Monthly Archives: september 2014

Er det godt nok til å forbruke de andres tid? Er det godt nok til å få gyldighet?

blybit-med-skrift

Et fag-profesjonelt innlegg eller foredrag baserer seg på, og framlegger gyldige faglige begrunnelser og dokumentasjoner (er forskningsbasert, viser til gyldig teori og redegjør for aktuell diskurs)

Det er en vekselvirkning i dette, som er av betydning. En teoris gyldighet bør betraktes ut ifra hvilken plass den har i den aktuelle diskursen. Gjennom årene har det utviklet seg mange ulike teorier, – de var alle gyldige, i sin tids diskurs, under de daværende paradigmer, metodisk og epistemologisk. Paradigmeekspresjonen ligger i den til enhver tid pågående diskurs, enten promoterende eller kritisk.

Dermed behøver ikke gyldig teori være definert ved aksept. Gyldig teori kan også utmerket godt være i opposisjon eller kritisk posisjon til det «rådende paradigme».

Dersom et innlegg eller foredrag ikke kan referere til posisjoner i denne vekselvirkningen, så er innlegget eller foredraget en privat, personlig «synsing» av moralsk, politisk eller emosjonell umiddelbarhet. En eventuell slik privat umiddelbarhet er faglig irrelevant i et faglig arbeid.

I en kompleks samtid, må enhver faglig gruppe forventes å ha komplekse og ulike forventninger og forutsetninger, både når det gjelder faglig fokus, faglig nivå, moduspreferanser, språk og læringsstiler. «Globalitet» vil være både et uttrykk for multivarians knyttet til deltagere, og multivarians knyttet til hvilken referansediskurs den enkelte deltager er knyttet til i sitt utgangspunkt, i sitt perspektiv.

En diskurs vil da handle om sentreringsforsøk i den vekselvirking som ligger i samspillet mellom teori og gyldighet, og om inkluderingsbredde i det perspektivomfang som ligger i det globale.

Samspillet mellom teknologiens kompetanse, tilgjengelighet og spredning, – mediert transparens og formidlingshastighet, og aktørers økte kunnskapsnivå, gjør at det nå bør stilles helt nye og autoritative krav til innlegg og foredrag, i diskurs, undervisning og faglig polemikk.

Den som fremmer et innlegg eller holder et foredrag – i en faglig formidlingshensikt, som deltager i diskurs, som politisk eller administrativ aktør, bør kvalitetssikre sitt innlegg ved å stille disse spørsmålene om sitt eget innlegg:

 

Lar det seg gjøre å se egen faglig nytte av det jeg skal si? (Motivasjon og faglig betydning)

Lar det seg gjøre å forvente hva jeg skal si? (Tema, kontekst og fokuspunkter)

Lar det seg gjøre å forberede seg på hva jeg skal si? (Faglig relevans og aktualitet)

Lar det seg gjøre å høre det jeg sier? (Teknologi, posisjonering og framføringskvalitet)

Lar det seg gjøre å se hva jeg sier? (Disposisjon, visualisering og eksponeringskvalitet)

Lar det seg gjøre å forstå det jeg sier? (Supplement, relevanskvalitet)

Lar det seg gjøre å holde oppe interessen for det jeg sier? (affeksjon, variasjon, «edutainment»)

Lar det seg gjøre å «holde» det jeg sier? (Disposisjon, strukturkvalitet og post-formidling/publisering)

Lar det seg gjøre å bekrefte gyldigheten av det jeg sier? (Referanser og parallellitet)

Lar det seg gjøre å respondere på det jeg sier? (Invitasjon, form, tilgang og anledning)

 

Som sum vil bekreftende svar på disse spørsmålene, gjøre framlegget faglig gyldig og situasjonsrelevant, men også transparent, varig og kommuniserende.

I et økonomisk perspektiv vil det kunne være grunn til å påpeke at dersom denne kvalitetssikringen ikke kan skje, med bekreftende svar på de ti spørsmålene, så vil framlegget / foredraget være verdiløst og representere bortkastet tid. I et politisk perspektiv bør en da undersøke hvorfor framlegget ble presentert; hva var det vikarierende motivet, – siden det da helt tydelig ikke kan ha vært et fagprofesjonelt motiv.

I denne komprimerte teksten ligger det egentlig et hovedmotiv for meg: en bør kunne gjennomskue møter – i en faglig arbeidssammenheng – som avholdes for «syns skyld». Møter som egentlig kan sies å bare kunne la seg gjennomføre, fordi tilhørere er pålagt frammøte, og møteholder kun etterstreber å markere ledelsesrolle i et perspektiv på makt.

