annet enn selv, er i overkant selvopptatt….

Den møtedeltagende fagpersonen skal kunne formulere, formidle til møtet, et fokus som ligger i sitt fags ansvarsområde. Det er DET som definerer en fagpersons deltagelse, ikke personen som sådan.

Når fagfokusene deltar, med svar på forventninger som er knyttet til hvert deltagende fagfelt, DA kan en forsøke å formulere et tiltak. Det er DA en har de elementer en kan og vil bruke, i konstruksjonen av et faglig begrunnet tiltak. Å forsøke å gjøre det, på grunnlag av noen enkeltpersoners «synsinger» (og andres passivitet) er IKKE profesjonelt arbeid.

Det enkelte fagområdes fagfokus må formidles slik at det oppstår en konsensus omkring gyldigheten. «Faget» må formidles i kraft av den evidens som ligger i fagfeltet, ikke bare som sporadiske og replikkpregede innfall (eller utfall). Faglighet formidles som innlegg – foredrag i sin beste form, og ikke som replikker…..

Sagt enklere: en fagperson kommer til slike møter med et forberedt innlegg, som baserer seg på, og svarer på, det formulerte fokus møtet har, og møtet gir fagpersonen rom og tid til å fremføre sitt innlegg.

I dette ligger selvsagt det faktum, at denne typen innlegg – denne typen deltagelse, både vil kunne bidra til optimalisert tiltakskonstruksjon, eller til den komplette «dekonstruksjon» av «dårlige» fagpersoner.

Det er sånn det er det. –og det er sånn det MÅ være, når det handler om alvor og profesjon.

Når møtet har, – og det er vel nettopp samlingens hensikt? – kommet fram til et tiltak, så må dette tiltaket formulere sine suksesskriterier. En må være omforent om hva en skal forsøke å oppnå, og hvordan en skal kunne identifisere oppnådde mål, – eller ikke-oppnådde mål.

Dermed er det av stor betydning at tiltaket produserer god og løpende dokumentasjon. Slik at forhold, teknikker, metoder, samhandlinger, – kan studeres i etterkant og læres av og videreutvikles.

Både denne løpende dokumentasjonen og suksesskriteriene vil være det helt nødvendige for å kunne forankre både tiltaket og evalueringen av det, i en valid forståelse, se nærheten til det faglige grunnlaget, – rett og slett den faglige legitimiteten.

Tiltak må ledes. Det er den enkleste delen av dette. Tiltaksleder har et betydelig ansvar, – både for å tilse at «tiltaksmodellen» fungerer slik jeg her har skissert den så langt, og for å koordinere framdriften ved hjelp av informasjon og formidling. (Det er en betydelig forskjell på informasjon og formidling; det skal jeg få komme tilbake til i et senere innlegg)

Så; jeg tror at dersom en bruker de uthevede ordene i denne teksten – og ordene på modellen, som en disposisjon – utenifra og innover i modellen, på møter som skal drøfte tiltak, så vil en kunne lykkes godt i det felles faglige konstruksjonsansvaret.

Men, jeg er redd en sjelden gjør det…..

sign1