Monthly Archives: november 2010

…..språklæringen blir slik kontaktflaten med hverdagen er.

Transparens kan være så mye, – kan være en tiltagende kvalitet i så mange aspekter ved det moderne liv og samfunn. Transparens kan også være dette at kloden utveklser sine beboere så uendelig mye enklere og så uendelig hyppigere enn tidligere.

Jeg husker den første ”neger” i Brobekkveien. Det ikke engang lenge siden, og det var en voldsom merkverdighet. Nå, de få årene etter, er Brobekkveien fullt inkludert i den multi-etniske Groruddalen, og ingen synes lenger det er noe rart med det…

Men – når forekomsten blir stor, – når fenomenet later til å ha kommet for å bli, da ”mobiliseres” skoleverket. Da settes pedagogene i sving, slik at utviklingen kan ”styres i ønsket lei”, – noe som da alltid går like galt….

”En viktig oppgave for skolen” er et politikkerutsagn som forekommer i jevn sekvensering, en standard frasesetting hjelpeløsheten gjør, hver gang virkeligheten blir uungåelig…

For det ER sjelden en oppgave for skolen. Til det er ikke pedagoger, – eller rettere: de pedagogiske systemene – de pedagogiske fagene, gode nok. De er ikke kompetente. Det er en underlig sak med pedagogikken: den er liksom alltid kompetent på det som var virkeligheten i går…på det allerede forlatte, på det akterutseilte….

Pedagogikken forsøker å bruke sin oppfattning av hva som skjedde til å forklare det som skjer….og det er sjelden vellykkket.

Når jeg i 2010 – på slutten av året til og med, kan oppleve at en nokså sentralt beliggende kommune, i en nokså stor fylkeskommune, iverksetter et opplæringsprogram i norsk språk – et  slags sertifiseringsopplegg av nye innvandrere, ved å sette dem i en gruppe – en egen gruppe, en gruppe for seg selv, på en skole hvor alle andre elever går i grupper dannet utifra fagønsker og interesser, for at de – de nye nordmenn, skal ”lære norsk”, – da sitter jeg undrende og stille og tenker tanker som dette:

Finnes det i dag, tenker jeg, – en pedagogikk, et fag,- som sier, – som fremholder, at språk kan læres slik? At voksne menn fra en kultur med andre skrifttegn, med annen religion, med andre normer og preferanser, religion og tradisjoner, enn de vi har i Norge, – kan lære norsk på en slik måte? For seg selv, sammen med likemenn i det de IKKE skal lære….?

Da er det min påstand at det faget lyger.

Det er min påstand at det faget da svikter sin oppgave, at det bevisst tjener andre interesser enn sin egen etikk, tradisjon og faglige fundament.

Selvsagt har vi kunnskapen. Selvsagt vet vi hvordan språk læres. Rett og slett fordi vi har innsett hva språk ER. Språk er ikke et prestasjonsnivå, en grad av likhet med en elite som har fått formulere seg selv. Språk er samspill og samhandling. Språk er ikke rettskriving og syntaks, – språk er multimodalt, komplekst og knyttet til samtid og dagen som kommer.

Derfor MÅ språk læres der. I samspill og samhandling. I ordinær hverdag.

Det skolen kan gi er innsikt i rammer for språkets forming, forklaringer på språkets ytringer, og strategier for forståelse og utvidet relevans. Men språket selv må læres igjennom handling, sann handling. Handling mellom likemenn, i dialog og diskurs.

Sagt noe annerledes: språklæringen blir slik kontaktflaten med hverdagen er.

Altså: om du går i en gruppe, på skolen, adskilt fra alle andre, – i en gruppe med bare andre ”knurrere”, – og du samtidig bor i kommunalt etablerte hus med de sammen andre ”knurrere”, og kanskje dere også misstrives og kjeder dere, fordi det ”er ikke noe å gjøre” – så blir språket slik. Da blir språket – læringen, kun en forsterking av ditt språk som ”knurrer”, Ikke bare fordi du kommer fra et land som heter Knurr, men også fordi læringssituasjonen din også gir det knurriske språket en kommende relevans som knurr i det nye samfunnet ditt.

Når en gjør slik etablering så har en ikke forstått transparensens vesen. Transparensen verdi og invitasjon: i et samfunn  av vår tid inngår en i gruppene. En grupperes ikke ut ifra usedvanlighet og fremmedhet lenger. En setter ikke lenger de nye og de ukjente i egen gruppe adskilt fra ”de andre som vi jo kjenner både far og farfar til”, og sier at dette er en ”oppgave for skolen”…

Lokalsamfunn som fortsatt gjør slikt skader utviklingen av framtiden.

Fagmiljø som tillater, – og anbefaler, slikt, –  er ugyldige.

De er forlatte.

 

Han kom i august. Nå er det november. Han kom i et forlokkende sensommerlys. Nå er det vintermørkt og kaldt.