Aktualiteten i denne finner en, eksempelvis ved å multiplisere antall skoler i Norge, med antall «møte-timer» og antall deltagende læreres timelønn. I mine øyne kommer det da fram en «møtekostnad» som ikke kan sies å stå i noe som helst rimelig forhold til hvilket bidrag disse møtene gir til den faglige diskursen, til organisasjonsutvikling eller til forbedring av skolenes læringsresultat!

Mer og mer penger brukes til «falle utenfor elever» – spesialundervisningen og frafallet. Det er ikke fagene skyld. Det skyldes ikke mangel på antall fagfolk. Det skyldes ikke mangel på teori som kan omsettes til funksjonell handling.

Det skyldes antagelig at møtene, framleggene og foredragene alt for ofte ikke er faglig relevante. De er ikke kvalitetssikret. De er ofte «synsinger» i en rådende håpløshetskultur……?

sign1

Reklamer

Nok!

noekelhode

Jeg er en fagperson. Jeg har vært det lenge, – og jeg kan mine fag.

Det er veldig, faktisk urovekkende mange, ting jeg ikke kan; men fagene mine kan jeg. Fagene mine har noe felles: både i innhold og i sine konsekvenser har de betydning for unge menneskers liv, valg og utvikling. Jeg er lærer. Jeg underviser. Jeg arbeider i et system – et samfunnsoppdrag, for å sikre kompetanseutvikling og innovasjon i et samfunns stadig mer krevende kontekst.

Derfor krever jeg innflytelse i det jeg er en del av. Derfor krever jeg faglighet. Det å kunne bruke fag og metode til å vurdere og reflektere, til å dialogsette og diskursutforske de handlinger jeg gjør, de jeg blir bedt om å gjøre og de jeg er en del av.

Det var mange vanskelige setninger, det…

Men betydningen – i en slags første rekke, er enkel: når jeg skal delta i det faglige arbeidet jeg som fagperson er en del av, så krever jeg å kunne forberede meg. Blir jeg, med min timelønn fra samfunnets felleskasse, bedt om å delta på et møte, så krever jeg en saksliste og underlagsdokumenter på forhånd. Bare da kan jeg møte så forberedt som mitt fag krever av meg, som min oppdragsgiver skal forvente av meg. Jeg skal kunne bygge min forståelse av det som skal drøftes, jeg skal kunne forberede mitt innlegg i diskusjonen, og jeg skal kunne presentere materiale som understøtter det jeg fremholder, slik at det ikke bare blir situasjonstilpasset synsing……

Dermed skal jeg også kunne komme med de vinklinger, med den fasettering som er unik og viktig, fordi jeg anvender god kompetanse. Det er DA jeg gjør min jobb. Det er DA jeg tar mitt oppdrag.

..og sånn er det nødvendigvis for deg også. Gjør vi ikke dette, så er vi ikke fagpersoner. Da har vi ikke noe der å gjøre.

I andre rekke betyr dette at jeg krever å få se, – og delta i, – den formulering – det referat, som lages etter samhandling. Det burde du gjøre også, – jeg forventer det, fordi da har vi skapt faglighet sammen, – og det er vel det som er meningen? Ikke at en mer eller mindre tilfeldig skal oppsummere sin oppfattelse av hva som skjedde, på egenhånd, timer etterpå, – og så presentere det som vårt felles resultat? Et fagmiljø er omforent om hva som er diskurs og konsensus. Synsing og personlige preferanser hører hjemme andre steder. Det er ikke det vårt samfunnsoppdrag ber oss om!

I tredje rekke betyr dette at jeg forventer trygghet. Trygghet på at jeg, når jeg blir bedt om å delta på et møte, – bruker av min fagtid på et møte, så vil jeg få anledning og rom til å fremme mine perspektiv, mine undringer, og å ta ansvar for min faglige vurdering i forhold til det som drøftes. I like stor grad som du får, du som alltid har noe å si, som alltid må avbryte med din mening og dine påstander, i trygg forvissning om at ingen har tiden til, eller gir tiden til, at faglighet og metodebegrunnelse kan imøtegå din plumpe forenklingsstrategi!

For det fjerde og siste; jeg vil at vi skal bygge på det foregående. Alle fag gjør det. Når vi drøfter noe, skal det først omforenes om hvor vi er – i det vi vil – før vi kan vite noe om hvor vi skal nå. Dersom vi ikke gjør det, så går vi i sirkler. Fag går ikke i sirkler.

Det er lettvinthet og unnfallenhet som gjør det.

sign1