Monthly Archives: november 2013

LLL

Vi har lenge nok beskrevet det sosiokulturelle læringssynet godt nok, nå. Jeg tror få fagparadigmer har blitt satt i sentrum så ofte, av så mange, så lenge, – som dette idealet omkring læring sammen. Gode Vygotsky har blitt sitert så ofte og står i så mange referanselister, at han kanskje har blitt det mest beskrivende eksempelet på hva som skjer når en omstendig teori fragmenteres ved stadig kortere sitater i stadig mer og mer ulike kontekster.

Hele tiden svever antagelsen om at den gode læring skjer «in situ» – på stedet en deltar, i aktiviteten sammen med «de andre». Den situerte læringen blir en bærende økonomisk begrunnelse: bring de lærende sammen, la de forene sine ressurser, – så er visjonen at produksjonen skjer nærmest av seg selv.

Det å konstruere «samværet» – tilstedeværelsen, blir den grunnleggende metodikken, fra barnehagen til førstelektorprogrammene.

Men «samværet» er et ord som har to ledd: det å være «sammen» og det å «være». Det ligger noen problem i det, når betraktningsvinkelen er «det å lære». Mennesker er ikke sammen, fordi de er på samme sted til samme tid. En innsatt er ikke i samme «in situ» som sin vokter…..

For konstruert samvær vil alltid være et spørsmål om makt, – om politikk – om fordeling av ressurser. Det vil handle om roller, om funksjoner. Når samvær konstrueres, så vil det være noen som eier produksjonsmidlene – de føringer / begrunnelser, som tilsier – «selvfølgeliggjør» samværets betydning. Det vil være noen andre som utfører / adlyder samværet, som produserer det.

Det å være i et fellesskap av likeverdige, er selvsagt noe helt annet enn å være tilstede fordi er er regissert / dirigert til tilstedeværelse.

Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg har over tid i min pedagogiske praksis sett gyldigheten av bokstaven «L»….

Hele tiden ser jeg «LLL» – i en betydning av «Likeverdige lærer lett», men også i betydningen « Lydige Lærer Lite».

For meg har det blitt dette det handler om. Baserer en en læringshandling på lydighet, så mislykkes en. Baserer en den på likeverdighet så lykkes den.

Grammatikalsk er dette enkelt: subjekter lærer godt sammen. Subjekter som setter elever/studenter inn i objektets rolle, mislykkes i sitt forsøk på læringsskapende gyldighet….

Selvsagt vet det pedagogiske faget dette.

Men allikevel skapes stadig nye «legitimeringer» av subjekt-objekt basert samvær, med en kjapp referanse til et sosiokulturelt læringssyn, belagt med passende, løsrevne sitater fra Vygotskier som ikke lenger kan forvare seg selv…

I videregående skole er «fraværsregistrering» for ofte den primære elev-lærer relasjonen. I høgskoleforankrede studier, og da gjerne den såkalte «nettbaserte»,- styrer fortsatt «det obligatoriske frammøte til fysiske samlinger» forståelsen av hva «in situ» egentlig handler om. Fortsatt brukes den digitale frigjøringen som en hjelpeløs klisje: for det første realiseres den sjelden i sann transparens, slik at «samvær» kan skje slik det digitale egentlig muliggjør, for det andre lar en studentene bruke de digitale ressursene til obligatoriske pliktøvelser, – og for det tredje, og kanskje mest påfallende: subjektene, lærerne, deltar sjelden eller aldri i de digitale rommene, men du verden så tydelige de ønsker å være / krever å være, i de fysiske samlingene…!

Reklamer

Ikke alle over samme kam, selvsagt….

Elevgruppen er i hovedsak voksne mennesker, godt voksne. Iza skiller seg ut. Han er knapt 18, asylsøker fra Nord Afrika. De er alle sammen på Introduksjonsprogrammet og må ta sitt obligatoriske 2 årige «kurs» i norsk og i samfunnskunnskap.

Før krigen kom, og gjorde hverdagen livsfarlig for Iza og hans familie, siden Izas far var en sentral person på den «gale siden», – var Iza en fremragende fotballspiller. Hans hadde sportsstipend på sin skole, hadde egen sponsor, og spilte i den nasjonale toppdivisjonen.

Så ble han bosatt i Norge. I en bygd som ga trygghet og tilbud om både utdanning videre og om nye sosiale nettverk.

Men altså ingen fotball.

Så når jeg spurte mine elever hva som var viktig for dem på skole, hva de ønsket å lære, – så var Iza rolige og litt triste svar: «Vanskelig lære, lærer. For min fotball borte. My hart ønsker fotball. Når jeg spiller med fotballteam er lære bra. Nå? Vet ikke, lærer..vet ikke…»

Iza har mistet hele sitt kulturelle kapitaltilfang, nettopp i alder tid hvor dette er avgjørende viktig. Dermed også grunnlaget for sosial interaksjon, slik han kjenner det, – ja, i hans øyne er kanskje selve idealet, selve identitetsgrunnlaget tapt…

15 mil fra den bygda Iza bor nå, ligger byen som har Norges beste fotballag. Det vinner kanskje serien i år. Der er fotballaget knyttet tett opp til byens videregående skole. Spillerne tar sin videregående utdanning, de som er i relevant alder for det, samtidig som de trener i laget. En treningsøkt før skoledagen og en etter, hver dag. En gruppe elever med høy sosial status, selvsagt, – men også med store prestasjonskrav og stor arbeidsbelastning.

