Nok!

noekelhode

Jeg er en fagperson. Jeg har vært det lenge, – og jeg kan mine fag.

Det er veldig, faktisk urovekkende mange, ting jeg ikke kan; men fagene mine kan jeg. Fagene mine har noe felles: både i innhold og i sine konsekvenser har de betydning for unge menneskers liv, valg og utvikling. Jeg er lærer. Jeg underviser. Jeg arbeider i et system – et samfunnsoppdrag, for å sikre kompetanseutvikling og innovasjon i et samfunns stadig mer krevende kontekst.

Derfor krever jeg innflytelse i det jeg er en del av. Derfor krever jeg faglighet. Det å kunne bruke fag og metode til å vurdere og reflektere, til å dialogsette og diskursutforske de handlinger jeg gjør, de jeg blir bedt om å gjøre og de jeg er en del av.

Det var mange vanskelige setninger, det…

Men betydningen – i en slags første rekke, er enkel: når jeg skal delta i det faglige arbeidet jeg som fagperson er en del av, så krever jeg å kunne forberede meg. Blir jeg, med min timelønn fra samfunnets felleskasse, bedt om å delta på et møte, så krever jeg en saksliste og underlagsdokumenter på forhånd. Bare da kan jeg møte så forberedt som mitt fag krever av meg, som min oppdragsgiver skal forvente av meg. Jeg skal kunne bygge min forståelse av det som skal drøftes, jeg skal kunne forberede mitt innlegg i diskusjonen, og jeg skal kunne presentere materiale som understøtter det jeg fremholder, slik at det ikke bare blir situasjonstilpasset synsing……

Dermed skal jeg også kunne komme med de vinklinger, med den fasettering som er unik og viktig, fordi jeg anvender god kompetanse. Det er DA jeg gjør min jobb. Det er DA jeg tar mitt oppdrag.

..og sånn er det nødvendigvis for deg også. Gjør vi ikke dette, så er vi ikke fagpersoner. Da har vi ikke noe der å gjøre.

I andre rekke betyr dette at jeg krever å få se, – og delta i, – den formulering – det referat, som lages etter samhandling. Det burde du gjøre også, – jeg forventer det, fordi da har vi skapt faglighet sammen, – og det er vel det som er meningen? Ikke at en mer eller mindre tilfeldig skal oppsummere sin oppfattelse av hva som skjedde, på egenhånd, timer etterpå, – og så presentere det som vårt felles resultat? Et fagmiljø er omforent om hva som er diskurs og konsensus. Synsing og personlige preferanser hører hjemme andre steder. Det er ikke det vårt samfunnsoppdrag ber oss om!

I tredje rekke betyr dette at jeg forventer trygghet. Trygghet på at jeg, når jeg blir bedt om å delta på et møte, – bruker av min fagtid på et møte, så vil jeg få anledning og rom til å fremme mine perspektiv, mine undringer, og å ta ansvar for min faglige vurdering i forhold til det som drøftes. I like stor grad som du får, du som alltid har noe å si, som alltid må avbryte med din mening og dine påstander, i trygg forvissning om at ingen har tiden til, eller gir tiden til, at faglighet og metodebegrunnelse kan imøtegå din plumpe forenklingsstrategi!

For det fjerde og siste; jeg vil at vi skal bygge på det foregående. Alle fag gjør det. Når vi drøfter noe, skal det først omforenes om hvor vi er – i det vi vil – før vi kan vite noe om hvor vi skal nå. Dersom vi ikke gjør det, så går vi i sirkler. Fag går ikke i sirkler.

Det er lettvinthet og unnfallenhet som gjør det.

sign1

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: