Monthly Archives: mars 2016

Lille speil, på veggen der….

sparkl

Når «speilet på veggen der», svarte på Dronningens spørsmål om hvem som var vakrest i landet; visste da speilet hvilken konsekvens svaret ville få? Visste det hva Dronningen ville bruke svaret til?

Spørsmål er en underlig språklig gestalt. Det utgir seg for å være en åpen, nesten godmodig undring – i beste hensikt. Det er noe sympatisk over spørsmål. Det gir liksom «makt» til den som skal svare, i alle fall gir det svareren en «rolle» – en betydning, svareren gis anledning til å tjene en hensikt. Det er noe tilsynelatende anerkjennende i nettopp det….

Eller?

Som i Snehvits tilfelle; svaret var farlig. En fare skapt av en svarer som kanskje ikke ville svart slik, dersom det hadde visst hvordan svaret ville «bli brukt».

Spørsmål og fagprofesjon er et dilemma. Når spørsmål bare stilles, bare formuleres som et «hva mener du om det», eller «Hva synes du vil skal gjøre med det?», så er det slik jeg ser det, en absolutt ansvarsfraskrivelse fra den som spør sin side!

I fagprofesjon kan spørsmål bare finnes i en triangulert formulering: Spørsmålet må begrunnes. Spørsmålet må formuleres, i samsvar med begrunnelsen, – og i samsvar med det tredje: spørsmålet må relateres til den hensikt svaret skal tjene.

DA kan spørsmål brukes i faglig diskurs og ekte samhandlinger med innsikt og konsensus som mål.

Brukt alene, er et spørsmål en stygg handling. Det inviterer til en forledelse. Det inviterer den som spørres til å svare noe han eller hun ikke kjenner hverken motivet for å hente fram, eller hensikten, formålet, svaret blir brukt i forhold til.

Den singulære spørsmål forteller om «dumhet». Det er de «dumme» som spør mest. – men, da bruker jeg ordet «dumhet» som en betegnelse, ikke på kognitive evner, men på behovet for å fraskrive seg selv ansvar. Den som lesser av seg spørsmål ved enhver anledning, blir på en måte uskyldig, for når en spør, så er det jo fordi en ikke vet….er det ikke?

«Det er lov å spørre, er det ikke?» – er et vanlig ordtøke.

Nei, i faglig samhandling er det ikke «lov å spørre». Det er, i tillegg til det jeg skrev over, også rent bortkastet tid. Hensiktsløst.

Men; når du kan gi ditt spørsmål en hensikt, og forklare din begrunnelse for å spørre; DA er det lov! Da er det til og med veldig ønsket, i alt faglig samarbeid!

Til slutt: kanskje kommer dette lettest til uttrykk i et perspektiv på god ledelse. Jeg tror rett og slett den gode leder kommer tilsyne, når han eller hun nettopp triangulerer sine spørsmål. På møter. I medarbeidersamtaler. I diskusjoner og drøftinger.

Dersom lederen IKKE gjør det, men bare lirer av seg «det alenestående» spørsmål, – vel, da tror jeg at det er nettopp i det den dårlige lederen avslører seg.

sign1

Reklamer