– det å vite at HAN en gang vil le foraktelig av dem, – der fremme……!

Kunnskap er en underlig materie, – en underlig dannelse, – syntese av faktum og affeksjon….?

Nettopp derfor krever kunnskapsdanning disiplin, – og skiller seg fra emosjonens fargerikdom og gnistregn!

Denne pre-kunnskapsfasen, hvor en bare sitter stille og lar refleksjonen vokse fram der ringene i opplevelseshavet sakte faller ut i romslighetens ro, er faktisk ganske stimulerende i seg selv. Ligger det en slags rus i dette å kjenne raseriet over den urimelige opplevelse sakte omdannes til målbevist argumentasjon og kommende sylkvasse tekster som avslører og avdekker tåpligheters uholdbarhet? Ligger det en egen eufori i det å skisse opp en vei mot en edlere aksjon, en læringshandling som finner sin tilhørighet i framtiden, i det rom den nå vannskjøtede elev engang skal mestre og gjøre til sitt? I det å vite at HAN en gang  vil le foraktelig av dem, – der fremme……!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: