Monthly Archives: oktober 2012

Omkring dataspill og læringskapital…

 

Vi gamle pedagoger ble født med Herbarts ideal –om psykologi og etikk i pedagogikkens fundament  – og klekket ut i Deweys paradigme om «å gjøre det»

Men igjennom et langt profesjonsliv så vi spydspiss etter spydspiss ligge knekt tilbake i forlattte rom.

De hadde alle forsøkt å bane vei for Samtid og Det Nye…..

Vi har vandret en vei fra en tid hvor familien, skolen og musikkorpset var kjernen i unges liv – til en tid hvor dette i hovedsak har marginal og museal betydning.

Vi har alle som er her lært at et solsystem har en sol. Nå vet vi at det er ikke nødvendigvis bare slik.

Når skolen peker på den gamle solen, og eleven ser seg selv opplyst og livgitt av en annen sol – da får vi baner og omløp vi ikke enda helt behersker.

Der er min arena. Som spesialpedagog.

Jeg liker ikke ordet «spesialpedagog»

Jeg ønsker meg et annet ord.

Jeg ønsker meg ordet «kontekstpedagog».

For du verden hva vi vet!

Vi vet at læring skjer best igjennom handling.

Vi vet at læring skjer best gjennom og i samspill med andre.

Vi vet at symboler og begreper som har verdi og gyldighet i de unges liv er avgjørende for deres identitet og tilhørighet.

Vi vet at opplevelse av gyldighet, medvirkning og verdsetting av egen kompetansebygging avgjør den opplevelsen vi har av oss selv.

Da vet vi også at:

– når vi ikke får aksjonere (action) i vår læringshandling…..

– når vi ikke opplever samspill med andre, – andre som har/verdsetter samme symboler, begreper og verdier (interesser) som oss selv…..

– når vi ikke gis gyldighet, når vi ikke får eller kan, medvirke i et læringsfellesskap, når vår kompetanse hverken ses, verdsettes eller tilbys utvikling og foredling, –

Da vil ikke den sterke være der.

Da vil den usikre og dominerte allikevel sitte der, –og ta skade.

Så går det etter hvert galt.

Den sterke slutter selvsagt å komme.

Den usikre taper for mye og for ofte, og støtes ut. Sakte og vondt.

Det er de jeg har hatt gleden av å arbeide med i en del år nå.

Ofte er de begge knyttet til dataspillene og online-verdenen.

Fordi der kan de handle, aksjonere, akkumulere styrke og ressurser – være aktive,

– der kan de ha samspill med andre «av sitt slag» – andre med de samme verdier, symboler og begreper som dem selv

– der får de gyldighet og rolle, både som «individual» og som medlem i en «crew» eller «team» – «tribe» eller «klan»

– der blir de «sett» og synes, – kanskje som en avatar de selv kan konstruere og profilere…helt uavhengig av alle tidligere nederlag i den «virkelige verden»

– der tilbys de utvikling og avansement fra den ene «level» til den andre. Belønningene / bekreftelsene ligger i hver eneste «field» , «battle» eller «site»

– der bygges egen kompetanse opp for hvert tastetrykk, for hver eneste «cheat» og «code»

Derfor blir avstanden til det de forlot – skolen – så fort «så veldig, veldig stor Lasse, Lasse liten», og veien tilbake selvsagt nesten umulig…

Trusler, fraværsføring, strykkarakterer, It`s learning, merknader og departemental statistikk kan gjøre lite med dette.

Når «spillverdenen» har blitt dominerende for eleven, så er den sann.

Pedagogen kan gjerne mislike den. PMTO terapeuten kan gjerne forsøke å gradvis og manipulerende forsøke å minske dens gyldighet i det faktiske rom og i skolens og familiens strukturillusjon.

Men, der som ellers: når det vi tror på, når det som gir oss gyldighet, samhandling, betydning og rolle, blir truet; – da blir vi bare enda sterke i troen og motstanden.

Derfor: med et så komplekst bakteppe, forsøker jeg, som pedagog, (og som foreldre) å gjøre noe så ganske enkelt:

– jeg lærer meg begrepene og symbolene, slik at jeg kan respektere dem

– jeg legger spillenes landskap, figurer og handlinger inn i elevens læringsrom. ( som emner og tema, som illustrasjoner og metaforer)

– jeg legger samtalen om spillene inn som vår felles entusiasme – og som et «fag» eleven kan få formidle til meg – i gjensidig respekt for hverandres unike generasjonskulturer.

Så er det mitt oppdrag som pedagog – i en dualog omkring dette som har høy gyldighet for eleven – å planmessig og gradvis bygge en generell kompetanse hos eleven.

– en generell kompetanse til å redegjøre

– en generell kompetanse til å drøfte

– en generell kompetanse til å systematisere og analysere

– en generell kompetanse til å produsere og presentere….

For spillenes naturlandskap, spillenes «personer», samhandling, historisk forankring, sosiale dynamikker, matematiske funksjoner – ja, alt som er i dem, er jo egentlig bare metaforer og allusjoner for det samme som læreplanen vår handler om, der det ikke?

Så det en elev kan gjøre, lære og formidle i og fra sin «spillverden», det kan han jo også gjøre, lære og formidle fra «vår» verden.

– når han blir sett, verdsatt og hans interesser gis betydning, på lik linje med de to jentene i 7 klasse som får spille klarinett på juleavsluttingen……

Så la oss alle gå ut å hente dem inn igjen…..

Det krever ikke så mye av dem.

Men det krever en del av oss!

Kan jeg få benytte anledningen til å komme med et forslag?

Kan jeg få foreslå at pedagoger, når de samler seg for å snakke om «data i skolen»,  – at et  tema for en slik samling, kunne være:

«Er det samsvar mellom det skolen utøver som digtale handlinger og det elever  ser som gyldig i sitt digitale liv og sin digitale fremtid?»

For min egen del tror jeg ikke det er det, – og det tror jeg mange unge betaler en høy pris for…..

Burde vi ikke undersøke om den bruk av det digitale, som gjøres i skolen, av oss lærere, egentlig er i samsvar med den digitale kultur, de digitale verdier som elevene har, – egentlig?

For det er vel først når de er det, når det er slikt samsvar, – at vi kan komme videre? Komme til neste nivå, til «next level» i våre bestrebelser på å skape en samtidig og levende skole, også for dem?

Dr. Halvor Bjørnsrud ved Høgskolen i Vestfold bruker ordene: «En akterutseilt skole» når han drøfter farene ved et mulig slikt manglende samsvar….

Hans drøfting er meget god. Men jeg finner ordet «akterutseilt» som, ironisk nok, nettopp det.

I vår setting tror jeg vi skal være ærlige og direkte nok, til å innse at om det ikke er samsvar mellom våre elevers digitale kultur og det vi lærere driver med, – vel, så er jeg redd det er «Game Over».

For vi arbeider alle i en skole hvor evne til endring er det eneste som gir oss koden til neste nivå…..

***************

(Holdt som foredrag på samling i «IKT-FORUM» i Buskerud fylkeskommune, 25 oktober 2012)

Reklamer