I en mail til meg forteller «utviklingslederen» for laget, at Iza gjerne må få komme å prøvespille for dem, – komme å vise seg fram, en høstmørk mandag!

Iza stråler når jeg forteller ham om dette!

Selvsagt likte de ham. Selvsagt var han god. Afrikansk idrettsungdom er som regel det!

Nå bor han på hybel i den store byen. Nå går han på en skole hvor hans kulturelle kapital er gyldig og anerkjent kapital. De to kommunenes «introduksjonskoordinatorer» og de to skolene, -har ordnet de formelle sidene ved dette. De nødvendige overføringer er hjemlet og satt ut i livet.

Så nå er ikke Iza i min klasse lenger.

Fordi tilpasset opplæring tilsa at han skulle være et annet sted. Fordi det å ta elever på alvor, betyr å ta dem på alvor, også når det tilsier endring.

Men også fordi det viktigste vi kan gjøre i inkluderingsarbeid er å etablere en kontakt mellom elev og de miljø som muliggjør inkludering basert på selvrealisering, – ikke inkludering som forutsetter at elever reformulerer seg selv.

Iza vil bli en vellykket innbygger i vårt land nå. Han føler seg sett. Han føler seg verdsatt. Han opplever nå, dag for dag, at hans innsats, hans prestasjoner har gyldighet og annerkjennelse i det norske samfunnet. «Å føle seg velkommen» heter vel det….

Å lære det norske språket blir en sekundær selvfølgelighet for Iza nå…..

Burde vi ønske oss spioner…?

spy

I politikk, i journalistikk, i næringsliv og økonomi, i industri – antagelig i alle samfunnets produserende og formulerende strukturer, foregår antagelig spionasje og infiltrasjon hele tiden. I alle samfunns typer og i alle land. I alle historiske epoker.

Som en slags begrunnelse for dette ligger antagelig et verdisettingaspekt; dette er verdifulle, verdiproduserende, og ikke minst: verdifordelende strukturer. Verdier som ressurser, -og verdier som makt.

Men ikke i barnehager og skoler?

Ikke der hvor verdiproduksjonen er størst? Ikke der hvor verdifordelingen får størst konsekvenser for samfunnets fremtid? Ikke i den industrien i samfunnet som har flest kunder og flest aktører?

Hva med behovet for å avsløre de mulige «innerste sirkler»? Hva med å kunne identifisere de mulige uformelle grupperinger, klikker, vennegjenger, som egentlig styrer hvordan en skole fungerer?

Hva med behovet for å avdekke de sørgelige virkeligheter som kanskje kan ligge gjemt bak slagorddominerte lettvintheter av rapporter og egenproduserte beskrivelser av seg selv?

Hva med behovet for å hente ut de avslørende detaljene, som kanskje ligger i skolehverdagen, i voksnes neglisjering av barns og ungdoms individualitet, både i evner og behov og kultur?

Hva med å dokumentere hvordan ledelse eventuelt kan foregå gjennom favorisering og ut-frysing. Hvordan endring , utvikling og «truende» ny kompetanse, kan stoppes ved utydeliggjøring, avledning og marginalisering?

Ressursbruken da? Hva med å holde et øye med bruken av de ubundne timene til tusenvis av lærere? Hva med å kartlegge om tusener av seminardøgn egentlig medfører produksjonsøkning, resultater – om slik overhode blir formidlet, eller om det bare fungerer som små, individuelle pauser for enkelte lærere og ledere…?

Fordi slikt ikke finnes i den norske skolen?

sign

..en kommentar..

black-cat-1

I et studium jeg for tiden deltar, skriver en av mine medstudenter en tekst om «forskjellen på hvordan barn og voksne lærer»

Han, la oss kalle ham Terje, – avslutter er god og refleksjonssterk tekst slik:

«Selv skal denne teksten inn på en blogg nå. Det blir en utfordring for meg, regner med at jeg må spørre henne på tolv år hjemme om hjelp»…

 

Jeg kommenterer dette slik:

Ah! Den siste setningen din, Terje, – den var en god setning på rett plass! For kanskje er det nettopp dette det handler om! At barn lærer “det nye” mye lettere enn den voksne. Rett og slett fordi avstanden mellom “meg” og noe nytt, er mindre jo yngre en er og større jo eldre en er? Kanskje det hele handler om grad av tilhørighet til “det nye” – at “den nye” har størst tilhørighet til “det nye” – at ny tekst blir tydeligst på et “ubeskrevet blad”?

Kanskje skulle vi nettopp derfor ikke sammenligne. Kanskje blir alder et først makro-skisma som gjør sammenligning “umulig”, og kanskje vil det så i tillegg komme alle de myriader av individuelle og kontekstuelle forskjeller i forutsetninger, kultur og genetikk, som jo rett og slett definerer alle som unike individer, – også når det gjelder læring….

Kanskje er det eneste fruktbare fokus: Hvordan lærer det enkelte individ – som seg selv, i sin unike livssituasjon, med sine unike forutsetninger og behov, i forhold til meg som lærer og den undervisning nettopp jeg faktisk gir….?

sign