Monthly Archives: januar 2014

Møtetid?

obligatoricmeeting

La oss tenke oss et kollegium på 50 fagpersoner. En gang i måneden har de sine møter. (Jeg vet selvsagt at det pleier å være oftere, men la meg nå være litt moderat, så dette ikke blir helt «horror»…)

Så altså: En gang i måneden møtes de. Ikke på samme møte, men i sine respektive avdelinger. Møtene tar 60 minutter. Altså en timelønn pr. person. Det er 600 «persontimer» pr. år.

På mange arbeidsplasser som bruker mye møter er timelønner nokså høye. La oss moderere den også. La oss sette den til 500 kroner pr. time.

Da blir den samlede lønnsutgiften omtrent 300.000. For å kunne gjennomføre dette ene møtet en gang i måneden.

 

Hva lærer vi da? Vi lærer at møter er kostbare, ikke sant?

 

Da er det vel ingen mulighet for at slike møter avholdes ved at «folk møter opp fordi de må»?

Da er det vel ingen mulighet for at folk møter opp uten å ane hva det skal handle om?

Da er det vel ingen mulighet for at folk møter opp – bare fordi det er «obligatorisk» – og sitter stille og taus den timen møtet tar. Fordi da har en «gjort jobben sin»?

Da er det vel ingen mulighet for at møtene bare brukes til å «snakke informasjon»? Ingen betaler vel 300.000 i året, bare for å få gitt informasjon?

Da er det vel ingen mulighet for at møtet avsluttes, uten at det har medført noe formulering av ansvar og rolle, oppfølging og kommende evaluering?

 

Vel, nå skal ikke jeg si at: jo, jeg tror det er det. Jeg skal heller forsøke å danne meg et bilde av hva som må til, for at det ikke skal være noen muligheter for noe av dette.

Et møte må ha en grunn. En grunn, utover det at alle «må møte», en grunn, utover det faktum at møtet ligger fast på «årsplanen».

 

ansvarlig meeting

Den, eller de, som har ansvaret for møtet, må gjøre et stykke innledende arbeid. De sakene som skal tas opp, må «produseres for presentasjon». Problemstillingen må begrunnes og belyses. Denne saksframstillingen må så følge sakslisten, når den går ut til de som skal delta. Er ikke det nokså selvsagt, da? Ingen kan vel gjøre nytte for seg på et møte, uten å vite hva møtet handler om, – og hvorfor….

Nå møter en sjelden på møter i kraft av seg selv som person. En møter vel som regel i kraft av sin kompetanse, sin rolle, seg selv som fagperson? Da må en jo kunne forberede seg faglig på de enkelte sakene. En skal jo som fagperson, finne vinklinger, referanser for sine synspunkter, kunnskapsbaserte forslag og innspill, ikke sant? En kommer vel ikke på et møte, og bare synser noe der og da? Da er en vel ikke en fagperson, er en vel?

Altså må sakslisten, med saksfremstilling, komme møtedeltageren i hende i så god tid, at han eller hun kan forberede seg godt til sine innlegg.

For alle skal vel holde sine innlegg? Det er vel ikke mulig å komme til møtet og bare sitte stille der, – uten å mene noe, uten å møte forventningen, møte kravet om å delta, om å bidra? Møteleder, som jo da representerer arbeidsgiver, krever vel at alle medarbeidere har sine faglige bidrag til sakene? Det er vel derfor de er bedt om å komme? Det er vel da de gjør jobben sin?

Møteleder henter vel ut de verdier som ligger i medarbeideres kompetanse? De betraktes vel som kompetansepersoner? Fagpersoner som nettopp kan bidras til løsninger og fremskritt? De betraktes vel ikke som «lydighetsobjekter», som noen som bare skal møte opp, fordi de skal….

Møtets produkt er jo den synergi som oppstår, når en gruppe relevante fagpersoner sammen belyser et tema. Et tema de har felles referanse for. Et tema møtet genererer begrunnet, kjent og plassert ansvar for.