Jeg tenker at det i utgangspunktet er et dristig prosjekt, – dette å bosette et titalls voksne menn fra Afganistan i en folketynn innlandskommune i Norge ….
I dag har jeg for sakens skyld gått inn på den kommunale hjemmesiden, for å finne en slik liste over lag og foreninger som kommuner ofte har på sine hjemmesider. Jeg fant det ikke, jeg. Jeg  fant ingenting som en nyinnflytter skulle kunne nyttiggjøre seg, dersom han eller hun skulle forsøke å «aktivisere» seg i det kommunale samfunn…

Men jeg er kanskje ikke flink nok i ikt…..?

I så fall tror jeg ikke våre nye landsmenn er det heller.

Og om de hadde funnet noe….hvor langt kunne de ha kommet seg? Ikke har de familie som kan kjøre, ikke har de venner med biler, ikke går det busser….og bare for å få med den: jernbanen er nedlagt for lenge siden….:-)

Flinke fotballspillere….til ingen nytte…
Criketspillere…….gjelder ikke i Norge…
Hesteflinke er de, Afganere! Men hvor kan de det….tja..?
Har allerede både trent og bokset, i det landet som har boksing som sin nasjonalsport. Men det er ikke så mange aktive boksehansker i dette dalføret….og i hvertfall ikke i gangavstand fra Sjukeheimens nærområde…
Mekke bil og sveise! Her både kan og vil de! Men finnes det noe mekkeverksted for ungdom de kan delta i? Noen motorklubb som evner å inkludere?

Som elever har de fått intervjue norske elever. Flinke og imøtekommende elever! (Det var en fryd å observere dette, – denne kommunens skole HAR et sjeldent utvalg flotte elever!) Men hva lærte våre venner? Jo, at norske ungdommer fester /spiser middag / besøker – hos hverandre. I hovedsak hos venner de har og bekjente i og omkring nær familie……

Selvfølgelig. Det ER slik i Norske bygder. Og det er ikke noe galt med det.
Det er en kjennsgjerning. Men det er altså en av de  kjennsgjerninger som nettopp gjør det å bosette nye nordmenn til et dristig prosjekt!

Jeg snakket med den ene idag. Han liker seg ikke der han bor. Han er den eneste av tre med sin religion. Han er en rolig og «myk» – vennlig og medgjørlig person. Han kommer hjem fra skolen og lager mat. Alene. Så sitter han ved sin PC resten av kvelden og legger seg klokken halv elleve omtrent….
De snakker ikke sammen. De har ikke besøk. De går ikke tur.

Noe annet kunne han ikke fortelle.
Han kom i august. Nå er det november. Han kom i et forlokkende sensommerlys. Nå er det vintermørkt og kaldt.

Fremgangen har stoppet opp på skolen. Han opplever at de andre ler av ham. Han har en jente han liker godt, og de er ofte sammen på skolen. (men de bor så langt fra hverandre at de kan ikke treffes etter skoletid) Han opplever at den ene han bor sammen med «konkurerer» med ham om jentas gunst. Høylydt og selvsikkert……Hver dag på skolen. Hjemme i huset sjefer denne andre og klager på mangler og feil, – og blir mer og mer krumbøyd…og mørk i blikket.

«Kanskje bo i hus selv alene. Kanskje bare egen bo?» sier eleven jeg snakker med, til meg,  – på sin stilfarende måte.

Men de som «bestemmer» har sagt nei. Det går visstnok ikke….

Ikke kunne drive med noe en vil…..
Ikke kunne velge hvem en vil være sammen med…..
Aldri ha felleskap og nye møter……
Ikke kunne velge selv hvem en vil bo sammen med….

Hva i all verden er det som «går» da? Hva er det et introduksjonsprogram introduserer til da?

På skolen er gruppen for seg selv.

Flotte norske elever er friske, imøtekommende og inkluderende, nysgjerrige og åpne i ansiktene når de engang imellom får treffe dem, i opplegg laget av dyktige lærere, – men hva hjelper det når selve arbeidsdagen – selve den løpende læringshandlingen, er adskilt av gruppenavn, vegger og underlige myter som sakte utvikles….?

Å gå forbi mekkehallen hver dag, – og ikke ha anledning til å delta?
Å gå forbi fotballplass og stor hall uten å få være på lagene?
…for det «går» ikke?
Og noe annet er det jo ikke, – for de vet ikke om lærende samhandling i naturfagrommene, de vet ikke om keramikkovnenes magiske evne til dialogdanning, snekkervekststedet rolle som prestasjonsutveksling og respektdannende arketyp, – og alt det andre, – gjør de vel?

Men kanskje en av dem kan danse sånn ekte «afganerdans» på en juletrefest?

Der ER her.
Er vi?

I så fall så burde de som har med dette – dette «introduksjonsprogrammet» å gjøre, ta med seg ordfører og et par andre og sette seg ned og oppsummere hva VI har sett og hva VI har lært, – koble det sammen med hva vi vet om ungdom og læring, og snarest sette dette sammen på nytt!

Eller «går» kanskje ikke det heller?

……………..

Nå legger jeg dette på bloggen min, og så går jeg i kirken og hører salmesang……