Det som legges fram, av fagpersonene – altså møtets argumentative innhold, møtets substans, føres selvsagt i referatet, slik at faglighet kan dokumenteres i etterkant. Slik at fagmiljøet også kan revidere seg selv. Slik at alle kan se det faglige nivået i kollegiet……

Så fatter møtet sitt vedtak. I hver enkelt sak. Før en går videre til neste sak. For det er vel ikke slik at en eller annen som motstrebende tar på seg «byrden» med å skrive referat, tar med seg sine notater hjem, og i løpet av uken en gang, skrive litt om sine inntrykk av hva som skjedde på møtet?

Møtet produserer sine vedtak på møtet. Referatet viser, ved å gjengi den faglige drøftingen, hvorfor vedtaket er plausibelt.

Men så da?

Hva med dette referatet? Hva med selve produktet fra møtet? Det legges vel ikke bare i et «arkiv», slik at det overlates til de som måtte finne en eller annen grunn til det, oppsøker det og leser det?

En har vel ikke kostbare møter, for å produsere filer i et arkiv?

Referatet formidles selvsagt direkte til alle de det måtte angå. Direkte. Et møtes fremste siktemål må vel være at det skal generere en formidling som kan, og skal, medføre endring og kvalitet, så direkte, omfattende og umiddelbart som mulig?

Et referat fra et møte i et fagkollegium skal være et bidrag i den faglige diskursen, ikke sant? Alle de berørte skal kunne se de faglige begrunnelsene for vedtakene, forholde seg til dem, med debatt og refleksjon. Det er dette som gir møtene våre en plass og gyldig rolle i utvikling av en «kultur for faglighet», ville jeg tro…?

Det motsatte ville jo gi en kultur for likegyldighet og synsing, ville det ikke?

…og det vil vi jo ikke….?

 

sign1

Kortfattet og alvorlig…

kort

Det må være et grunnleggende ansvar i pedagogers tiltak for å svare til forventninger om utvikling av digital kompetanse i skolen, at elevene arbeider med, og lærer seg bruk av, programmer de senere har akkurat den samme tilgangen til, i årene etter skolegangen….

Derfor kan digital kompetanse i skolen antagelig ikke utvikles igjennom hverken lukkede nettverk, kostbare LMS`er eller program som er knyttet til kostnadsbærende lisenser.

Sysselsettingen av teknologer  og inntektsbudsjettet til akterutseilte norske firma må finne andre veier….. og lærere må begynne å forstå hvordan de blir brukt i en lite tiltalende legitimeringsstrategi.

sign1

Vel, la meg få være enda litt mer «filosofisk», da..

skal

Som den plagede leser vil kunne se av et nylig, tidligere innlegg, så besvarte jeg altså en oppgave om «Voksnes læring» – i en studieenhet ved en høgskole.

Den tilbakemeldingen jeg fikk, fikk meg til å tenke litt.

HVA er egentlig et studium? Å fordype seg i fri kunnskapsdannelse, underlagt noen normer for validitet og habilitet, eller er det en lydig absorbering av forelesers/lærers/avdelings syn på et tema?

Tilbakemeldingen var slik (delvis:-) :

kommentar

Når det da samtidig settes (knappe) grenser for hvor mye en kan skrive, så betyr dette i praksis at en sikrer seg at studenten innpasser seg innunder en nokså «målstyrt» epistemologisk strategi, det da? At studenten blir nødt til å målbære «de utvalgte» – nødt til å formulere en «aksept» av deres syn? For det er jo ikke plass til diskusjonen, kritikken, – alternativene?

Slikt minner meg om noe. Noe jeg ikke liker, – noe «historien har vist» var feil.

Vi er lærere, vi som tar dette studiet. Lærere i den norske skolen.

Det skremmer meg.

sign1